Høies ansvarsfraskrivelse

Steve Jobs, grunnleggeren og mangeårig direktør i Apple, pleide å kalle sine nyutnevnte toppledere inn på kontoret til en samtale. Der fortalte han hvordan det hadde hendt at kontoret hans ikke var vasket og papirkorgen stod utømt da han kom på jobb om morgenen. Han hadde spurt vaktmesteren om hva som hadde skjedd, og vaktmesteren svarte at noen hadde byttet lås på døren, og han hadde ikke en nøkkel som passet. Det var årsaken til at jobben ikke var gjort, fortalte vaktmesteren.

Det er ditt ansvar å finne løsninger og levere – årsaker betyr ikke lenger noe.

Det er helt greit, sa Jobs til sine nye toppledere, det er en god forklaring – litt irriterende for meg, men likevel forståelig fra vaktmesterens ståsted. Men et eller annet sted på veien mot toppledelsen, slutter det å være godt nok å ha gode forklaringer på hvorfor jobben ikke er gjort, pleide Jobs å si: Du har nå kommet til dette nivået. Det er ditt ansvar å finne løsninger og levere – årsaker betyr ikke lenger noe.

I politikkens verden har man nådd det nivået når man sitter i regjering og har ansvaret for å styre et land, og gi innbyggerne trygghet og de tjenestene de skal ha. Høyre var i opposisjon et parti som stadig insisterte på at statsministeren og de enkelt statsrådene hadde et slikt ufravikelig ansvar. I helsepolitikken, for eksempel, var det et stort problem at ikke politikerne var tydelige på hvem som faktisk hadde ansvaret.

Hverken den svært uryddige prosessen, med utstrakt rolleblanding, eller det kaoset som har oppstått, er regjeringens ansvar.

Daværende opposisjonspolitikere Bent Høie hadde stor forståelse for “frustrasjonen til dem som går i demonstrasjonstog og føler at de protesterer mot noen foretaksstyrer som de ikke helt klarer å plassere inn i det politiske bildet.” (Dagens Medisin 13. jan. 2011).

Den nåværende helseministeren slo den gang fast at politikerne hadde gitt fra seg for mye av makten over helsetjenesten. “De regionale helseforetakene har fått for mye politisk makt uten å være et politisk organ, og det vil jeg ta tilbake igjen”, lovte Høie – den gangen.

Da han som helseminister 15. mai redegjorde for Stortinget om den alvorlige situasjonen rundt den sviktende luftambulansetjenesten, hadde pipen fått en annen lyd. Riktignok nevnte Bent Høie ordet “ansvar” hele elleve ganger i sin redegjørelse for Stortinget. Men hver eneste gang var det for å legge dette ansvaret på noen andre enn ham selv og regjeringen.

Høyres forvandling fra en opposisjon som tydelig plasserte ansvar politisk, til et regjeringsparti som skyver det fra seg, er ikke tilfeldig.

Hverken den svært uryddige prosessen, med utstrakt rolleblanding, eller det kaoset som har oppstått, er regjeringens ansvar. Det ble trygt plassert hos andre – og Høie konstaterte at “Helseforetaket Luftambulansetjenesten har det overordnede ansvaret for all luftambulanse i Norge.Foretaket eies av de fire regionale helseforetakene.”

Nettopp de samme foretakene som Høie i sin tid lovte å ta makten fra, for å overføre både den og ansvaret til politikere. Det var til og med slik at han i 2013 oppfordret demonstranter til å rette sin misnøye mot helseministeren. Nå begrenser han seg til å ha blitt “orientert om hvordan de som er ansvarlige for å utføre tjenestene, planlegger å håndtere beredskapen framover”.

Noen andre er altså ansvarlige.

På samme måte uttaler statsminister Erna Solberg seg i saken, i den eneste kommentaren som er å finne. Hun “oppfordrer partene i luftambulansestriden til å komme frem til løsninger som ikke går ut over sikkerheten til pasientene.” (NRK 8. mai).

Det er et hvert partis ønskedrøm å gjøre sine statsråder og sin statsminister til en populær, samlende figur.

Som om det er noen andre “parter” som sitter med ansvaret her, som ikke omfatter hennes regjering, hennes helseminister, og den jobben de har forpliktet seg til å gjøre for landets innbyggere. Det inkluderer en svært urolig befolkning i nord, som ikke stoler på om de får den helsehjelpen som er nødvendig i krisesituasjoner.

Høyres forvandling fra en opposisjon som tydelig plasserte ansvar politisk, til et regjeringsparti som skyver det fra seg, er ikke tilfeldig. Det er et hvert partis ønskedrøm å gjøre sine statsråder og sin statsminister til en populær, samlende figur.

Som ikke skaffer seg motstandere ved å ta konfrontasjoner og upopulære saker, eller klistres til tabber og mislykket politikk – men heller plukker plast i fjæra, åpner festivaler og går i demonstrasjonstog for noe alle er enige om.

Og som kan slippe unna plagsomme saker – slik Solberg lakonisk kommenterte forsøkene på å få henne til å ta ansvar i bråket rundt SSB tidligere i år. Hun slo bare fast at «det er ikke en statsministers oppgave å svare på alt som skjer i samfunnet.»

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, 29. mai 2018).