Mens du leser dette, står tusenvis av tonn med tomatpuré laget for eksport til Europa på lager i Kina. Nye krav gjør at kinesiske tomater kommer ikke fram til det europeiske markedet.
Poitiers ligger idyllisk til i Frankrike. Elven Clain renner stille forbi romerske akvedukter og kirker med gotiske spir som reiser seg mot himmelen. I kveldssolen får fasaden til Notre-Dame-la-Grande et rosa skjær, mens byens smale gater bærer ekkoet av to tusen års historie.
Det er lite ved denne vakre byen 340 kilometer sørvest for Paris som vitner om at den for snart femti år siden sto i sentrum for en stor konflikt mellom Frankrike og Japan.
Japan var utrolig moderne. Vestens industriledere var rystet.
Da hjemme-videomaskinen ble konstruert mot slutten av 70-tallet tok det ikke lang tid før «alle» skulle ha den. Muligheten til å ta opp TV-sendinger og å leie filmer, og å kunne se dem når du ville, var en revolusjon. Fram til da gikk du glipp av filmen hvis du ikke var hjemme mandag klokka åtte, nå kunne du se den neste dag. Og så mange ganger du ville. Ren science fiction.
Etterspørselen var enorm og den franske industrigiganten Thomson som produserte fjernsynsapparater, ville ha sin del av markedet. Problemet var bare at japanske produsenter av videospillere med VHS-standarden, solgte maskiner som var både bedre og billigere enn de europeiske.
Resultatet var forutsigbart. På åttitallet kunne du knapt gi bort forbrukerelektronikk hvis den ikke var laget i Japan. Landet i øst var ekstremt dyktige og nyskapende og innovasjonene i forbrukerelektronikk kom på løpende bånd. VHS er japansk. Walkman er japansk. LCD-skjermen, harddisken, de digitale armbåndsurene, kalkulatorene og Nintendospillene erobret verden på denne tiden. Japan var utrolig moderne. Vestens industriledere var rystet.
Forbrukerne blir jo forbanna når de må ta til takke med varer som er dyrere eller dårligere.
Direktørene på Thomson kunne ikke akseptere at franske forbrukere gikk direkte til hyllene med japanske vidundermaskiner uten å kaste et blikk på de franske produktene. Noe måtte gjøres.
Telefoner ble tatt, møter gjennomført og snart kom svaret på hvordan Frankrike skulle demme opp for bølgen av japanske videospillere.
Franske politikere bestemte at landet måtte være helt sikre på at kvaliteten på de japanske produktene var god nok for det franske folk, og innførte strenge krav til standarder, sporbarhet og opprinnelse.
Kontoret som skulle sjekke dette ble lagt til nettopp Poitiers. Ingen japansk maskin kom til butikkhyllene før den hadde vært gjennom kontrollen i denne byen. På lageret der sto det titusenvis av pappesker med videospillere. På eskene sto det JVC, SONY, HITACHI eller PANASONIC. Hver eneste maskin skulle tas ut av esken, ut av isopor-beskyttelsen og ut av bobleplasten, slik at inspektørene kunne kontrollere at serienummeret på videospilleren var det samme som serienummeret i papirene. Deretter måtte maskinen pakkes ned igjen før den skulle ut til franske forbrukere.
Toller, avgifter, kvoter og mere spissfindige handelshindringer etableres for å beskytte egen industri og egne arbeidsplasser.
Det må ha vært et svært travelt lager, tenker du sikkert. Myriader av arbeidere og funksjonærer som jobbet skift for å ta unna. Nei da. To inspektører hadde denne jobben. To. Som om ikke det var nok, hadde de ordre om å være ekstremt nøyaktige og nysgjerrige i arbeidet sitt.
Resultatet lot ikke vente på seg. Den franske julehandelen kom og gikk i 1982 mens de japanske videomaskinene sto på et lager i Poitiers. Skulle du kjøpe deg en slik, måtte du kjøpe fransk.
Historien om videospillere i Poitiers var på pensum da denne spaltisten studerte statsvitenskap. Den er et eksempel på «Non Tariff Barriers».
Oppfinnsomheten er stor når land føler seg truet av andre lands dyktighet i produksjon og innovasjon, men ikke ønsker å innrømme det eller å gå til direkte konfrontasjon ved å for eksempel innføre toller eller kvoter.
De er så dyktige på produksjon i Kina at selv italienerne kjøper kinesiske tomater. Mamma mia.
Slike tiltak fungerer sjelden over tid. Forbrukerne blir jo forbanna når de må ta til takke med varer som er dyrere eller dårligere. Eller begge deler. Det betyr ikke at de ikke fortsatt brukes.
Mens du leser dette, står tusenvis av tonn med tomatpuré på lager i Kina. Den er laget for eksport til Europa. De er så dyktige på produksjon i Kina at selv italienerne kjøper kinesiske tomater. Mamma mia.
Mutti, den gigantiske italienske produsenten av tomatpuré, krevde i fjor at det skulle innføres 60 prosent toll på kinesiske tomater. Det har ikke kommet. Isteden har EU med ett blitt svært opptatt av arbeidsforholdene til kinesiske tomatbønder. Nye og strenge krav om sporbarhet og opprinnelse er innført, og kinesiske tomater kommer ikke fram til det europeiske markedet. Ekkoet fra Poitiers ringer i ørene. Here we go again.
Det er selvsagt lett å stille seg støttende til tiltak som skal motvirke tvangsarbeid. Kinas jordbruksindustri er ikke preget av transparens og det er all grunn til å være kritisk til arbeidsforholdene i det store landet i øst.
Samtidig trenger du ikke gå lange turen utenfor turistdestinasjonene i Sør-Italia før du ser at også dette landet med hell kunne tatt en gjennomgang av arbeidsforholdene til sine egne tomatplukkere.
Amnesty International kaller det «slavelignende forhold» når de beskriver hvordan hverdagen er for nordafrikanerne som plukker tomatene som vokser i støvellandet. Det er lettere å se splinten i sin brors øye enn bjelken i sitt eget.
Våre politikere og diplomater jobber døgnet rundt for å få Norge på innsiden av en tollmur vi selv har valgt å stå utenfor.
Alle de store aktørene i den globale verdenshandelen står akkurat nå i handelskonflikter på kryss og tvers. Donald Trump satte det i gang, Kina og Europa svarer. Toller, avgifter, kvoter og mere spissfindige handelshindringer etableres for å beskytte egen industri og egne arbeidsplasser. Norge står i kryssilden og risikerer å tape både eksportinntekter og arbeidsplasser fordi vi er på utsiden av de mest forpliktende avtalene.
Akkurat nå dreier det seg om eksport av selve det norske industrielle gullet, kraftforedlende industri. Våre politikere og diplomater har jobbet døgnet rundt for å få Norge på innsiden av en tollmur vi selv har valgt å stå utenfor. EU avgjør dette selv, og i dag kom beslutningen om at Norge blir ilagt kvoter, og toller på det som går over kvotene. Det koster å stå utenfor forpliktende fellesskap.
Kommentarer