FOTO: Michał Lis/Unsplash

Hjem til jul 2

Bryr vi oss virkelig for mye om dem som ikke har et trygt hjem?

I Aftenposten 26. desember tar Kristin Clemet opp en viktig diskusjon under overskriften «Hjem til jul». Hun peker på at det kan gå inflasjon i begrepet «sårbar». Det er et ord som stadig oftere, og spesielt nå i pandemien, brukes for å beskrive mennesker.

Det er en riktig observasjon. Når barn, eldre, funksjonshemmede, homofile eller aleneboende får merkelappen «sårbar», skapes et inntrykk av noen som er stakkarslige, som ikke klarer seg selv, og som må beskyttes spesielt.

En pandemi vil ofte gjøre en sårbar livssituasjon ekstra krevende.

Istedenfor å omtale grupper som «sårbare», burde vi snakke om mennesker i sårbare livssituasjoner. Det kan være å bo sammen med en som slår, leve med rus, miste jobben, bli alvorlig syk, eller oppleve at en av dine nærmeste blir det. Vi vil alle kunne havne i en sårbar livssituasjon.

Clemet har rett i at de aller fleste har et trygt hjem. Men for noen barn er hjemmet et farlig sted. Hun mener disse barna får for mye oppmerksomhet i den offentlige debatten. Jeg mener problemet snarere er at vi bryr oss for lite.

Pandemien forsterker

En pandemi vil ofte gjøre en sårbar livssituasjon ekstra krevende. For barn som ikke har det godt hjemme, vil skolen kunne være et viktig fristed.

Clemet mener det blir feil å begrunne at skolene må holde oppe med at det beskytter barna mot sin egen familie. Det er jo ikke tilfellet for barn flest. Flertallet av barn og unge ser ut til å ha klart seg greit gjennom pandemien, viser forskning fra Ungdata.

Andre barn har hatt det ekstra tøft. Folkehelseinstituttet har gjort en gjennomgang av forskning på konsekvenser av covid-19-pandemien for barn og unges liv og psykiske helse. Kunnskapen er mangelfull, og resultatene spriker. Likevel underbygger den bildet av at pandemien har rammet svært ulikt, og at det er de som allerede hadde en vanskelig livssituasjon før pandemien som har blitt hardest rammet.

Det er ikke ordet «sårbare» som passer best for å beskrive disse jentene.

Venstresiden er opptatt av fellesarenaer som skole, fritidsklubber og barnehage som kan utjevne forskjeller, være møteplasser, men også hjelpe barn og unge som trenger det spesielt. Når alle barn får et tilbud, kan det gjøres uten å virke stigmatiserende, og uten at man peker disse barna ut som spesielt hjelpetrengende og «sårbare».

Derfor har for eksempel en kampsak på venstresiden lenge vært å gi alle som går på skolen et gratis måltid mat. Over hele verden har stengte skoler ført til at barn har gått sultne.

Den forrige regjeringen nedsatte en egen koordineringsgruppe som skulle følge opp tilbudet til spesielt utsatte barn og unge under pandemien. I sine rapporter er de tydelige på at det viktigste tiltaket for barn og unge er åpne og tilgjengelige tjenester.

Hvem hjelper?

Skole og fellesordninger kan avlaste, men er ikke nok. Denne julen har Ingvild Rishøis bok «Stargate- en julefortelling» ligget under mange juletrær. Den handler om to søstre på 10 og 16 år som må klare alt på egenhånd, og en far som stadig havner på fylla. De to søstrene er sterke. Det er de som holder faren sin oppe. De sørger for at det er mat på bordet. De tar ansvar både for seg selv og faren sin som drikker seg stup full og svikter ungene sine på det groveste.

Det er ikke ordet «sårbare» som passer best for å beskrive disse jentene. De er sterke som bare det, men de lever i en ekstremsituasjon som gjør dem sårbare. De trenger hjelp. Det gjør også faren deres.

Her lurer jeg på om velferdssamfunnet svikter.

Det er flere hjelpere i Rishøis fortelling. En vaktmester på skolen er en å snakke med. En nabo stryker Lucia-drakten og hopper inn i rollen som bestefar. En gutt i klassen og pappaen hans stiller opp når det trengs. Vi får høre at de to jentene nekter å ha noe å gjøre med barnevernet eller politiet. De er redde for hva som vil skje med dem da, og de vil beskytte faren sin. Det er slående hvor fraværende det offisielle hjelpeapparatet er. Velferdsstaten ser ut til å ha lite å bidra med.

Det er et julebudskap til ettertanke.

Ikke over dørstokken

Noe av utfordringen tror jeg ligger i det skillet Clemet trekker opp: Høyresiden og venstresiden har litt ulikt syn på familien og statens rolle i barns liv, skriver hun. Jeg mener et utslag av det er at høyresiden har tendens til å betrakte den private sfæren nærmest som hellig. Det skal mye til for at staten skal å trå over dørstokken i et privat hjem.

Venstresiden er ideologisk mer innstilt på å gi staten en rolle.  Likevel får velferdsstatens hjelpere ofte først adgang når det er akutt fare for liv og helse. Politiet banker på døra når far holder på å denge mor i hjel, men hvem kommer når to sultne små jenter står foran et tomt kjøleskap mens far ligger full på sofaen?

Her lurer jeg på om velferdssamfunnet svikter. I mange sårbare livssituasjoner finnes det gode offentlige støtteordninger, for eksempel om man blir syk eller arbeidsledig. Men selv om vi har barnevern og familievernkontorer, kan det virke som vi ikke har klart å videreutvikle velferdsordningene våre til å kunne levere god omsorg og gi opplevelse av verdighet når familier sliter som verst. Det er i så fall et stort paradoks i et av verdens best utbygde velferdsstater.