Høyere makter

Da vår nye Kong Haakon holdt den fine talen over faren sin forrige lørdag, sa han: «Vi tror på folkestyret vårt – og på demokratiet. Vi tror på et samfunn bygget på lov og rett – og der alle er like mye verdt.»

Det er bra at han sa det. Jo flere som holder i den demokratiske tråden for tiden, desto sterkere blir den, og alt snakk om lik verdi gir oss en litt større sjanse til å redde det utrydningstruede begrepet likeverd.

Demokratiet vårt, stakkars, er omgitt av alle tre.

Det er samtidig umulig å overse at den som snakket selv inngår i et system med et strengt hierarki (Dronning Sonja må gå bak kongen, kronprinsessen har rang foran sin bror prinsen og så videre), og at monarkiet i seg selv, bare fordi det finnes og er vår styreform, er en levende utfordring til en politisk praksis om at alle er like mye verdt.

Kongen skal tiltales som en høyhet. I så fall er vi andre lavheter i møtet med han, noe vi viser helt faktisk gjennom å bøye nakke eller knær i formelle møter.

Å stusse over dette, eller undre seg, i en allergisk refleks mot alle hierarkier, er både sunt og kjærkomment, hvis målet er et sted på jorden der ingen er likere enn andre, på ekte.

Alle monarkier er et hierarki, men ikke alle hierarkier er monarkier. Monarkiet står slett ikke alene om å fortelle oss at hierarki er normalen. Det har godt selskap av to andre modeller: Militæret og kapitalismen.

Demokratiet vårt, stakkars, er omgitt av alle tre.

Kongen er øverste befal i landet.

Monarkiet, militæret og kapitalismen har felles at alle tre sementerer og normaliserer hierarkier. Hierarkier er ikke det samme som å leve ulike liv eller at noen liker å være leder mens andre foretrekker å slippe å ta de store avgjørelsene.

Det er heller ikke det at noen blant oss velges av oss andre fram til maktposisjoner i politikken, og får tunge tillitsverv, lokalt, i regjering eller storting.

Hierarkiet handler om noe annet. Det er når forskjeller mellom folk blir til rang, når makt fester seg oppover, eller når noen får stå over andre uten stadig å måtte begrunne hvorfor. Et tillitsverv løfter deg ikke over andre mennesker, du er gitt tilliten av dem og jobber for dem.

Men et hierarki gjør nettopp dette; løfter mennesker over andre, og mennesker rangeres etter verdi, makt og status. I monarkiet og i kapitalismen er det ikke uvanlig at rangen er medfødt og nedarvet, mens militæret krever en unik form for lydighet av de underordnede, ned til at andre i ytterste konsekvens bestemmer over ditt liv eller din død.

Underordnet, overordnet, befal, kommandør, øverstkommanderende.

Når de store strukturene rundt oss er etablert etter hierarkisk orden, blir dette systemet luften vi puster inn og noe vi internaliserer som normalt, vanlig, eller i verste fall: Naturens gang, noe det ikke nytter å kjempe imot. Det gjør det ikke bedre at monarkiet, militæret og kapitalismen tvinnes inn i hverandre, speiler hverandre og spiller på lag.

Kongen er øverste befal i landet. 3500 soldater skal stå langs veiene i Oslo sentrum under kongens begravelse. Det synes vi er naturlig. Men det kunne jo vært 3500 barn som sto der. Eller andre borgere med flagg og pene klær.

Når medlemmene av monarkiet i tillegg lever liv som ikke ligner våre, med hytter, sjåfører, tjenerskap og store hus, endog slott, er de en del av kapitalens økonomiske elite, der de naturlig nok også har mange av sine venner og kjente.

I monarkiet er hierarkiet synlig oppe på hodene til folk i form av diademer og betegnelser som «høyhet» og «majestet», mens militæret ikke er så ulikt, egentlig, og tydeliggjør rang gjennom ulike gullbroderier på den militære skyggeluen, medaljer på bryst, og et språk fullt av rang:

Underordnet, overordnet, befal, kommandør, øverstkommanderende.

Dette er en av flere grunner til at hierarkier bør utfordres.

Kapitalismens hierarki er tydelig gjennom ulik økonomisk fordeling, der forbruk og fattigdom er så gjennomgripende i hverdagene våre at rangen er selvinnlysende. Marx og Engels sammenligner i Det kommunistiske manifest den moderne fabrikken med en hær:

Arbeiderne organiseres som soldater i et tydelig hierarki, med eiere og ledere over seg og lydighet som grunnprinsipp. Poenget er at kapitalismen ikke bare skaper økonomisk ulikhet, men også et makthierarki på arbeidsplassen, der arbeideren underordnes både maskinen, arbeidsledelsen og profittkravet.

Dette makthierarkiet etablerer seg i samfunnet som totalitet: Penger er makt. Jo mer penger, desto mer makt. I dagens hyper-kapitalisme, sen-kapitalisme eller tech-kapitalisme – krevende barn har mange navn – er mer penger lik mer makt, mer enn noen gang.

Militæret, monarkiet og kapitalismen er alle bygget som pyramider.

Dette er en av flere grunner til at hierarkier bør utfordres. De andre grunnene handler om hva hierarkier betyr for klasser, kjønn, rasisme, i hvem som blir lyttet til og hvem ikke, og når det gjelder hvilke liv det er lov å sørge over, bli opprørt over.

Hierarkier skal også utfordres i møte med oss selv, selvbildet, selvtilliten, og hva det betyr for alle dem, alle oss, som er lavere på rangstigen.

Vi liker å tro at alle mennesker har samme verdi. Men reaksjonene våre forteller stadig en annen historie. Når palestinske liv går tapt på grunn av massedrap, i enorme tall, uten å utløse den samme sorgen, indignasjonen og politiske handlekraften som andres liv, da møter vi hierarkiet i sin mørkeste form: forestillingen om at noen mennesker teller mindre.

Da over 80 mennesker druknet i Atlanterhavet onsdag, blant dem en baby og et barn, og at dette sjokkerende knapt blir en nyhet, kan dette bare skje fordi disse menneskene rangeres lavere enn andre, fordi vi har vennet oss til å akseptere hierarkier som idé i seg selv.

Kritikken handler dermed om systemene, og ønsker om å utfordre dem i likeverdets navn.

Vi internaliserer hierarkier, vi er på et vis okkupert av dem, både i kropp og sjel, i så stor grad at å kritisere dem føles skamfullt, nesten forrædersk.

«Vi trenger noen å se opp til», er noe vi er vant til å høre. Men hva ligger i det?

Å se opp til mennesker vi beundrer, en nabo, en venn, en søster eller sønn, det er vakkert. Men må det formaliseres i samfunnsmatrisen at noen er høy og andre er lav? At beundringen blir noe som forlanges?

Militæret, monarkiet og kapitalismen er alle bygget som pyramider, med topp, mellomledere og utførere. Alle systemer har rang, ulikhet, makt og avmakt felles.

Kritikken handler dermed om systemene, og ønsker om å utfordre dem i likeverdets navn. I motstand mot hierarkier ligger ikke bare en påminnelse om at ingen mennesker er født med større verdi enn andre, men også en reell kamp om en politisk virkelighet der vi tar egne vakre ord på brutalt alvor.

(Først publisert i Dagsavisen.)