Heretter heter det vi

Hvorfor gir vi gaver? Og reiser oss for andre på bussen? Hvorfor blir du glad for å få en dyr genser i presang av din ektefelle, en genser du selv ikke syntes du hadde råd til, selv om dere har felles økonomi?

I det hele tatt: hvorfor oppfører vi oss ikke slik at vi til enhver tid utnytter alle våre ressurser mest mulig effektivt?

Det er ikke sant at vi er fullt informerte rasjonelle individer som maksimerer vår egen nyttefunksjon.

I år går nobelprisen i økonomi til Richard Thaler, professor i økonomi ved universitetet i Chicago og president i prestisjetunge American Economic Association. Ifølge hans venn Daniel Khaneman (også nobelprisvinner) er noe av det beste med Thaler at han er en lat mann som bare behefter seg med ting han selv synes er viktig.

Og som Thaler selv oppsummerte for sin mer tradisjonelle økonomkollega Robert Barro: «Forskjellen på mine modeller og dine er at dine antar at folk er like smarte som deg, mens mine antar at de er like dumme som meg».

Thaler er kanskje mest kjent for boka Nudge fra 2008, som har fått innflytelse på velferdspolitikk i flere land. Nudging – eller dytting på godt norsk – er tanken om at et lite dytt i retning av kloke valg kan ha større effekt på folks valg enn dyre informasjonskampanjer, tilskudd og insentivordninger. I sin siste bok Misbehaving, gjør Thaler det som mange økonomer har gjort tidligere: han tar livet av homo economicus.

Thalers hovedpoeng er dette. Homo economicus, eller econ som han kaller en slik mennesketype, finnes ikke. Tvert imot. Mennesket er fullt av følelser, normer, feil og mangler. En rekke handlinger som ifølge økonomisk teori er helt rasjonelle, vil det store flertallet vurdere som helt uakseptable.

For mange kan nok dette fremstå som sunn fornuft.

Øke prisen på snøskuffer dagen etter en snøstorm? Uakseptabelt, sier folk flest. Logisk konsekvens av at etterspørselen stiger, sier økonomene. Selge den aller siste tilgjengelige av de ultrapopulære dukkene på auksjon til høystbydende desperate foreldre rett før jul? Lurt og effektivt, sier økonomisk teori. Forkastelig, med mindre pengene går til et godt formål, sier folk. Det er ikke sant at vi er fullt informerte rasjonelle individer som maksimerer vår egen nyttefunksjon. Hvorfor det?

Fordi vi, slik Thalers venn Daniel Khaneman også viser i bestselgeren Tenke fort og langsomt, lar oss påvirke av så mangt.

Thaler er ikke den første som fornekter econs. Han er ikke engang den første som vinner nobelpris i økonomi for å gjøre det.

I 2002 fikk Daniel Khaneman nobelprisen, blant annet for sammen med kollega Amos Tversky å ha plukket fra hverandre økonomenes rasjonelle økonomiske individ. For eksempel fant Khaneman og Tversky ut at vi har en tendens til å la oss påvirke av tilfeldige tall vi eksponeres for.

«Tenke fort og langsomt» fra 2011 er vanskelig å oppsummeres kort, men viser blant annet hvordan vi er både intuitive (system 1) og rasjonelle (system 2) – men dessverre ofte det første, når vi burde være det siste.

Selvfølgelig er mennesket mer komplekst enn en robot.

Thaler får nobelprisen for å «bygge bro mellom økonomisk og psykologisk analyse av individuelle beslutninger» og fordi hans «empiriske funn og teoretiske innsikt har vært instrumentell i å forme det nye og raskt voksende feltet adferdsøkonomi».

Begrunnelsen er påfallende lik den Nobelkomiteen brukte for 15 år siden da de ga prisen til Daniel Khaneman og Vernon Smith for å ha «integrert innsikt fra psykologi i økonomien» og legge «grunnlaget for eksperimentell økonomi».

Thalers avliving av homo economicus (econ) er underholdende og lettlest. Misbehaving er full av eksempler på eksperimenter og undersøkelser. Hans hovedpoeng er at selv om det ikke lenger er kontroversielt å konstatere at econ ikke finnes, er «arbeidet med å utvikle en beriket versjon av økonomifaget, der mennesket står i sentrum, (er) langt fra ferdig».

For mange kan nok dette fremstå som sunn fornuft. Selvfølgelig er mennesket mer komplekst enn en robot. Hva er så interessant med at økonomer forsker på og dokumenterer dette? For det første er det viktig, som Thaler påpeker, fordi av alle samfunnsvitere er økonomene uten tvil de som veier tyngst i offentlige analyser og beslutninger.

For det andre fordi erkjennelsen bør få betydning for økonomifaget og metodene som brukes der. Særlig i form av mer eksperimenter og mer empiri, og mer skepsis til modeller.

En av stjernene i nyere empirisk økonomiforskning, er Raj Chetty, som besøkte Norge i fjor. Chetty har, sammen med flere forskerkolleger, studert hvordan barns oppvekstvilkår påvirker deres framtidige muligheter. I sitt første prosjekt brukte Chetty skattedata fra 2011-12 for millioner av amerikanere født i 1980-82.

Thaler er tross alt økonom og tror på effekten av penger.

Målet var å finne ut om USA er mulighetenes land – altså om det er slik at man kan ved å jobbe hardt kan få utdanning og god inntekt, selv om foreldre ikke nødvendigvis har det. Det viste seg at det kommer helt an på hvor barna vokser opp, med hvilke naboer, skoler, offentlige budsjetter og foreninger. Og oppvekstvilkår betyr mest for de minste og aller mest for gutter. Ingen økonomisk modell kunne forutsett dette. Chettys forskning gir grunnlag for målrettet politikk med sannsynlighet for å virke.

Skatteforskningen bærer ifølge Thaler preg av altfor lite empiri på hva som faktisk har effekt. Teorien om at skattelette øker vekst og investeringer, har for eksempel oppsiktsvekkende lite empirisk belegg, slik Sigrid Hagerup Melhuus har påpekt.

Heldigvis får nobelprisvinnerne i økonomi her hjelp fra uventet hold: biologien.

Like fullt: Thaler er tross alt økonom og tror på effekten av penger. For eksempel vil han gjerne at økonomene skal finne bedre løsninger for en god skole, og har sterk tro på individuell belønning for å gjøre lekser, bonus til lærere (selv om lite forskning tyder på at bonus har særlig effekt), eller enda bedre: Lønnstrekk for lærere med svake resultater.

Her savner jeg noe vesentlig. For én av grunnene til at mennesket ikke opptrer som en econ, men som Thaler er overraskende lite opptatt av, er jo at mennesket alltid inngår i en gruppe. Vi påvirkes av de som er rundt oss og vi handler også i deres interesse. Bevisst og ubevisst er fellesskap og strukturer også viktige for å forstå våre valg.

Heldigvis får nobelprisvinnerne i økonomi her hjelp fra uventet hold: biologien. Min neste bok på leselista er Dag Hessens Vi – samarbeid fra celle til samfunn. Menneskets naturlige form er ikke individer, alene. Dag Hessen viser oss de biologiske mekanismene som gjør oss disponert for samarbeid og gode handlinger, og skal. hold deg fast: gjøre oss til bedre mennesker. Det er jo noe å glede seg til.