Historisk korrekturlakk

«Det eneste som gjenstår for dem som skammer seg over sin samtid og frykter framtida, er stolthet over fortida», skriver den russiske journalisten Liza Alexandrova-Zorina fra Kolahalvøya.

Kolossen sier alt om Murmansk’ betydning.

Fra høyden utenfor Murmansk by kan man nærmest se de ti milene over til Norge. Lar man blikket følge nordover langs innseilinga ligger Barentshavet. Man ser også ned på havna.

Man står på historisk grunn her oppe. Langt fra Moskva, Berlin og Normandie, men på nærmest hellig mark. På denne høyden sto en avgjørende kamp i den andre verdenskrigen. Sovjetisk antiluftskyts holdt akkurat her tyske fly fra livet. 700 ganger bombet tyske fly Murmansk med håp om å ødelegge den krigskritisk viktige havna som tok imot millioner av tonn med våpen og forsyninger.

I ryggen har man det mektige Aljosja-monumentet. Med sokkelen ruver den 5.000 tonn tunge soldaten 42 meter over bakken. Foran brenner en evig flamme. Etter monumentet i Volgograd, altså Stalingrad, er dette det nest største i Russland til minne om sovjeternes ufattelige heltemot og tap. Kolossen sier alt om Murmansk’ betydning.

På Vladimir Putins vakt er den russiske omsorgen for sin krigshistorie ikke bare vekket til live, den er blankpolert og satt i det moderne samfunnets første rekke.

Soldaten er kledd i tykk, fotsid frakk, med sitt halvautomatiske gevær over skulderen, det venstre beinet viser at soldaten er på marsj framover og ansiktet er vendt mot vest, mot Litsadalen på Kolahalvøya. Den arktiske fronten som stoppet nazistenes framrykning mot den isfrie havnen i Murmansk. De færreste av de russiske og ukrainske soldatene hadde tykk militær vinterfrakk. Eller våpen. Titusenvis mistet livet.

Man skal føle seg liten i møtet med denne historien, i møtet med innsatsen og offeret til den sovjetiske staten og de utallige, ansiktsløse soldatene. Og det gjør man. Er man ikke ydmyk overfor den sovjetrussiske krigshistorien, mangler man vesentlige aspekter i sin dannelse.

Det er bare drøye to år siden jeg gjestet Murmansk og den svært så ugjestmilde Litsadalen. Sammen med et knippe norske og russiske journalister var jeg på tur i forbindelse med 75-årsmarkeringen av frigjøringen av Finnmark i 1944, som kulminerte i en folkefest på torget i Kirkenes med kong Harald og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov til stede. Før det var vi i samarbeid med en russisk-norsk historisk venneforening blitt geleidet fra monument til monument i dalen som i sovjetisk tid ble kalt Dødens dal.

Russernes krigshistorie var en kapital som skulle vare evig. Som en fornybar ressurs.

I dag heter dalen typisk nok Æresdalen. På Vladimir Putins vakt er den russiske omsorgen for sin krigshistorie ikke bare vekket til live, den er blankpolert og satt i det moderne samfunnets første rekke. Alle deler av samfunnet gjennomsyres av den store krigen. På vår ferd i nord fikk vi journalistene se hvilken sentral plass den andre verdenskrig har i skolen. Det var en ubekvem erfaring. Historien er blitt et verktøy for å forme nye generasjoner. For å dekke over samtidas gapende hull.

Det sjokkerende resultatet har vært å se den siste uka når det russiske propagandaapparatet har filmet russisk ungdom på den samme høyden utenfor Murmansk. Ved føttene til den enorme soldaten. Tre jenter i front med store z-er på brystet. Bak dem en flaggborg av russiske flagg, vaiende faner i vinden. For Russland, for Putin, for fred, roper de.

Budskapet er at de som kommer fra Murmansk bedre enn noen vet at nazismen ikke kan nedkjempes alene. At den russiske hæren i Ukraina nå kjemper for hele verden mot en nazisme som ikke kjenner noen grenser, og at de, ungdommene, borgere av Murmansk, aldri vil svikte sine soldater og stoler på Putin, sin president. De dyrker en livsløgn, podet inn i dem over tiår.

Russernes krigshistorie var en kapital som skulle vare evig. Som en fornybar ressurs. Krigen mot fascismen ble vunnet av dem. Årene fra 1941 til 1945 skulle vært en uuttømmelig kilde til nasjonal stolthet, russernes viktigste bidrag til det globale fellesskapet.

Tida er over for takknemlighet og ydmykhet for historien.

Nå er denne historien overskrevet av Putins angrep. Stalingrad med Mariupol. Offer med overgrep. Helter med skurker. Og nye generasjoner verden over vil vokse opp med forakt. Ingen vil lenger tenke på 1941, men på 2022 og bildene av den skadde, fødende kvinnen som senere døde og den utslettede familien på flukt. Bombene mot sivile mål. Krigsforbrytelser. Kanskje står russerne også bak «forbrytelser mot menneskeheten» og folkemord. Russerne er selv blitt fascistene.

Tida er over for takknemlighet og ydmykhet for historien. Borte er den relative forståelsen for russernes verdenssyn og handlinger i etterkrigstida. Gjelda til Russland som mange av oss har følt på, særlig stående foran soldaten i Murmansk, kan ikke lenger betales.

Borte er også den ene store nasjonale historien, den ene store bragden og kilden til identitet, som binder det enorme, mangfoldige og spenningsfylte russiske riket sammen. Krigen var limet i landet, den røde tråden i den russiske fortellingen. Men soldaten på høyden har krympet. Det er en egen tragedie i tragedien.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)