Høyrepopulismens ubevisste sjeleliv

Høyrepopulistiske partier seiler i medvind i den vestlige verden.

28. juni – like etter at britene hadde stemt for å forlate den europeiske unionen – talte Nigel Farage, lederen for det høyrepopulistiske og euroskeptiske partiet UKIP, til et Europaparlement som lenge hadde fnøset av hans politiske ambisjon om å bryte båndene mellom Storbritannia og EU og sa, med åpenlys skadefryd: «You are not laughing now, are you?» Det gjorde de definitivt ikke.

Men hva forklarer egentlig høyrepopulismens vekst i vestlige samfunn?

De politiske trendene peker i samme retning som dette øyeblikksbildet. Donald Trump er republikanernes presidentkandidat, Marine Le Pens Front National øker stadig sin politiske innflytelse, Norbert Hofer fra FPÖ kan meget vel bli Østerrikes neste president etter det snarlige nyvalget, og i Sverige kjemper de tradisjonelle partiene stadig med å finne ut hvordan de kan håndtere Sverigedemokratenes økte oppslutning.

Men hva forklarer egentlig høyrepopulismens vekst i vestlige samfunn?

 

Ulikhet, økonomi og den lidende industriarbeideren

I den norske offentligheten er det konsensus om at høyrepopulister som Trump og Farage vinner terreng på grunn av en økende økonomisk ulikhet som først og fremst rammer vanlige folk som arbeider (eller har arbeidet) innenfor tradisjonell industri og produksjon. Velgerne deres er engelske industriarbeidere som ser jobbene sine bli outsourcet til lavkostland og menn som sliter med få endene til å møtes i the rotting carcass of industrial America, som en amerikansk bekjent en gang kalte det østlige New Jersey.

Nyere forskning tyder på at økonomiske forhold i liten grad forklarer høyrepopulistenes vekst.

Et talende eksempel på denne konsensusen dukket opp på Aftenpostens debattsider i våres. Da diskuterte Marte Gerhardsen fra Agenda med Civita-rådgiverne Mathilde Fasting og Torstein Ulserød om det var høyresidens økonomiske politikk som hadde drevet britiske velgere til partier som UKIP og i retning av et flertall for Brexit. At Civita-representantene ikke hadde noe til overs for denne forklaringen og heller ikke for Gerhardsens foreslåtte medisin – mer sosialdemokratisk fordelingspolitikk – er neppe overraskende.

Mer slående er det at alle delte et sentralt premiss, nemlig at forklaringen på velgernes atferd var å finne i deres vanskelige økonomiske situasjon. Striden sto om høyrepopulistenes vekst best kunne stagges ved hjelp av sosialdemokratisk fordelingspolitikk eller markedsliberal vekstpolitikk.

Hva slags moralsk trussel er det snakk om?

Den underliggende ideen er klar: hvis velgernes økonomiske situasjon blir forbedret, vil de også vende seg vekk fra populistene og bevege seg tilbake til de tradisjonelle partiene. Men hva om det ikke er engelske og amerikanske industriarbeidere eller den svenske arbeider- og underklassen som flokker til Trump, Farage og Åkesson?

Nyere forskning tyder på at økonomiske forhold i liten grad forklarer høyrepopulistenes vekst. Hvis det er riktig må også aktører i norsk politikk gå i tenkeboksen og finne nye løsninger og svar.

 

Møt den autoritære velgeren

17. januar i år publiserte den amerikanske statsviteren Matthew MacWilliams en oppsiktsvekkende artikkel på nettstedet Politico: «The One Weird Trait That Predicts Whether You Are A Trump Supporter». MacWilliams hadde undersøkt velgerdata fra South Carolina og funnet ut at Trumps kjernevelgere verken er utpreget økonomisk vanskeligstilt eller arbeidere. Det eneste statistisk signifikante trekket han kunne finne, var holdningsbasert: Trumps velgere er politisk autoritære.

