Hører ikke, eller vil ikke høre?

Rettferdighet er litt som himmelen Timbuktu synger om. Alle vet at forskjellene har blitt for store. Alle vil ha mindre ulikhet (eller de sier i hvert fall det). Men ingen vil gjøre det som skal til:

Alla vill till himmelen men få vill ju dö
Man vill kamma in vinningen, men sår inga frön
Man vill ha sin bit av kakan & man vill äta den me
Folk vill ta tillbaka, men vägrar att ge

Fordeling av godene

Denne uken la Oxfam frem sin rapport om verdensøkonomien, som innspill til World Economic Forum i Davos. Rapporten viser at verdens åtte rikeste menn (ja, de er menn) nå eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning.

De vanvittig rike er kanskje ikke de skyldige, men de er heller ikke irrelevante.

Verdensøkonomien er ødelagt, men det er ikke egentlig de åtte mennenes feil, skriver Oxfams direktør Mark Gouldring i the Guardian. Noen av dem, som Warren Buffet og Bill Gates, er jo faktisk blant verdens fremste talsmenn for en bedre fordeling av goder, påpeker Gouldring. Men de er like fullt et resultat av en økonomi der rikdom avler rikdom, den samme rikdommen avler makt, og de rike blir stadig rikere.

De vanvittig rike er kanskje ikke de skyldige, men de er heller ikke irrelevante. Oxfam fikk kritikk av Mark Littlewood ved Institute of Economic Affairs, som mente organisasjonen som talerør for de fattigste var påfallende opptatt av de rike. Og heller burde konsentrere seg om hvordan veksten kan styrkes.  Det ville selvfølgelig være deilig om vi kunne fordele godene bedre uten å berøre de som har mest. Men det er dessverre ikke mulig.

Ulikhetene øker

Det hadde også vært enkelt om man kunne peke på ett politisk parti eller i hvert fall en fløy som hadde skylda. Det kan vi heller ikke. Ikke i Norge og ikke andre land har noen klart å snu trenden med økende ulikhet.

Så hva er grunnen til at vi gjør så lite med et så stort problem? Er det fordi problemet egentlig ikke gjelder i Norge? Eller er det kanskje økonomenes skyld, som ikke har advart oss tydelig nok? Eller er det rett og slett vår egen skyld, som vägrar att ge slik Timbuktu påstår?

I Norge er fordelingen riktignok bedre enn i mange andre land. Men også her øker ulikhetene. I desember kom tallene for 2015 fra Statistisk Sentralbyrå. De er tydelige. Trenden fortsetter, slik den har gjort siden 1989 – og ulikhetene øker på alle parametre. Inntektsforskjellene har vokst og andelen personer med relativ lavinntekt er økende. I 2014 var denne andelen på 10,8 prosent, etter å ha ligger stabilt omkring åtte prosent i mange år og en liten reduksjon i perioden 2006-2011.

Figur 1: Utvikling i Gini-koeffesient 1992-2015

 

Ulikheten er reell, og den er merkbar.

Den stiplede linjen i figuren over viser trendlinjen, og er den mest interessante. Ulikhet har utviklet seg over lang tid, og har økt jevnt og trutt siden omtrent 1989. Det gjøres ofte forsøk på å bagatellisere utviklingen ved å sammenlikne ett år med et annet. Eller ved å late som det er statistiske og ikke faktiske utslag vi ser. Nylig i form av Civita og Haakon Riekeles i et innlegg i Aftenposten før jul. Under overskriften «Økt skatt til de rike ga økt ulikhet» fremstilles det som at økt ulikhet i stor grad kan forklares med at økt utbytteskatt fra 2016 motiverte flere til å ta ut aksjeutbytte i 2015. Effekten synes som en knekk oppover på figuren over, tilsvarende toppen vi fikk i 2005/2006. Betyr det at ulikheten overvurderes? Sannsynligvis ikke, og tvert imot, ifølge forskning fra blant annet økonomiprofessor Anette Alstadsæther. Forskernes analyse viser hvordan ulikhet antakelig er undervurdert i årene etter innføring av utbytteskatt i 2005, fordi store verdier ble værende i selskapene og gjorde eierne rikere uten at det syntes på likningene.  Økt aksjeutbytte forklarer heller ikke økningen i lavinntektsgrupper. Og er knekk i kurven interessant? Egentlig ikke, fordi ulikhet er et fenomen som må studeres over lengre tid, og ikke fra år til år.

