Hjelp til fattige undergraver velferden

«Jeg møtte noen unge på Grønland fra familier med dårlig råd, som ikke oppfatter at det gjelder dem når vi snakker om fattigdom eller såkalte levekårsutfordringer».

Sitatet er hentet fra et nylig intervju med Ina Libak, påtroppende leder i AUF. Hun etterlyser et tydeligere Arbeiderparti, som snakker om økonomiske ulikheter på en måte folk kjenner seg igjen i. Det er sant som Libak sier: Hvis folk ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene man gir, er det vanskelig å skape oppslutning om tiltak.

Realiteten er at vi har problemer i begge ender av ulikhetsskalaen. På den ene siden har vi ikke klart å redusere barnefattigdommen, selv om det har vært en sentral politisk prioritering. Og de som tjener minst i privat sektor har knapt fått lønnsvekst på ti år. På den andre siden har det nå altså kommet nye tall som viser oss at skjevheten i formue var enda større enn man tidligere har trodd. Mens vi har en relativt lik inntektsfordeling, sammenlignet med andre land (selv om forskjellene i inntekt også øker), er forskjellene i formue i Norge klart større enn andre vestlige land. De 1 % rikeste eier 21 % prosent av den samlede formuen her til lands.

Les også: Psykolog Keith Payne mener ulikhet gjør oss syke

De som har vært opptatt av sosiale spørsmål i Arbeiderpartiet og ellers i politikken har med rette løftet opp fattigdom som en årsak til å gjøre grep mot økonomiske forskjeller. Det er en moralsk selvsagthet at vi må arbeide mot fattigdom. Men vi risikerer, slik Libaks sitat illustrerer, å komme skjevt ut om man lar de politiske diskusjonene handle om hvordan man skal bekjempe fattigdom. Nettopp av denne grunn har det historisk ikke vært fattigdom som har stått i hovedfokus, men utjevning av ulikhet. Særlig har vekten på ulikhet kontra fattigdom vært stor på venstresiden.

Fattigdom kom med et brak inn på dagsorden i valgkampene i 1997 og 2001.

De som har vært i gamet en stund, beskriver gjerne andre halvdel av nittitallet som et tydelig paradigmeskifte. Fattigdom kom med et brak inn på dagsorden i valgkampene i 1997 og 2001. Slik hadde det ikke vært tidligere. Beskrivende nok skrev Adresseavisen under 2001-valgkampen at «plutselig har det politiske Norge oppdaget fattig-Norge … Velgergrupper som ingen skjelte til for kort tid tilbake spiller med ett hovedrollen i et drama som er i ferd med å endre våre politiske strukturer».

Det er slående hvordan man i 1996 gav ut en stortingsmelding under tittel Utjamningsmeldinga, mens det i 2000 kom en ny melding med tittel Fattigdomsmeldinga. Helt fra fattigdomsmeldinga og fram til i dag har å bekjempe fattigdom vært en sentral politisk prioritering.

Hvorfor det ble slik er uklart. Noe handler nok om at den økonomiske krisen på 90-tallet synliggjorde en materiell tilkortkommenhet som var så tydelig, også i rike Norge, at man var nødt til å kalle det nettopp fattigdom. Noe annet gav ikke mening. En annen sannsynlig årsak er at det skjedde en vridning av diskusjonen internasjonalt, i retning av å snakke mer om fattigdom. For eksempel trakk EU-kommisjonen fram fattigdom som en sentral prioritering i den såkalte Lisboa-strategien fra år 2000. Lisboa-strategien, EUs 10-årsplan for økonomisk utvikling, har vært et så viktig politisk dokument i Europa, at også norske politikere har vært nødt til å forholde seg vektleggingen av fattigdom.

En vridning over til å snakke om fattigdom heller enn ulikhet, bereder grunnen for å velge målrettede ordninger til bunnen framfor å motarbeide ulikhet gjennom universelle velferdsordninger for alle.

Det er klart det er sårt å være den ungen som aller nådigst ber om gratis mat i kantina.

Det vil være problematisk nettopp for de som trenger det mest. Den målrettede ordningen for gratis skolemat i Storbritannia er en god illustrasjon på problemene. For det første er det stigmatiserende for ungene å være en av dem som er «on free school meals». Det er klart det er sårt å være den ungen som aller nådigst ber om gratis mat i kantina.

For det andre blir målrettede ordninger fort en fattigdomsfelle. I en undersøkelse oppgir britiske foreldre ordningen med gratis skolemat som en viktig grunn til at de ikke søker arbeid – man taper mer med å miste ungenes mat enn man tjener på å komme i arbeid.

En siste viktig grunn til at man bør verne om universelle ordninger, er det forskerne Korpi og Palme kaller omfordelingsparadokset. De viser at goder for de som sitter nederst ved bordet er vanskeligst å kutte om alle nyter godt av dem. Da har middelklassen en egeninteresse av å beskytte ordninger, heller enn at man kutter i «fattigstøtte» som går til noen andre enn en selv.

Velferdsstaten er ikke noe middelklassen «gir» til de fattige.

Velferdsstaten er ikke noe middelklassen «gir» til de fattige. Den er et sikkerhetsnett og en forsikringsordning for oss alle. Det er feil at noen alltid mottar, mens andre alltid bidrar – vi alle gjør i massiv grad bruk av offentlige velferdsordninger gjennom livet. Når vi blir syke, når vi studerer, når vi får barn, når vi står mellom jobber, når vi blir gamle.

Vi har hatt en vridning av diskusjonen om økonomisk ulikhet de siste tiårene i retning av å snakke mer om fattigdom. Veien blir brolagt med de beste intensjoner, men den fører et sted vi ikke bør ønske oss.