FOTO: Stian Bromark

Politikk for en livsstil i tråd med planetens tålegrense

I dag er det opp til deg og meg å velge hvorvidt vi vil prøve å leve i tråd med planetens tålegrenser. Det er et urimelig stort ansvar å legge på enkeltmennesket.

Hele 60 prosent av klimautslippene og mellom 50 og 80 prosent av verdens materialbruk, fra bruk av landområder til vannforbruk, kan spores tilbake til husholdningers forbruk.[1] Hvordan vi lever, er altså avgjørende for hvorvidt vi klarer å redusere de verste konsekvensene av klimakrisen og begrense naturødeleggelse. Når jeg sier «vi», snakker jeg om oss i Norge, noen av verdens rikeste og mest privilegerte.

I tiårene fremover er det forventet at millioner av mennesker som i dag lever i fattigdom, skal bevege seg over i middelklassen. Hvis dette skal skje uten at de tar til seg våre forurensende forbruksvaner, må vi i de rikeste landene vise at det finnes en samfunnsutvikling som er både rettferdig og bærekraftig, og som ikke innebærer å ødelegge livsvilkårene for fremtidige generasjoner.

Jeg har selv forsøkt, hardt, å kutte mine utslipp til 2,5 tonn CO2, til det nivået forskerne mener vi må være på i 2030.

I dag er det stort sett opp til deg og meg å velge hvorvidt vi vil prøve å leve i tråd med planetens tålegrenser, eller om vi vil la være. En ting er at det er et urimelig stort ansvar å legge på enkeltmennesket, og en fraskrivelse av ansvar fra myndighetene. Det er også en ineffektiv og utilstrekkelig strategi for å kutte klimautslipp. Istedenfor en aktiv statlig styring som legger til rette for den nødvendige samfunnsutviklingen, gambler regjering etter regjering på at hver og en av oss på magisk vis plutselig skal leve med halverte utslipp i 2030, og enda mindre i 2050.

Denne teksten er et utdrag fra Anja Bakken Riises nye bok, Mitt klimaregnskap.

Jeg har selv forsøkt, hardt, å kutte mine utslipp til 2,5 tonn CO2, til det nivået forskerne mener vi må være på i 2030. Som sagt klarer jeg det ikke alene. Jeg er fullstendig avhengig av at myndighetene legger til rette for det. En utfordring jeg har møtt på, er den svært begrensede tilgangen til informasjon om ulike tjenester og varers totale miljøbelastning. Jeg har vært i kontakt med en rekke selskap og bedt om informasjon om klimaavtrykket og miljøbelastningen på varene og tjenestene de selger.[2]

Så mye som halvparten av befolkningen mener at myndighetene skal innføre strengere reguleringer for å tvinge folk og bedrifter til å leve mer bærekraftig.

Veldig ofte har de ikke fullstendige tall. Det er ikke rart at norske forbrukere flest synes det er vanskelig å vite hva som er bærekraftige valg.[3] Noe av problemet med klimamerking av varer er at det igjen blir opp til forbrukeren å velge det som er mest klimavennlig. Samtidig er dette informasjon vi bør ha krav på. Derfor mener jeg at det sammen med bedre miljøstandarder bør innføres obligatorisk klima- og miljømerking på varer og tjenester.

Så mye som halvparten av befolkningen mener at myndighetene skal innføre strengere reguleringer for å tvinge folk og bedrifter til å leve mer bærekraftig.[4]

De siste årene har også næringslivsledere etterspurt tøffere klimareguleringer fra myndighetene. Noen av de mest toneangivende aktørene i byggsektoren har bedt regjeringen om å innføre strengere klimakrav til bransjen.[5] Flere av landets aller største selskaper har bedt om å bli pålagt økt CO2-avgift.[6] Lederen for klesmerket Northern Playground har bedt om økte avgifter på tekstiler.[7] Det er bra med idealistiske forbrukere og velmenende næringslivsledere, men når bærekraft i praksis er et frivillig valg, vil for mange slippe unna.