Vi er altså ikke verst i klassen, men det er ganske ille

Ulikheten er reell, og den er merkbar. Halvparten av all formue i Norge eies i dag av de ti prosent rikeste. Av Norges 100 rikeste har 77 arvet sin formue, og andelen som arver store penger stiger raskt. Hvis ulikhetene i Norden utvikler seg slik de har gjort siden 1990, vil vi i 2030 ha ulikhet som dagens Frankrike. Der står de ti prosent rikeste for en tredjedel av inntektene. En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at de ti prosent lavest lønte nærmest ikke har hatt reallønnsvekst siden 2008. De som kommer dårligst ut er tjenestesektoren og vikarbyråene, og ansatte i virksomheter uten tariffavtale.

Vi er altså ikke verst i klassen, men det er ganske ille. Hadde vi sagt det samme om PISA ville svært få argumentert for ikke å gjøre noe med det.

Selvpisking i økonomifaget

Er det økonomifagets skyld da? Burde ikke økonomene sagt ifra tydeligere for lenge siden? Det har vært mye selvpisking i økonomifaget de siste årene. Økonomene klarte ikke å spå finanskrisen, ei heller å hjelpe politikerne løse den raskere, fortviler den amerikanske økonomen og faste skribenten i New York Times Paul Krugman. Katastrofen økonomene spådde i Storbritannia etter Brexit har ingen sett. Økonomiprofessor Noah Smith skriver om økonomifagets dårlige prediksjonsevne at problemet går helt tilbake til fagets historie. Økonomi var ikke et empirisk fag. Ved fagets begynnelse, det vil si da fagets fedre David Ricardo og Adam Smith hadde sitt virke, fantes svært lite økonomiske data. Ifølge Noah Smith er en økonomisk modell i dag bare en modell som beskriver de datavariasjonene den er laget omkring. Hvert fenomen er opphav til en ny modell. Det hjelper ikke så mye på hverken å forstå verden eller å gjøre den bedre.

Verdens fremste økonomer har for lengst avlivet myten om at vi må velge mellom vekst og fordeling.

Men ledende økonomimiljøer både internasjonalt og her hjemme er i hvert fall de siste årene svært tydelige: ulikhetene øker og det er urovekkende. Nylig avdøde Sir Antony Atkinson er kanskje den viktigste, også kjent som ulikhetenes gudfar. Verdens fremste økonomer har for lengst avlivet myten om at vi må velge mellom vekst og fordeling. Tvert imot, sier nå både OECD og IMF. Det internasjonale pengefondet finner i en rapport fra 2015 at når de fattigste øker sin andel av inntekten styrkes vekst, mens når de rikeste drar av sted med mer – da svekkes veksten. Trickle down skjer altså ikke. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 90-tallet dersom forskjellene var mindre.

Vi kan kanskje skylde litt på økonomene, for at ikke flere ropte høyere tidligere. Men de har ihvertfall sett det nå, de har bedre data, og de har gitt klar beskjed.

Det haster

Spørsmålet er om politikerne vil lytte til dem. Einar Lie beklager seg i Aftenposten 15. januar at samfunnsøkonomene er på defensiven, og ikke lenger får legge premissene for offentlig debatt og økonomisk politikk.

Har vi sluttet å lytte til fagfolk?

Så godt som alle økonomene var enige om at Brexit var en dårlig ide. Alle er enige om at internasjonal handel er lurt. Ingen økonomer har påvist noen sammenheng mellom redusert formuesskatt og flere arbeidsplasser. Og de aller fleste økonomer vil si at eiendomsskatt er lurt for å dempe boligprisvekst og fordele bedre. Men politikken og politikerne vi stemmer frem hører ikke. Har vi sluttet å lytte til fagfolk?

Ifølge matematikeren David Sumpter ville pollstere og andre som forsøker seg på å forutsi – og kanskje også påvirke – menneskelig adferd vært tjent med å bedre forstå kollektiv adferd, som ikke alltid er rasjonell. Det kan vel også gjelde økonomer. Og kanskje kan psykologien hjelpe oss. At økonomene har talt, og ingen har lyttet var kanskje litt deres egen feil, men ikke utelukkende, trøster Tim Hartford, også kjent som The Undercover Economist og fast skribent i Financial Times. Han minner om psykologiprofessor Dan Kahans forskning fra Yale som viser at mennesker tar til seg den kunnskapen de liker – og som understøtter deres syn. I det post-faktuelle samfunn lager vi våre egne sannheter, og får dem bekreftet.

Vi må både ville høre om den og ville den til livs.

Det holder i hvert fall tydeligvis ikke å vite om ulikhet, vi må både ville høre om den og ville den til livs. Den gode nyheten er at ingen trenger å dø. Bare dele litt mer. Til gjengjeld haster det.