De fleste knytter autoritarianisme til despotiske statsledere og regimer. I amerikansk valgforskning har begrepet imidlertid et annet innhold. Det viser til et knippe av psykologiske trekk – primært holdninger og reaksjonsmønstre – som finnes hos en gruppe mennesker som er tilbøyelige til å støtte sterke ledere som er villige til å gjennomføre ekstreme politiske tiltak når bestemte betingelser er oppfylt. Den amerikanske psykologen Jonathan Haidt har beskrevet de autoritære slik (min oversettelse):

«Mange amerikanske velgere er av den oppfatningen at den moralske orden er truet, at det amerikanske samfunnet mister sin sammenhengskraft, at mangfoldet øker, og at lederne våre ser ut til å være suspekte eller ikke i stand til å håndtere stundens utfordringer. Det er som om det blir trykket på en knapp i hodet deres hvor det står hvis det oppstår en moralsk trussel: steng grensene, spark ut fremmede og straff moralske avvikere.”

Det er med andre ord en sammenheng mellom kulturkonservativt tankegods og autoritære holdninger.

Hva slags moralsk trussel er det snakk om? Statsviterne Pippa Norris og Ronald Inglehart (mer om dem senere) knytter autoritære holdninger til motstand mot såkalt kosmopolitisk liberalisme. Det vil si en overordnet politisk og moralsk ideologi som vektlegger mangfold, menneskerettigheter og normer knyttet til sosial rettferdighet som likhet og personlig frihet over nasjonal tilhørighet, samhold og tydelige moralske og kulturelle normer.

Det er med andre ord en sammenheng mellom kulturkonservativt – i løs betydning – tankegods og autoritære holdninger. De autoritære velgerne blir mobilisert av det de oppfatter som normutglidning og oppløsningstendenser, noe som i sin tur blir symbolisert av økende etnisk og kulturelt mangfold og sosial utvikling i retning av stadig mer åpenhet for ulike levevis – en utvikling som blir synlig når transpersoner kan bruke toaletter som passer med deres kjønnsidentitet og det offentlige rommet blir tydelig multietnisk.

Undersøkelser av autoritære amerikanske velgere bygger på arbeid som ble gjort av statsviteren Stanley Feldman tidlig på 1990-tallet. For å avdekke autoritære holdninger, spurte han respondentene sine hvilke egenskaper de verdsatte i sine egne (mulige eller virkelige) barn. Det viste seg at koblingen mellom å foretrekke lydige framfor uavhengige og veloppdragne framfor nysgjerrige barn og støtte til autoritære politiske ideer som harde straffer, verdsettelse av orden og konformitet og et ønske om politisk gjennomtvingning av disse verdiene, var svært sterk.

Siden midten av 90-tallet har amerikanske valgforskere rutinemessig brukt varianter av Feldmans spørreskjema i sine velgerundersøkelser.

Disse undersøkelsene bekrefter i stor grad Haidts diagnose. Da MacWilliams undersøkte velgerdataene fra South Carolina, fant han en tydelig sammenheng mellom autoritære holdninger og støtte til Trump. Blant dem som scoret i den lavere enden av skalaen, var det mindre enn 30 prosent sjanse for at de ville stemme på Trump, mens de som scoret høyest hadde en sjanse på 70 prosent til å gjøre det samme.

De autoritære velgerne blir mobilisert av det de oppfatter som normutglidning og oppløsningstendenser.

Men ikke nok med det. MacWilliams tall tyder også på at det ikke finnes noen signifikant sammenheng mellom velgernes økonomiske situasjon og hvor tilbøyelige de var til å støtte Trump. Det var ikke den slitende industriarbeideren i New Jersey, men den strenge, konservative familiefaren som var parat til å krysse av for The Donald på stemmeseddelen.

I et working paper delt på nettsiden SSRN (Social Science Research Network), viser Jonathan Rothwell, seniorøkonom for Gallup i USA, at verken inntekt eller inntektsutvikling har noen påviselig sammenheng med støtte til Trumps kandidatur.

Rothwells undersøkelse legger vekt på hvordan velgerne opplever sin egen økonomiske situasjon. En følelse av at det kommer til å gå dårlig med den personlige økonomien, kombinert med dystre følelser om egen finansiell framtid, preger Trump-velgere. Det bemerkelsesverdige er at hvor bekymret en Trump-velgere er for sin egen lommebok, har liten sammenheng med hvor vanskeligstilte de faktisk er.

