Høyres harmoniske risikoprosjekt

På lørdag skal Høyre krone en ny leder for første gang på over 20 år. Ine Eriksen Søreide blir klappet inn uten motstandere, det samme gjelder de to nestlederne hun får med seg i ledertrioen.

Det passer bra med det gamle munnhellet som sier at det eneste spenningsmomentet en kan oppleve på et Høyre-landsmøte er hvorvidt hilsningstelegrammet fra kongen kommer før eller etter at desserten har blitt servert under landsmøtemiddagen.

Epstein-dokumentene har satt et kritisk søkelys på den utenrikspolitiske eliten i Norge – en elite Søreide så til de grader er en del av.

Noen krusninger har det imidlertid blitt: Heller ikke Søreide er uberørt av Epstein-dokumentene som slo ned over oss for to uker siden, og den siste uken har ikke blitt den signingsferden mot et konferansehotell på Gardermoen som mange i Høyre hadde håpet på.

 

Kjepper i juulet

Da Søreide var utenriksminister, behandlet hun i 2019 et varsel mot tankesmien IPI, som på det tidspunktet var ledet av Terje Rød-Larsen – ektemannen til Mona Juul som Søreide så på som en venninne. Likevel erklærte hun seg aldri inhabil overfor Rød-Larsen.

Foreløpig ser ikke denne saken ut til å bli et stort problem for Søreide – hun har svart godt på de spørsmålene som har kommet og så lenge det ikke dukker opp nye detaljer i saken er det ingenting som tyder på at dette vil bli en belastende sak for henne eller Høyre.

Likevel kan Epstein-komplekset som helhet bidra til at Søreide kommer skjevt over hoppkanten som ny leder av Høyre. Epstein-dokumentene har satt et kritisk søkelys på den utenrikspolitiske eliten i Norge – en elite Søreide så til de grader er en del av.

Plutselig er det en fordel for Sylvi Listhaug at hun ikke forbindes med den samme utenrikspolitiske eliten.

Saken kan fort komme til å bli en føljetong som med jevne mellomrom kommer høyt opp på dagsorden, for eksempel i forbindelse med at politietterforskningen av både Juul, Rød-Larsen og Thorbjørn Jagland skrider fram, samt den uavhengige granskingen som Stortinget skal foreta.

Dermed kan det som utvilsomt er en av Søreides fremste styrker, den utenrikspolitiske tyngden, bli en akilleshæl for henne den første tiden som leder. Det er en ballast hun vil trenge den dagen hun blir statsminister, men ironisk nok kan denne styrken gjøre veien fram til statsministerboligen mer kronglete. Plutselig er det en fordel for Sylvi Listhaug at hun ikke forbindes med den samme utenrikspolitiske eliten.

 

Déjà vu

Det er ikke bare Epstein-dokumentene som gjør at Søreide kan få det tungt som leder av Høyre. Det er nemlig ikke første gangen en tidligere utenriksminister blir klappet inn som partileder som arvtaker etter en av de mest ruvende skikkelsene i et partis historie. Hele kroningen minner en hel del om hvordan Jonas Gahr Støre ble leder av Arbeiderpartiet.

Selv om Støres historie til slutt ligger an til å bli en suksess med det som kan bli minst åtte år som statsminister, så han lenge ut til å bli en parentes i Arbeiderpartiets historie. I dag tror de færreste at Søreide vil bli en parentes, men slik var det også da «super-Jonas» tok over i 2014.

Med andre ord er det ingen automatikk i at en populær politiker som blir klappet opp i lederstolen blir en suksess for et parti.

 

Harmoni kan bli en hvilepute

Harmoniske lederskifter er dypest sett et gode. Likevel kan det også være en skummel hvilepute. Fordelen er åpenbar: Lederstrid kan utvikle seg til opprivende maktkamper som kan fange et parti i en negativ spiral lenge der det blir lite tid til å snakke om politikk. Det slipper man når en leder velges uten motkandidater.

God politikk skapes veldig ofte gjennom friksjon – ikke av at man legger palmeblader foran den nye lederen.

Samtidig er det også noen fordeler med en lederkamp. Den tvinger kandidatene til å formulere et politisk prosjekt, og det tvinger partiet til å ta stilling til hvilket som er best. Så lenge det tapende mindretallet aksepterer nederlaget, kan nettopp et slikt valg være nyttig. I prosessen får man nyttig debatt som i seg selv kan skape «nye ideer og bedre løsninger». God politikk skapes veldig ofte gjennom friksjon – ikke av at man legger palmeblader foran den nye lederen.

Hva er Søreides politiske prosjekt? Hva vil hun med Høyre utover å vinne regjeringsmakt? Akkurat nå er det vanskelig å se, men det er noe hun bør tydeliggjøre raskt. De siste fire årene prøvde Høyre bare å være «klassisk Høyre», noe som fungerte strålende helt fram til tidsånden løp fra Høyre.

 

Dårlig tid

Historien viser dessuten at hun har dårlig tid: Erna Solberg, Sylvi Listhaug, Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre trengte alle et elendig nasjonalt valgresultat for å spisse et tydelig politisk budskap.

Etter alt å dømme er Ine Eriksen Søreide den beste partilederen Høyre kan få i 2026.

Den tiden har ikke Søreide. Høyre kan verken leve med en tredje periode med rødgrønt styre eller å være nest størst i en regjering med Fremskrittspartiet. Da kan partiets posisjon som det borgerlige maktpartiet være tapt for lang tid framover.

Etter alt å dømme er Ine Eriksen Søreide den beste partilederen Høyre kan få i 2026. Men hvis hun ikke raskt kan definere et nytt Høyre for en ny tid, kan hun risikere å bli en dyktig arvtaker som tok over på feil tidspunkt.