Høyrepopulister skylder på klimatiltak for at folk sliter økonomisk

DAVOS: 2024 er et rekordår for demokratiet med valg i 76 land. Men dette skjer, foruroligende nok, samtidig som høyrepopulismen er på frammarsj. Høyrepopulister legger i stadig større grad skylden på klimatiltak for at folk sliter økonomisk.

Selv om grønne prosjekter åpenbart kan bidra til økt inntekt, produktivitet og økonomisk vekst, sliter den progressive venstresiden med å fremme et overbevisende narrativ, for å ta til motmæle mot høyrepopulistenes påstander. Hvis den falske motsetningen mellom økonomisk velstand og miljømessig bærekraft fastholdes, vil man mangle den politiske støtten som kreves for å lykkes med det grønne skiftet.

For at ren energi skal kunne bli hoveddrivkraften i Labours industrielle, finansielle og innovative strategi, trenger partiet et nytt narrativ.

Se på debatten i Storbritannia. Der har Labour lagt fram en grønn plan (Green Prosperity Plan) med en prislapp på 28 milliarder pund (som tilsvarer mer enn 350 milliarder kroner). Denne planen skal, ifølge Labour, være hovedvirkemiddelet for å gjøre Storbritannia til en grønn supermakt – innen ren energi.

Framfor å dvele ved hvor mye penger som skal anvendes til dette formålet, bør diskusjonen dreie seg om hva som skal til for å lykkes med det angitte oppdraget. Det betyr ikke at de bare skal kaste penger etter problemet og håpe på det beste. Poenget er å legge fram en strategi for hvordan man kan mobilisere massivt med ressurser, i form av private og offentlige investeringer, for å fremme felles nasjonale mål.

For at ren energi skal kunne bli hoveddrivkraften i Labours industrielle, finansielle og innovative strategi, trenger partiet et nytt narrativ. Dette narrativet må tydeliggjøre hvordan en oppdragsorientert regjering, som samarbeider med næringslivet om å investere og innovere på en resultatorientert måte, fører en politikk som leder til nye arbeidsplasser, økt produktivitet, høyere lønninger og en mer kompetent arbeidsstyrke.

Klimafinansiering utgjør en investering, ikke en kostnad.

Labour kan styrke sin sak ved hjelp av seks argumenter. For det første: Man må ikke nødvendigvis velge mellom klimatiltak og økonomisk vekst. Storbritannia har en omfattende grønn industri og et enormt kapitalmarked som kan utnyttes for å fremme oppdragsorienterte offentlige investeringer. Innen 2050 vil verdens grønne næringer være verdt mer enn 10.000 milliarder dollar. Og i Storbritannia vokser disse næringene fire ganger raskere enn resten av økonomien.

Når offentlig sektor foretar investeringer basert på klare samfunnsoppdrag, kan myndighetene skape nye markeder, stimulere til private investeringer og øke den langsiktige konkurransekraften. Tysklands grønne stålsektor er et godt eksempel. Veksten i denne sektoren har kommet som følge av det grønne låneprogrammet til den tyske offentlige utviklings- og investeringsbanken KfW. Dette programmet bidro til å skape et helt nytt marked for karboneffektivt stål.

Og en digital økonomi som bidrar til at sektorer kan bli grønne, vil tiltrekke seg globale investeringer.

For det andre: Klimafinansiering utgjør en investering, ikke en kostnad. Oppdragsorienterte tiltak kan generere private investeringer ved å øke bedrifters produktive kapasitet og drive fram økonomisk aktivitet på tvers av ulike sektorer – aktivitet som vil ha positive ringvirkninger nå og i framtiden. Apollo-programmet, et oppdrag i regi av NASA, krevde forskning og utvikling ikke bare innen romfartsteknologi, men også innen ernæring, materialer, elektronikk og programvare. Kameramobiler, overlevelsesduker, morsmelkerstatning og programvare er bare noen eksempler på hundrevis av innovasjoner som vi kan dra nytte av den dag i dag.

Man kan gjenskape dette mønsteret ved å utforme klimapolitiske strategier som vektlegger investeringer i infrastruktur, transport, jordbruk, energi og digital innovasjon. Land som leder an i utviklingen av energieffektive måter å produsere stål og sement på – samt mindre forurensende måter å utvinne viktige mineraler på – vil bli mer konkurransedyktige etter hvert som grønne standarder blir normalisert.

Og en digital økonomi som bidrar til at sektorer kan bli grønne, vil tiltrekke seg globale investeringer. Likeledes: Et skolematprogram som sikrer tilgang til sunn, velsmakende og bærekraftig lunsj for alle barn, vil kreve resultatorienterte offentlige innkjøp og samarbeid med lokale grønne bedrifter på tvers av matforsyningskjeden.

Offentlige aktører kan dermed spille en avgjørende rolle i å skape og forme nye grønne markeder.

For det tredje: Samfunnsoppdrag krever «tålmodig», langsiktig, risikovillig finansiering som kan stimulere til andre former for finansiering og drive fram transformerende endringer i de ulike stadiene av innovasjonssyklusen og de økonomiske konjunkturene.

Dersom offentlige finanser blir anvendt på en god måte, kan dette forme – ja, selv skape – markeder ved å kanalisere lån, tilskudd og midler via finansielle instrumenter (aksjer og gjeldsinstrumenter) til bedrifter som er villige til å investere for å løse spesifikke problemer. Dette blir ofte omtalt som en form for risikoreduksjon («de-risking»), men dette er misvisende. Det vi snakker om her er risikotaking og dermed mekanismer for hvordan man kan fordele risiko og belønning.