Det er altså pessimistiske økonomiske forventninger som forklarer Trump-supporternes politiske sympatier.

Trump-velgere i husholdninger som tjener mer enn to hundre tusen dollar i året, er like bekymret som velgere fra den nedre middelklassen som ikke støtter Trump. Det er altså pessimistiske økonomiske forventninger som forklarer Trump-supporternes politiske sympatier, men disse forventningene ser ikke ut til å være forankret i økonomiske realiteter.

Begge disse studiene skaper et stort forklaringsproblem for tilhengere av økonomiske forklaringsmodeller som viser til objektive økonomiske forhold og overser ideologiske og holdningsmessige faktorer som er uavhengig av velgernes faktiske velstandsnivå. Riktignok er det grunn til å tro at MacWilliams går for hardt ut når han sier at autoritære holdninger er den eneste signifikante faktoren som kan forklare hvorfor velgere støtter Trump.

Sammenhengen mellom disse faktorene og autoritære holdninger er relativt lite studert, men det vi vet, er at lavt utdannelsesnivå og hvit etnisk bakgrunn henger sammen med autoritære holdninger. Satt på spissen er det ikke industriarbeideren, men en uensartet gruppe av pessimistiske autoritære som driver støtten til Trump.

 

Et transatlantisk holdningsproblem

For europeere som har åtte år med Bush, Cheney og Rumsfeld friskt i minne, er det neppe vanskelig å forestille seg at det finnes autoritære amerikanske velgere. Men hva med oss europeere?

Faktum er at stadig flere europeere gir uttrykk for autoritære holdninger i sentrale spørsmål. Nettstedet BuzzFeed – som har fått eksklusiv tilgang til YouGovs data – skriver i en fersk artikkel at 48 prosent av voksne europeere har autoritære holdninger til innvandring og nasjonens politiske betydning.

Som amerikanere, så briter; som briter, så europeere.

Spredningen er riktignok stor, fra 81% i Polen og 63% i Frankrike til 18% i Tyskland, men det er liten tvil om at trenden peker oppover for de høyrepopulistiske partiene – ikke minst fordi holdningene som driver velgerne deres er blitt mer mainstream enn på mange tiår.

Dette inntrykket bekreftes av i en ny artikkel av statsviterne Pippa Norris og Ronald Inglehart. Her presenterer de resultatene fra en studie av data om europeisk velgeratferd fra 2002 til 2014. Studien kobler velgernes partipreferanser sammen med informasjon om verdisynet deres hentet fra World Values Survey (en undersøkelse som kartlegger globale variasjoner i holdninger til verdispørsmål). Funnene deres var i tråd med det vi allerede har sett: det er en tett sammenheng mellom støtte til høyrepopulistiske partier og autoritære holdninger. Som amerikanere, så briter; som briter, så europeere.

De opplever at statusen og leveviset deres er under press.

Norris og Ingleharts resultater viser at bildet vi ser i USA og Storbritannia stemmer for Europa som helhet. Det mest interessante med deres forskning, er imidlertid at de gikk lengre i å undersøke velgernes sosiale bakgrunn. Det de fant var at partier som Front National, FPÖ og Alternative für Deutschland, har sine kjernevelgere i det konservative småborgerskapet: hvite, mannlige selvstendige næringsdrivende er sterkt overrepresentert i den gruppen av velgere som stemmer på høyrepopulister.

Norris og Inglehart forklarer dette med at denne gruppen i stor grad føler at deres holdninger og verdier er i ferd med å tape terreng i en stadig mer liberal og flerkulturell offentlighet, og at de er i ferd med å gå fra å være samfunnsstøtter til å være en marginalisert gruppe. Med andre ord: de opplever at statusen og leveviset deres er under press.

At de da vender seg til autoritære og populistiske politikere – at f.eks. Alternative für Deutschland er autoritært er hevet over tvil etter at partileder Frauke Petry foreslo at grensevakter kunne skyte mot illegale innvandrere – er lite overraskende i lys av autoritarismeforskningen. En opplevd trussel mot den moralske og sosiale orden driver småborgerskapet mot ledere som vil stenge grensene og straffe moralske avvikere.

