Hjelp. Det er det velferdsstaten skal være

I går viste AAP-aksjonen frem et vedtak fra NAV hvor en uføretrygda mann har fått avslag på økonomisk sosialhjelp. Han ønsket å få skrudd på strømmen sin igjen etter høye strømregninger i vinter, som han ikke har betalt og som har gjort at strømmen er tatt. Han fikk avslag med begrunnelse i at han kan låne seg en grill og spise mat ute nå som det er varmt i været, og drikke vann fra springen.

Jeg lurer på hvordan jeg sjøl hadde reagert hvis jeg hadde fått beskjed om å klare meg uten strøm etter å ha krøpet til korset og bedt om hjelp?

Og hvor lite verdighet skal vi godta på veien mot arbeid?

Hjelp. Det er det velferdsstaten skal være. Hjelp når du trenger det. Det er jo derfor vi betaler inn skatt av lønna vår, for å vite at hvis vi en dag trenger det, så får vi hjelp. Ikke for at en streng dommer av en stat skal få oss til å føle oss enda mindre enn vi føler oss fra før. Å dømme oss sjøl for alt vi burde gjort annerledes så vi ikke endte opp med å trenge noe, det er de fleste av oss gode på. Å kunne føle verdighet også når vi kommer til et punkt i livet at vi trenger hjelp til å klare oss, det må systemet fortelle oss. Eller i alle fall ikke fortelle oss det motsatte. At vi helst ikke burde strukket ut en hånd og spurt om hjelp.

Ofte kommer det argumenter fra høyresida om at det ikke må bli for gunstig å bruke ulike ytelser fra staten. At det skal lønne seg å jobbe og klare seg sjøl.

Arbeidslinja er viktig. Akkurat nå er det høyrepolitikk, skatteunndragelse fra rikinger og at det lønner seg å arve og eie, som truer den mest. Ikke sosialhjelp på minimum. Men for dem som mottar sosialhjelp og skal prøve å komme seg i jobb, hva gir størst sjanse for arbeid? Å bruke dagene på å lure på hvordan du skal lage mat uten strøm og om hva som skal skje når vinteren kommer. Eller å få nok til at du klarer deg i hverdagen, får spist skikkelig, betalt regninger og har tid og plass i hodet til å sette deg ned å lage en fremtidsplan.

Sikkerhetsnettet vårt må være laget for at alle skal ha et nivå av verdighet og et godt liv.

Det ligger i fattigdommens natur at det blir vanskeligere å planlegge fremtiden. Prøv selv å tenke flere år frem i tid med skuffen full av ubetalte regninger, trusler om å måtte flytte ut der du bor og usikkerhet om alt i hverdagen. Vi mennesker trenger trygghet for det basale for å kunne planlegge lenger enn til i morgen. Hvis ikke vil fokuset vårt være på å overleve.

Og hvor lite verdighet skal vi godta på veien mot arbeid? Livet uten arbeid skal også være et liv. Med livskvalitet og gode opplevelser. De som av en eller annen grunn ikke kan jobbe, skal ikke måtte leve på minimum for å vise et eksempel overfor andre at det ikke skal lønne seg å motta ytelser. For livet er for viktige til det.

Vi har bare dette ene livet, og da må folk få slippe å ha unødvendig harde dager fordi de fikk noen kort utdelt i livet som gjorde at det ble som det ble. De ble syk, de havna utenfor arbeidslivet. Ingen straff eller kutt i ytelser kan gjøre syke mennesker friske, men de kan bli veldig fattige.

Jeg er ikke med på å ha ytelser som er på et nivå under det som gir grunnleggende livskvalitet for alle andre i Norge.

Jeg tror at de aller fleste har et innebygd ønske om å jobbe og klare seg sjøl. Som sosionom har jeg møtt mange menneske som lurer på om det er bruk for dem, om de kan være til nytte, som har lyst til å bidra. Jeg har møtt veldig få som synes det er fett å fylle ut NAV-skjemaer, legge livet sitt på bordet, få spørsmål om økonomien sin. Men for mange er det nødvendig.

Det er en hovedoppgave for oss som samfunn å gi flere mulighet til å jobbe og bidra. Se muligheter, ikke begrensinger. Men det gjøres ikke gjennom å frata verdighet, men ved å gi verdighet. Og i bakgrunnen for det hele må tryggheten om hjelp når du trenger det, ligge. At menneskene du møter når du ber om hjelp, vet at du fortjener strøm og andre nødvendigheter like mye som alle andre.

Jeg er ikke med på å ha ytelser som er på et nivå under det som gir grunnleggende livskvalitet for alle andre i Norge. Sikkerhetsnettet vårt må være laget for at alle skal ha et nivå av verdighet og et godt liv.