Høyreflommen

Flommen i Valencia er den verste i Spania på over 100 år. Flere hundre mennesker er døde, livsnødvendig infrastruktur er skadet og årevis med jordbruksavlinger ødelagt. Alle vet at villskapen skyldes menneskeskapte klimaendringer. Det er mindre kjent at det politiske bråket i flommens kjølvann også er oppildnet av menneskehoder.

Å slå politisk mynt på klimakatastrofer er blitt en del av høyresidens modus operandi.

Det gikk ikke mange timene før brune krefter på høyre flanke gikk til angrep på regjeringa. Det reaksjonære partiet Vox mente for eksempel at den var «inkompetent» og «ondskapsfull». En av de unge sinte mennene som blir filmet mens han fråder mot kong Felipe VI da kongehuset ble angrepet under Valencia-besøket, er iført en Blå divisjon-hettegenser. Den blå divisjon var en enhet som kjempet frivillig for nazistene, som regel iført fascistpartiets blå skjorter – derav navnet.

Revuelta, en ytterliggående ungdomsorganisasjon med bånd til Vox, har hevdet at de har sendt tusenvis av rettroende ungdom til flomområdene for hjelpe «spanjolene», med ekstra trykk på nasjonaliteten til ofrene. Både Revuelta og Núcleo Nacional, en enda mer rasistisk gruppe i Spania, har delt ut mat, og kommet med trøstende ord, til ofrene i den flomrammede regionen.

Derfor kan vi finne høyreekstremister i dag som til forveksling kan lyde som økohipstere fra Grünerløkka SV.

«Valencia-tragedien har utløst et regelrett ytre høyre-kappløp der mange organisasjoner forsøker å tiltrekke seg nye tilhengere etter en naturkatastrofe som har skapt sinne blant en befolkning som føler seg etterlatt av myndighetene», kunne vi lese i den spanske avisa El Pais.

Å slå politisk mynt på klimakatastrofer er blitt en del av høyresidens modus operandi. Ved å bistå på bakken og være oppviglere i legitime demonstrasjoner, skaper de et inntrykk av at de er solidariske med folk flest, i kontrast til den tafatte, svikefulle staten. Felipe González Santos, som har forsket på hvordan høyreekstreme bevegelser gjør hevd på progressiv politikk for å undergrave venstresiden, mener deres opptreden under Valencia-flommen forespeiler hvordan de vil oppføre seg i årene framover med hyppigere og kraftigere naturkatastrofer.

Venstresiden har historisk hatt høy troverdighet på alt som har handlet om klima, natur, skogvern, økologi, dyrevelferd, vegetarianisme, resirkulering, forurensing med mer, men i nyere tid har både moderate og ytterliggående grupperinger på høyresiden forsøkt å undergrave troverdigheten og tilrane seg eierskapet.

I egne podcaster har ledende skikkelser i bevegelsen snakket om viktigheten av å «ta tilbake» miljøpolitikk fra venstresiden.

Derfor kan vi finne høyreekstremister i dag som til forveksling kan lyde som økohipstere fra Grünerløkka SV.  Den nordiske motstandsbevegelsen, som altså er nynazister, hevder på sin hjemmeside at de vil at en «mer naturvennlig tankegang skal erstatte «bruk-og-kast»-mentaliteten», og de vil «sikre at barn i tidlig alder får respekt og forståelse for naturen og at de inntar en holistisk innstilling til den». Som mange på venstresiden, er disse grønne fascistene opptatt av å handle lokalt, sunt og økologisk – i kontrast til de globale kapitalistiske merkevarene. «Uten det nasjonalsosialistiske synet på mennesket som en del av naturen, med et unikt ansvar til å ta hånd om den, vil menneskeheten på sikt gå under».

I egne podcaster har ledende skikkelser i bevegelsen snakket om viktigheten av å «ta tilbake» miljøpolitikk fra venstresiden, som ifølge dem kun består at folk som farer med tomprat og mangler handlingsvilje.

«Budene om en overopphetet og gjennomutnyttet klode varsler om menneskets undergang. Jo større krisen er, jo lettere er det å argumentere for ekstreme løsninger», ifølge Maria Darwish, som har forsket på økofascisme-bevegelser i Europa. Hennes budskap er at demokratiske partier snarest må komme opp med konstruktive løsninger på klimakrisen, hvis ikke kan det være at folk oppsøker autoritære grupper fordi «øko-fascistene har svaret der demokratene forblir tause».

Venstresiden kan toe sine hender og stilltiende se på at det skjer, eller de kan ta opp konkurransen.

Ifølge Felipe González Santos er strategien til høyreekstreme og høyrepopulistiske partier å omkalfatre den offentlige debatten om vitale sosiale spørsmål. «Denne tilnærmingen har ikke bare som mål å endre den eksisterende progressive fortellingen, men også å skaffe seg støtte blant tradisjonelle velgere på venstresiden».

Dette gjelder ikke bare klimapolitikken. De søker også definisjonsmakt på alt fra arbeiderrettigheter og kriminalitetsbekjempelse via likestilling- og minoritetsspørsmål til flyktning- og asylpolitikk. Det er blitt enklere nå når konkurrenten er på defensiven, uten verken selvtillit eller velgere, og noen på venstresiden har kommet til den (feil-)erkjennelse at kampen bare kan vinnes ved å overgå høyresiden i retorisk (selv-)pisking.

Når deler av venstresiden selv begynner å kalle seg virkelighetsfjern, overlegen, naiv, elitistisk, moraliserende, mannehatende og «woke», er det sjakk matt og game over. Når selv venstresidefolk portretterer høyresiden som mer folkelig og opptatt av den lille mann på gårdstunet, kan konservative, populister og ekstremister smile hele veien til valglokalet.

Venstresiden kan toe sine hender og stilltiende se på at det skjer, eller de kan ta opp konkurransen. Men venstresiden bør slutte å tro at den får flere velgere ved å adoptere høyresidens negative karakteristikker av den.