Forfatteren selv, Anja Bakken Riise. Foto: Christian Olstad.

Til nå har klimapolitikken primært dreid seg om økt energieffektivisering og omlegging til fornybar energi.[8] Dette er åpenbart to sentrale bein klimapolitikken må bygges på, men FNs ressurspanel peker på at den også må kobles til ressursbruk, all den tid så mye av klimabelastningen kommer fra ressursutvinning. Ressurspanelet understreker også at tiltak som bidrar til mer effektiv materialbruk, er basert på eksisterende teknologi som vi vet at fungerer. Den aller siste rapporten til FNs klimapanel, viser oss at utslippene må kuttes lynraskt, for at verden skal ha noen som helst slags mulighet for at temperaturøkningen ikke skal gå over halvannen grad på slutten av dette århundret.[9]

Et mer miljøvennlig klesforbruk dreier seg også først og fremst om å dele på det vi har, å bruke ressursene som er i omløp, lengst mulig.

Politikken som FNs ressurspanel foreslår, er troverdige klimastrategier fordi de ikke nødvendigvis fordrer nye og dyre investeringer i ukjent teknologi, men endret organisering og bruk av ressurser som allerede er i omløp. Dette i motsetning til de mange scenariene som baserer seg på at vi skal ha fortsatt massiv forbruksøkning, for så, innen noen få tiår, å suge enorme karbonutslipp fra atmosfæren og lagre dem permanent, med ukjente teknologier og ukjent prislapp.[10]

I denne boka har vi for eksempel sett at innenfor persontransport vil det å dele på bilene og andre transportmidler være noe av det viktigste for å få ned utslippene. At de rikeste ikke flyr så mye, vil bidra til ytterligere kutt. Om samtidig flere byboere bytter ut bil med sykkel noen dager i uken, begynner vi å se store reduksjoner i transportutslippene. Når det gjelder bolig, har vi sett at vel så viktig som mindre miljøbelastende- og mer resirkulerte materialer, er redusert plass- og energiforbruk det klimatiltaket med størst effekt i rike land.

Innenfor mat må vi omfordele mer av det som produseres ved at vi i de rike landene spiser mindre kjøtt og mer planter, og ikke minst må vi spise opp maten. Et mer miljøvennlig klesforbruk dreier seg også først og fremst om å dele på det vi har, å bruke ressursene som er i omløp, lengst mulig.[11] Dersom forbruket av varer går ned, vil transportbehovet for varer og gods også reduseres – det samme vil utslippene.

I tillegg kan vi ikke lenger kan ha en Ole Brumm-politikk som sier ja takk begge deler.

Et godt liv uten et skadelig forbruk av naturressurser står og faller på en sirkulær og fellesskapsorientert økonomi. Samfunnet må være sentrert rundt offentlig utformede kollektive løsninger, enten det gjelder transportsystemet, hvordan vi bor, eller hvordan vi produserer og spiser mat.[12] På den ene siden innebærer det tilrettelegging: et nullutslipps, offentlig styrt kollektivsystem og sykkelstier i byene, flere deleløsninger for transport i mindre skala for distriktene, billigere og bedre togtilbud, mer produksjon av planter og grønnsaker som skal gå til menneskemat, en boligsektor med ikke-kommersielle boenheter og fellesløsninger – for å nevne noe.

I tillegg kan vi ikke lenger kan ha en Ole Brumm-politikk som sier ja takk begge deler. Vi kan ikke på samme tid tilrettelegge litt for tog og mye for fly og vei. Vi kan ikke både legge opp til massiv kjøttproduksjon og produsere litt planter attåt. Vi trenger klare politiske prioriteringer og føringer. Derfor trenger vi også strengere krav til kvalitet, klima og bærekraft, flere forbud mot de verste formene for forurensing, flere reguleringer og avgifter, blant annet. Det finnes ikke ett tiltak som er tilstrekkelig, tvert imot er det summen av tiltak som avgjør.

