Skrikedamer som ikke kan synge

Likestilling er mye vanskeligere når alle er enige om at det er viktig. Lovverket diskriminerer ikke. Norske kvinner har stemmerett og alle andre rettigheter på linje med menn. Det er ulovlig å diskriminere mellom kvinner og menn. Likevel tyder mye på at mange kvinner fortsatt stanger hodet i glasstaket før de når helt til topps.

I andre sesong av den amerikanske serien Madam Secretary blir den kvinnelige utenriksministeren plutselig og midlertidig tatt i ed som president for en dag, mens den virkelige presidenten befinner seg i et hacket Air Force 1 uten kommunikasjonssystem. Samtidig skal hun egentlig opptre med sang på festmiddag med en østasiatisk handelsdelegasjon. Det første håndterer hun med glans, det siste gir henne panikkanfall. Hun er fullstendig tonedøv. Heldigvis stiller staben opp for henne og overtar sangnummeret. Hun er mye bedre egnet til å være president enn til å synge og danse – og det er helt ok.

I USA måtte Hillary Clinton danse på Ellen DeGeneres show for å vise at hun er varm og morsom. For i det virkelige USA kan Madam Secretary – eller ihvertfall den forhenværende – til høsten bli president på ordentlig. Men det er ingen selvfølge. Mange mener Hillary Clintons største ulempe er at hun er kvinne. Alt har vært galt med Hillary Clinton. Hun har fått kritikk for å vise for mye følelser – og for lite. For å eksponere for mye hud – og for lite. Hun blitt kalt for kvinnelig og for mannlig. Hun får også mye kritikk for stemmen sin. Skriking kaller de det. «Noen ganger når en kvinne snakker ut, blir det oppfattet som skriking», påpekte Clinton selv. Andre har spurt om hva Bernie Sanders stemmebruk kan kalles, dersom man mener Clinton skriker.

Mange liker bare ikke Hillary Clinton. Da holder det ikke å spille feministkortet, skrev Maureen Dowd i New York Times. Hun mener kvinner ikke skylder henne noenting.

Det kan være mange gode grunner til ikke å heie på Hillary Clinton.

Men hva Clinton burde gjøre for å bli likt, er mer uklart. Hvorfor påkaller ikke Hillary Clinton mer entusiasme, spør Allyson Hobbs ved Stanford universitet. Clinton må ifølge Hobbs veie sine ord og sin adferd mye mer nøye enn en mannlig kandidat trenger. Hun kan ikke virke for sterk, for da liker velgerne henne ikke. Og ikke for sårbar, for da stoler ikke velgerne på henne. En studie fra Princeton bekrefter problemet. Kvinner som tar tradisjonelle kvinneroller, blir sett på som varme, men ikke dyktige. Og tas ikke på alvor. Kvinner som velger utradisjonelt og lykkes for eksempel i arbeidslivet eller på idrettsbanen, blir sett på som flinke, men ikke varme. Da liker vi dem ikke. Kvinner, i motsetning til menn, kan ikke være både varme og flinke, ifølge forsker Susan Fiske.

Clintons alder blir også brukt mot henne, til tross for at forskning viser menn i mye større grad gis muligheter på bakgrunn av antatt potensial, mens kvinner må vise resultater. Og dermed nødvendigvis ha mer erfaring for å nå til topps. Selv Clintons motstander Bernie Sanders har selv påpekt at «Jeg tror ikke en mann ville blitt behandlet på samme måten som Hillary blir. Noe av det er diskriminerende» Hillary Clinton får heller ikke kvinnenes stemme bare fordi hun er kvinne. Vi er tross alt likestilt.

Her i Norge har vi også litt ulike forventninger til kvinnelige ledere. Dagens Næringsliv har fått kritikk for sitt intervju nylig med vår nye Høyesterettsjustitiarius Toril Øye. «Er det dine maskuline egenskaper som gjorde at du fikk jobben?» spør journalisten. Og ifølge ham selv smiler hun moderlig til ham. Journalisten lurer også på hvor hun møtte sin mann, om foreldrene ble oppringt da hun fikk jobben som øverste leder for domstolene, og om hun har skrevet kjærlighetsbrev til sin mann

Det kan være mange gode grunner til ikke å heie på Hillary Clinton. Og kanskje ville vi også spurt en mann om hans forhold til sine foreldre og sin kone (selv om jeg tviler på det). Men er vi egentlig i stand til å skille hvordan vi opplever andre mennesker fra hvilke forventninger vi har til deres kjønn?