Når det gjelder fornybar energi, har nasjonale utviklingsbanker rundt om i verden gjerne investesteringsporteføljer preget av høyrisikoteknologi som er på vei mot skalerbar kommersialisering. Ved å innta en ledende rolle i kapitalintensive prosjekter med høy risiko – og som er i startgropa – kan offentlig sektor fungere som en investor i første instans, ikke en långiver i siste instans. Offentlige aktører kan dermed spille en avgjørende rolle i å skape og forme nye grønne markeder.

Et rettferdig grønt skifte krever en ny samfunnskontrakt.

For det fjerde: Kapasitet og kompetanse i offentlig sektor spiller en viktig rolle. Et ambisiøst nasjonalt oppdrag for å fremme ren energi krever selvsikre, kompetente og velutstyrte myndigheter på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå som samarbeider om å utvikle og utnytte virkemidler som resultatorienterte offentlige innkjøp og investeringer.

For effektivt å iverksette og operasjonalisere en omfattende klimaplan (som Labours plan om å bruke 28 milliarder pund), trenger Storbritannia kompetanse både innen grønne næringer og i offentlig sektor. Men mange lands myndigheter, deriblant britiske myndigheter, har gjort seg for avhengige av store konsulentselskaper med «ekstraherende» forretningsmodeller, noe som har bidratt til å hemme den statlige kapasiteten. Med tanke på at Labour har firedoblet sin avhengighet av konsulenter, er det på tide å tenke nytt.

For det femte: Et rettferdig grønt skifte krever en ny samfunnskontrakt. Dette innebærer at man må redefinere det typiske partnerskapet mellom myndigheter og næringsliv. Mens profittratene i verden er på et høyt nivå, er ikke investeringsnivået det, som følge av økt finansialisering av både finans og næringsliv. I USA og Storbritannia finner bare 20 % av finansmidlene veien inn i den produktive økonomien. Resten flyter inn i mer spekulative former for finans (inkludert forsikring og eiendom).

Innstrammingspolitikken de siste 15 årene har ikke bare svekket samfunnet, men også økonomien og dens vekstpotensial.

I tillegg til omfordelingspolitikk (som progressiv formuesskatt), trenger man predistributive tiltak for å fremme en økonomi der våre felles mål og interesser spiller en sentral rolle. For eksempel bør Labour inkludere visse betingelser (som bedrifter og andre mottakere av offentlige midler må innfri) i den grønne planen – for å sikre forbrukere tilgang til goder og tjenester og sørge for at overskuddet fra prosjekter som har blitt gitt offentlig støtte, blir fordelt på langt flere parter, deriblant arbeidstakerne.

Bedrifter som mottar offentlig støtte, må forplikte seg til å reinvestere overskudd i grønn innovasjon samt sørge for bedre arbeidsforhold og høyere lønn. Og som seieren til United Auto Workers i USA nå nylig viser, spiller fagforeninger en avgjørende rolle i å sikre at tiltak for å gjøre økonomien grønnere også fører til høyere kompetanse og at produktivitetsvekst blir fulgt av høyere lønninger.

For det sjette: Den grønne planen, der man skal bruke 28 milliarder pund, må betraktes som en investering i landets finansielle framtid. Selv om offentlige investeringer kan øke underskuddene på statsbudsjettet på kort sikt, vil den økonomiske veksten som kommer som følge av at man øker den grønne produktive kapasiteten innen industri og tjenesteproduksjon i siste instans redusere statsgjelden som andel av BNP.

Det vil koste mer å ikke gjøre noe, både for klima og samfunn.

Innstrammingspolitikken de siste 15 årene har ikke bare svekket samfunnet, men også økonomien og dens vekstpotensial. (Det samme gjelder Brexit, som har redusert størrelsen på markedet for det britiske næringslivet.)

Ved å skape et dynamisk samlingspunkt for grønne investeringer og grønn innovasjon på tvers av økonomien – også når det gjelder offentlige tjenester som f.eks. bærekraftig kollektiv transport – kan en oppdragsorientert regjering forbedre de offentlige finansene på lang sikt. Det vil koste mer å ikke gjøre noe, både for klima og samfunn.

Blant finansieringskildene finner vi UK Green Gilts – statsobligasjoner spesielt utformet for å fremme grønne prosjekter – så vel som foreslåtte reformer av Storbritannias utdaterte regnskapsregler for offentlig sektor. I dag blir lån gitt av statlige investeringsbanker regnet som del av den samlede offentlige gjelden, mens avkastningen disse lånene gir ikke blir regnet med.

Med så mange demokratiske valg i år, er et progressivt grønt narrativ helt nødvendig.

Denne merkelige måten å regne på bidrar til en kunstig oppblåsing av den offentlige gjelden. Simpelthen ved å tilpasse reglene til globale standarder kan britiske myndigheter gjøre langt bedre bruk av offentlige banker som den britiske infrastrukturbanken (UK Infrastructure Bank).

Med så mange demokratiske valg i år, er et progressivt grønt narrativ helt nødvendig. For å overbevise velgere, må dette narrativet vise hvordan nye offentlige og private investeringer – med mål om positive sosiale og miljømessige resultater – kan skape en vekstmultiplikator på tvers av hele økonomien, noe som kommer både mennesker og planeten til gode.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org