 

Et nærbilde av den europeiske autoritære velgeren

Nye studier av Brexit-valget gir oss et noe mer finkornet bilde av høyrepopulistenes europeiske velgere. Nylig offentliggjorde det britiske instituttet The Resolution Foundation en studie av Brexit-valget. Den viste at det ikke fantes noen sammenheng mellom inntektsutviklingen i en valgkrets og hvorvidt velgerne i kretsen var for eller imot å tre ut av unionen (se grafikk).

Velgere fra områder hvor gjennomsnittsinntekten hadde gått opp de siste 14 årene, var like tilbøyelige til å stemme for Brexit som velgere hvor den hadde gått ned.

Studien inneholdt flere interessante funn. Verken endringer i medianinntekten siden 2002 eller nivået på medianinntekten, hadde statistisk signifikant påvirkning på resultatet av Brexit-valget i en valgkrets. Mer overraskende er det kanskje at nedgang i industriarbeidsplasser heller ikke har noen signifikant påvirkning.

Derimot bidro høyere utdanningsnivå, opplevd sosial sammenhengskraft – om området respondentene bodde i var «åpent for personer med forskjellig bakgrunn» – til å redusere støtten til Brexit, mens andelen huseiere og vekst i andelen ikke-britiskfødte innbyggere i området bidro til å øke den.

De som støttet Brexit er ikke slitende industriarbeidere eller utenforskapet.

Omtrent samtidig publiserte The Fabian Society – verdens eldste tankesmie – en liknende undersøkelse. Den bekreftet resultatene i studien til The Resolution Foundation, men viste en klarere sammenheng mellom velgernes verdisyn og hvor villige de var til å stemme for Brexit. Støtte til Brexit var konsentrert blant velgere som er tilhengere av autoritære straffemetoder som dødsstraff og offentlig pisking av seksualforbrytere. Jo mindre positiv en velger er til slike straffeformer, jo mindre sjanse for at hen er Brexit-tilhenger (se grafikker under).

 

Til sammen tegner de to undersøkelsene et tydelig bilde: De som støttet Brexit er ikke slitende industriarbeidere eller utenforskapet, men borgere fra alle samfunnslag med en forkjærlighet for harde straffer og andre autoritære virkemidler. Som Torsten Bell fra Resolution Foundation påpekte for meg i en e-post, har langvarige økonomiske trender betydning for støtten til Brexit. Det er like fullt klart at den typiske Brexit-velgeren ikke er en fattig industriarbeider, men en lavt utdannet konservativ huseier som kanskje har sett en økning i den lokale innvandrerbefolkning de siste ti årene.

Hva kan gjøres?

Til sammen utgjør disse forskningsresultatene et nokså kraftig slag for den økonomiske forklaringsmodellen. Så hvorfor er denne modellen så populær? I en artikkel på vox.com knytter den amerikanske journalisten Dylan Matthews oppslutningen om den økonomiske modellen til at den åpner for at liberale – som i USA betyr «venstreorienterte» – observatører og velgere kan føle sympati for velgere som stemmer på Trump.

De som er født etter 1990 er vesentlig mindre tilbøyelige til å stemme høyrepopulistisk.

Hvis de først og fremst er drevet av en delvis rettferdig harme over samfunnsutvikling, går det an å se deres politiske synspunkter som uttrykk for frustrasjon, i stedet for ektefølt støtte til en «rasistisk demagog».

Betraktninger om hvorfor den økonomiske modellen har så stor oppslutning i Norge, blir nødvendigvis spekulative. Noen jeg har snakket med hevder at det kan skyldes dominansen av analysemetoder i norsk samfunnsvitenskap som vektlegger økonomi og klasse framfor faktorer som ideologi, holdninger og religion.

En annen mulig forklaring er at den økonomiske modellen åpner for politiske svar på høyrepopulismens vekst som er i tråd med politikernes og debattantenes øvrige program eller ideologi. Hvis man tror mange samfunnsutfordringer kan løses ved hjelp av generell velstandsøkning eller mer rettferdig fordeling av godene, ville det være kjærkomment om også utfordringen fra høyrepopulismen kunne løses på samme måte. Det er lettere å benytte velprøvde strategier enn å måtte tenke ut helt nye løsninger.