Tiltak som bør innføres for å tilrettelegge for liv i tråd med planetens tålegrenser:

  • Offentlige investeringsbeslutninger må alltid vurderes – og prioriteres – ut ifra hensyn til klima, natur og ressursbruk.
  • Flyreiser bør beskattes progressivt, slik at det blir dyrere å fly for hver reise. Inntektene bør øremerkes utbedring av tog- og kollektivtilbud i hele landet.
  • Den beste matjorda må sikres til grøntproduksjon og korn. Landbrukssubsidiene bør vris fra kjøttproduksjon til produksjon av korn, frukt og grønt. Husdyrhold bør gjøres mer bærekraftig ved å øke kraftfôrpris og tilskudd til beite.
  • Det bør opprettes en tredje boligsektor med ikke-kommersielle boliger.
  • Det bør innføres strengere miljøstandarder og klima- og miljømerking av varer og tjenester, samt høye miljøavgifter på flere forbruksvarer.
  • Moms på reparasjoner bør avskaffes, og det bør innføres obligatorisk levetidsmerking på produkter, med påfølgende garanti.

 

(Denne teksten er et utdrag fra Anja Bakken Riises nye bok, «Mitt klimaregnskap». Boka utkommer på Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap, Agenda Res Publica Media.)  

 

KILDER: 

[1] Steen-Olsen, K. et. al. (2016).

[2] Noen av aktørene som sier de jobber med å beregne klimaavtrykk, men som ikke hadde ferdige tall på produkter eller tjenester jeg kontaktet dem om da denne boka gikk i trykken, var Coca Cola, Bring/Posten, Helthjem, Volvo, og Sørlandschips.

[3] Opinion. (2021). Forbruker og bærekraft 2021: På vei mot et sirkulært forbruk.

[4] Opinion. (2021).

[5] Andersen, M. m.fl. (14.11.2019). «Still strengere klimakrav til oss i bygg- og anleggsbransjen» (Aftenposten) Hentet 10.07.2021 fra: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rAOaza/still-strengere-klimakrav-til-oss-i-bygg-og-anleggsbransjen-monica-m

[6] Skift – Næringslivets klimaledere (26.01.2021). «Næringslivsopprop for CO2-avgift» Hentet 10.07.2021 fra: https://www.skiftnorge.no/nyheter/n%C3%A6ringslivsopprop-for-%C3%B8kt-co2-avgift

[7] Heltne, L. (31.20. 2018). «Tøyprodusent fikk dårlig klimasamvittighet, ber Siv Jensen om mer skatt»( Dagens Næringsliv) Hentet 10.07.2021 fra: https://www.dn.no/klima/klima/norgesgruppen/hovedorganisasjonen-virke/toyprodusent-fikk-darlig-klimasamvittighet-ber-siv-jensen-om-mer-skatt/2-1-463692

[8] FNs ressurspanel (2020)

[9] FNS klimapanel (IPCC). (2021). Climate Change 2021: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Hentet fra: https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_Full_Report.pdf

[10] Vi trenger gode virkemidler for karbonfangst og lagring. Men, å lene seg for tungt på teknologier vi ikke kjenner, som vi ikke vet vil fungere i den skalaen som foreslås av flere, og som potensielt medfører negative konsekvenser på mennesker og miljø i andre enden, er en høyst risikabel klimastrategi. For mer utfyllende om teknologier for negative utslipp, se Røyne, A. (2020).

[11] Tangeland, T. et. al. (2020). Side: v. «Arbeid med å redusere klimagassutslippet fra tekstilforbruket i Norge vil ha størst effekt, og kan gjennomføres på kortere tid, om det ble rettet mot avfallsminimering. Det finnes mye kunnskap om mulig virkemidler her, og mange av disse virkemidlene vil også ha effekt på kortere sikt fordi de ikke er avhengig av globale markeder og teknologiutvikling, men kan baseres på lokale virkemidler. Dette kan oppnås gjennom å styrke forbrukerrettigheter, og innføre produsentansvarsordninger som finansierer avfallsforebyggende tiltak.»

[12] For mer om offentlig styrte og fellesskapsorienterte klimaløsninger, se f.eks.: