Helteråd 

«You have to think like a hero merely to behave like a decent human being», uttaler Sean Connery i rollen som forleggeren Bartholomew Scott Blair i filmen «Russlands hus» fra 1990, basert på John Le Carres roman ved samme navn.

Historiens bakteppe er atomkappløpet under Den kalde krigen, der en sovjetisk fysiker med kallenavnet «Dante» ønsker å skape fred ved å publisere et manus som avslører sovjeternes våpenkapasitet. Inspirert av den britiske forleggerens oppildnede ord under et vodkarikt forfattertreff en sen kveld i Moskva, velger Dante å stole på Scott Blair og ber ham gjøre «det rette».

Derfor måtte hun te seg som en helt.

I det siste har jeg ofte tenkt på dette sitatet. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor. Kanskje handler det om at det er mørketid året rundt nå, at krig og konflikt dominerer nyhetsbildet 24/7, at destruktive krefter vinner terreng i politikk, kultur og økonomi, at en klin kokos fyr styrer verdens mektigste land, at Frp foreslår å sende alle syriske flyktninger hjem ett døgn etter regimets fall eller at 100 000 år gammel permafrost tiner skummelt raskt under Dovrefjell og Jotunheimen.

Jeg vet ikke. Det kan være noe der.

Det er fristende å bare ignorere problemene og nyte den oppstemte orkestermusikken på Titanic. Hva kan du gjøre, lissom, en enslig svale i en flokk av skrikemåker. Så dukker bildet av iranske Ahoo Daryaei opp i bevisstheten, du vet, den 30 år gamle litteraturstudenten som spaserte rundt i bare undertøyet på universitetsområdet i Teheran. Hun visste at hun kom til å bli arrestert og kanskje ende opp som nobelprisvinner Narges Mohammadi, som har vært ut og inn av iranske fengsler i flere tiår. Hun gjorde det likevel. Fordi hun ville protestere mot kvinneundertrykking. Fordi hun ville være anstendig, gjøre det rette. Derfor måtte hun te seg som en helt.

Putin-kritiker Aleksej Navalnyj kunne ha vært i live om han valgte å tie om maktmisbruk – eller å dra i eksil. I stedet døde han i fengsel 16. februar 2024, antakelig ikke av naturlige årsaker. Mens han levde, ga han denne forklaringen på hvorfor han valgte å risikere sitt liv. «Jeg har mitt land og min overbevisning. Jeg vil verken oppgi mitt land eller min overbevisning. Hvis ens overbevisning betyr noe, må man være forberedt på å stå fast ved den og om nødvendig ofre det som kreves». Navalnyj døde fordi han ville være anstendig, gjøre det rette. Derfor måtte han tenke som en helt.

Det er egentlig gode nyheter, siden det tross alt er slitsomt å være en helt på heltid.

I Tyrkia ble nylig poeten Ilhan Sami Çomak sluppet fri etter 30 år i fengsel. Hans «forbrytelse» var å demonstrere for kurdiske rettigheter. På spørsmål om hva han gjerne skulle vært med på av store hendelser de siste tre tiårene, svarte han Gezipark-opprøret i 2013 – det største sivile opprøret mot et autokratisk regime i moderne tyrkisk historie. Den palestinske fotojournalisten Motaz Azaiza dokumenterte krigsforbrytelsene i Gaza med livet som innsats. Uten budbringere som ham hadde vi ikke visst noen ting. Før krigen var han en amatørfotograf med 25 000 følgere på Instagram. I dag har han 18 millioner følgere. Da magasinet GQ Middle East kåret Motaz Azaiza til årets mann, het det at han «minner oss på at uansett hvem vi er eller hvor vi kommer fra, så er det oss – vanlige mennesker, menn og kvinner – som har makt til å gjennomføre de endringene vi ønsker å se».

Ahoo Daryaei, Narges Mohammadi, Aleksej Navalnyj, Ilhan Sami Çomak og Motaz Azaiza er lys i mørket. Helter fordi de insisterer på anstendighet. «I et rom hvor folk er samstemte om at de skal forholde seg tause og passive, høres et sannhetens ord ut som et pistolskudd», har den polske forfatteren Czesław Miłosz formulert seg. I eksil viet han sin forfattergjerning til å advare mot totalitært tankegods.

Til tross for at filmer, tv-serier og bøker er dominert av helter og superhelter, er drivkraften svekket i virkeligheten, skal vi tro en forskningsrapport fra i sommer. Den viste at det i vår «post-heroiske kultur», som det kalles, er blitt vanligere med såkalte «situasjonsbestemte heltegjerninger». Det vil si at folk kan oppføre seg ekstraordinært modig og utføre gode gjerninger i dramatiske situasjoner som terror eller brann, mens de til hverdags har nok med seg selv.

Det er egentlig gode nyheter, siden det tross alt er slitsomt å være en helt på heltid. Hver og en av oss har det i oss å gjøre det rette – når det blir påkrevd.

I dag er «konsekvens» altfor ofte bare en hendig unnskyldning for handlingslammelse.

Hvordan skille den frie mannen fra slaven, lurte den tyske forfatteren Theodor Storm på, og svarte selv: Trellen er han som alltid spør om konsekvensene, mens det frie mennesket er han som spør: Hva er rett?

Sitatet kan inspirere politikere som drømmer om å gjøre en forskjell i en bekmørk verden. I dag er «konsekvens» altfor ofte bare en hendig unnskyldning for handlingslammelse: Vi kan ikke øke skattene fordi da rømmer rikingene til Sveits. Vi kan ikke stille klimakrav til bedrifter fordi da forsvinner arbeidsplasser. Vi kan ikke ta imot asylsøkere fordi da vokser ytre høyre. Vi kan ikke kjempe for kvinners likestilling fordi da blir gutta furtne, og attpåtil muligens klimafornektende høyreekstremister.

Vel, hva med i stedet bare gjøre det som er rett. Så skal du se du blir hyllet som en helt.