I så fall bør liberale partier unngå å overta høyrepopulistenens retorikk.

Men hvilke konsekvenser kan en endring i forståelsen av høyrepopulismens vekst ha for liberale og sosialdemokratiske politikere som ønsker å motvirke eller dempe den? Hvorfor vokser høyrepopulistene akkurat nå? En mulig forklaring er at de autoritære velgerne har begynt å flokke til spesifikke partier i stedet for å være spredt jevnt utover det politiske landskapet. Som det framgår i en fersk artikkel i New York Magazine, er konsentrasjonen av autoritære velgere i det republikanske partiet et forholdsvis nytt fenomen. Fram til midten av 90-tallet var de autoritære velgerne forholdsvis jevnt fordelt mellom det demokratiske og det republikanske partiene, mens de i dag nesten utelukkende sokner til republikanerne.

En sannsynlig forklaring er at det demokratiske partiet i løpet av de siste årene har gått stadig lenger i en sosialliberal retning, og gått inn for blant annet homofilt ekteskap og en økt anerkjennelse av etniske og andre minoriteters krav på innflytelse i samfunnet. For autoritære og kulturkonservative velgere er denne utviklingen skremmende, og det er neppe aktuelt for dem å støtte et parti som driver den framover.

USA er ikke Europa, men om vi er villige til å spekulere, kan det være instruktivt å generalisere til andre land hvor høyrepopulismen har fått et oppsving.

Det er liten tvil om at de fleste partier i Vesten de siste ti-femten årene har gått mye lengre i å omfavne progressive og liberale idealer enn tidligere. Denne utviklingen kan ha ført til at autoritære og kulturkonservative velgere i stadig større grad opplever at disse partiene bidrar til at den kulturelle og sosiale statusen verdiene og prinsippene deres nøt i gamle dager blir redusert. Dette kan motivere dem til å flokke til partier med en tydeligere kulturkonservativ og autoritær profil, en profil som ofte uttrykkes ved hjelp av motstand mot «politisk korrekthet», multikulturalisme og sympati med en streng innvandringspolitikk.

Å satse på tidens tann er imidlertid like risikabelt som det er morbid.

En slik forklaring er også i tråd med Inglehart og Norris’ forskning, som tilsier at det er motsetninger mellom liberale og kosmopolitiske og sosialkonservative og autoritære verdier som driver konflikten mellom høyrepopulistene og de tradisjonelle partiene.

Fra et progressivt og liberalt perspektiv er det med andre ord en positiv utvikling i mainstream-partiene som forklarer en del av høyrepopulismens vekst – de autoritære velgerne som tidligere kunne finne seg til rette i tradisjonelle partier, drives til høyrepopulistene fordi partiene de tidligere stemte på er blitt for liberale for dem.

Men hvilke konsekvenser kan en endring i forståelsen av høyrepopulismens vekst ha for liberale og sosialdemokratiske politikere som ønsker å motvirke eller dempe den? Det er neppe aktuelt for europeiske mainstream-partier å skru klokken tilbake til en tid hvor de var mindre liberale enn de er i dag.

Oppslutningen om høyrepopulistiske partier synker tydelig jo yngre velgerne er.

Finnes det andre løsninger? På lang sikt er svaret ja. Norris og Ingleharts data for Europa viser at oppslutningen om høyrepopulistiske partier er sterkt avhengig av alder. Jo senere en velger er født, jo mindre er sjansen for at hun stemmer på høyrepopulistiske partier, og jo mindre er sjansen for at hun deler verdivurderingene og holdningene til disse partienes velgere. Oppslutningen om høyrepopulistiske partier synker tydelig jo yngre velgerne er.

De som er født etter 1990 er vesentlig mindre tilbøyelige til å stemme høyrepopulistisk enn dem født før 1980. Hvis trenden fortsetter, havner de høyrepopulistiske partiene bokstavelig talt på kirkegården i løpet av få tiår.

Å satse på tidens tann er imidlertid like risikabelt som det er morbid. Det siste årets politiske jordskjelv etterlater ingen tvil om at populistene kan forandre den politiske virkeligheten på dyptgripende måter. Anti-autoritære politikere bør finne nye svar før det skjer.