I 2014 analyserte Fortune Magazine 250 evalueringer av toppledere. Mens 76 prosent av kvinnene fikk negativ tilbakemelding på sin personlighet (med beskrivelser som «skingrende, dømmende og skarp i kantene), fikk bare 2 prosent av mennene lignende karakteristikker. 81 prosent av mennene fikk derimot konstruktive anbefalinger til hvordan de kunne forbedre seg, mot 23 prosent av kvinnene.

I boken «Lean In» skriver Facebook-sjef Sheryl Sandberg at «jo mer suksess en mann har, jo bedre likt er han av både kvinner og menn. Når en kvinne gjør suksess, blir hun dårligere likt av både kvinner og menn». Sandberg viser blant annet til en eksperimentell studie gjort på amerikanske business-studenter ved Harvard-universitetet i 2003. De to forskerne Frank Flynn og Cameron Anderson presenterte studentene for et case som viste historien til en suksessfull entreprenør, basert på den faktiske Silicon Valley-gründeren Heidi Roizen. De delte så klassen i to like deler.

Vi er nok fortsatt avhengig av en aktiv likestillingspolitikk.

Den ene halvparten av klassen fikk den opprinnelige historien om Heidi. Den andre fikk akkurat den samme historien, men med en mannlig hovedperson kalt Howard. Resultatene av eksperimentet var oppsiktsvekkende: Studentene vurderte Heidi og Howard som akkurat like kompetente. Men mens de ikke hadde noe til overs for Heidi, likte de Howard godt. De ville verken jobbe for eller ansette Heidi, og så på henne som egoistisk. Studentene ville derimot jobbe for Howard og drikke øl med ham etter jobb. Sandberg argumenterer i boken for at disse stereotypiene kan få store konsekvenser for kvinner, ettersom vi ønsker å ansette og forfremme de som er både kompetente og godt likt.

I februar 2015 gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med tankesmien Agenda et eksperiment der vi prøvde ut studien på norske studenter. Vi fornorsket caset og byttet ut navnene med Hanna og Hans i stedet for Heidi og Howard. Resultatene viser at også norske studenter vurderer karrierekvinner og karrieremenn ulikt. Studentene likte Hanna dårligere enn Hans, og syntes Hanna var enn dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen mellom dem var navnet. Mens kvinner vurderte Hans og Hanna likt, vurderte menn Hanna langt mer negativt enn Hans. Menn syntes Hans var en bedre forelder, de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor. 15 år etter Harvard-studien, gjennomført i et av verdens mest likestilte land, ble resultatene altså ikke bedre. Vurderingene underveis og etterpå ble filmet (se filmen her).

Det er lett å like henne, og umulig å være henne.

Noe overraskende undervurderer også jenter seg selv. Et amerikansk eksperiment viste for eksempel at en gruppe asiatisk-amerikanske kvinner gjorde det bedre på en mattetest når det i forkant ble fokus på deres etniske identitet, og dårligere når det ble fokusert på kjønn, sammenlignet med en kontrollgruppe der det ikke ble fokusert på noen av delene.

Og guttene tror guttene er best. I en fersk studie ved University of Washington ble skoleelever bedt om å vurdere hvem som var flinkest i klassen. Guttene mente at andre gutter var de flinkeste, selv om mange jenter hadde bedre resultater.

Kravene som stilles til Madam Secretary på TV er også høye. Hun har evne til å samarbeide, knytte personlige bånd og frykter ikke autoriteter. Hun har også en fortid som CIA-agent med tøffe metoder, nære vennskap fra hele verden og klarer akkurat nok oppfølging av barn, mann og hjem. Hun har dessuten en doktorgrad og er selvfølgelig veldig pen. Hennes eneste svakhet er at hun er tonedøv. Det er lett å like henne, og umulig å være henne. Det nærmeste vi kommer er kanskje Hillary Clinton. Hun er antakelig også en dårlig sanger.

Vi andre? Vi er nok fortsatt avhengig av en aktiv likestillingspolitikk. Tankesmien Agenda har foreslått innføre måltall for likestilling i næringslivet, konkretisere det eksisterende regelverket om aktivt likestillingsarbeid i bedriftene, og innføre sanksjoner når det brytes. Forskere ved Universitetet i Bergen har funnet ut at familiepolitikken ikke har fremmet likestilling. Og at det er på tide å tenke nytt og bedre. Det bør vi antakelig gjøre hele tiden.