Høyspenning. Livsfare.

London? For mange av oss var det drømmestedet med shopping, fotball og pub, men dessverre er verdensmetropolen i fritt fall. Vold og kriminalitet preger den en gang så kule hovedstaden, som har fått tilnavnet Londonistan. Et multikulturelt helvete der muslimske gjenger med pistoler og særlig kniver har tatt over gatene. Man er knapt trygg inne på Harrod’s. Den minner litt om Bergen i grunn.

Nei, det er ikke sånn. Det er bare ikke sant. Men et London i kulturelt forfall er bildet som har fått feste seg de siste årene. Hvis man bruker mye tid på sosiale medier. Som mange gjør. For selv om all statistikk forteller at byen er blitt tryggere, er nettet stappfullt av den helt motsatte historien.

Følelser trumfer rasjonalitet.

11 år på rad har London toppet kåringen av verdens beste by å bo i. Kåringen er basert på 34 kriterier og er allment anerkjent. I 2025 ble det begått færre drap i millionbyen enn noen gang før. Det er halvparten så mange knivstikkinger nå som det var for ti år siden. Det er svært få drap blant tenåringer – de som utgjør de påstått ville gjengene som herjer i gatene. Voldskriminaliteten er generelt på vei ned og har også vært på retur de siste ti årene. London er mindre farlig enn de aller fleste andre storbyer i verden, og tryggere enn store deler av Storbritannia forøvrig. Det er fakta.

Fortellingen en annen: Søkte man på nett etter termene «dangerous» og «lawless» om London i 2008 ville man funnet 874 poster. I 2024 ville søkemotoren derimot presentert 258.444 poster som påsto at byen var farlig eller lovløs. Samtidig som kåringer og tall tyder på en bedre og tryggere by.

Men påstandene om det motsatte, er ikke myter eller urbane legender. De er løgner som med overlegg er satt ut i samfunnet for å sette etniske grupper opp mot hverandre og undergrave London, som en multikulturell suksesshistorie og et vestlig sivilisasjonsikon. Sågar med en muslimsk borgermester. London er og har vært et utsatt for et desinformasjonskomplott. Løgnene er verktøy og våpen i en vill, global kamp. Godt hjulpet av Donald Trump og Reform-leder Nigel Farage som har gitt påstandene fart.

Så massivt og insisterende er dette kjøret at byens innbyggere blir utrygge og begynner å tro på illusjonen. Selvsagt gjør de det. Utrygghet er en svulst, som krefter vet å mate. Følelser trumfer rasjonalitet.

Men er volden i Bergen representativ for situasjonen i Norge?

Det er det samme som skjer her hjemme. Det pågår en kamp om fortellingen om Norge. Forrige uke kom en rapport som viste at halvparten av oss nå mener at innvandring truer samholdet i Norge og truer vår nasjonale egenart. Noen er politisk tjent med at utrygghet og uro sprer seg, og noen vet å plassere et ansvar. Det ligger hos innvandrerne, hos muslimene, de andre.

Volden i Bergen 17. mai var motbydelig. Ingen provokasjon forsvarer den. Fire mørke mindreårige gutter mot en hvit blåruss tente en gnist i et høyspent Norge, og mange ser og leser mønstre i denne volden. Mønstre som utgjør en kulturkamp. Bergen ble et hit, men ikke lenger for blant annet Fremskrittspartiets Jon Helgheim, som la ut usladda bilder av guttene. Han ville ikke vente på rettsstaten. Ikke på svar om omstendighetene. «Folk har sett hva som skjer i samfunnet… Folk er lei at de ikke kan føle seg trygge i sin egen by», meldte stortingsmannen på Facebook.

Han fikk støtte fra mange, som bærumsmannen Kjetil Bøhn som fikk 11.000 tomler opp på Facebook for en post der han skriver: «Dere kan dra lukt til helvete. Vi vil ikke ha dere her. Dere er møkkafolk fra en møkkakultur som vi ikke vil ha i Norge». Han fikk støtte fra tidligere general og Røde Kors-president Robert Mood.

Sosiale medier-kriger og journalist Espen Teigen kastet seg med på Bøhns post. Han kaller det et massivt problem: «Det er tragisk. De tar med seg denne ødelagte kulturen som allerede har sørget for at deres hjemland er dysfunksjonelt… de skal aldri få la oss til å holde kjeft om det de gjør mot helt vanlige nordmenn hver eneste dag».

Men det er drittsekker over alt. Hvite og brune, fattige og rike. I Bergen og Bærum.

At folk blir opprørt, er det ingen ting å si på. Men er volden i Bergen representativ for situasjonen i Norge? For unge tenåringer med innvandrerbakgrunn? Illustrerer den generelt en utvikling i dette landet som er ute av kontroll, slik det hevdes – med Bergen-episoden som bevis?

Nei. Men Bergen var det perfekte eksempelet. En gyllen, politisk mulighet til å vinne hjertene og hamre inn inntrykket av en nasjon i kne. Fire mot en. Mange brune mot én hvit. Spark mot hodet. På selveste 17. mai. Det tok fyr i den hvite avmakten. Som har utløst et skred av sinne og det som lukter av rå rasisme.

Ja, vi har utfordringer når det gjelder integrering. Og vi skal ha nulltoleranse for vold. Men i alle samfunn til alle tider har unge menn vært mest utsatt. Også i Norge. Unge, sinte menn i gjeng har også alltid egnet å skremme. Om det var i Skippergata på 1950-tallet eller i Bergen i 2026. Eller menig soldat på på perm på Farsund Fjordhotell på 1990-tallet. Jeg har aldri vært mer redd. Vold er en konstant i et samfunn.

Det bekreftes av SSBs levekårsundersøkelse. I 2023 oppga 5,4 prosent av oss at vi hadde vært utsatt for vold eller trusler om vold. I 1987 var det flere, men marginalt. I 1995 var det like mange som i 2023. I 2007 oppga 5,5 prosent at de hadde erfaring med vold og trusler. Tallene falt til 3,5 i 2012. Økningen siden har tatt oss tilbake til det som har vært normalen de siste 40 åra.

I Lars Løvolds verden, den nye lederen av Frps ungdom, heter det like fullt at «folk der ute ser en eksplosiv vekst i alvorlig voldskriminalitet og mange føler seg ikke trygge», som han sa til NRKs Politisk kvarter.

Å peke på innvandrerne er derfor meningsløst. Det er beviselig ikke mer vold i samfunnet nå enn før. Før de kom. Og det utløser grove generaliseringer, som kaster mistanker på en million nordmenn med innvandrerbakgrunn. Folk som skal fortsette å være her. De aller fleste av dem er selvsagt fredelige og lovlydige. Men det er drittsekker over alt. Hvite og brune, fattige og rike. I Bergen og Bærum.

Frykt er politikkens mest potente våpen.

Noen dager før angrepet på Torgallmenningen kom det nyheter om at kriminaliteten i Oslo blant barn og unge går ned. «En tydelig positiv utvikling», het det fra politiet. Antallet anmeldelser for ran er mer enn halvert fra 2024 til 2025. Det er mindre anmeldt vold. Og de fryktede gjengangerne med ti eller flere saker, var redusert med en tredjedel. Innsatsen til myndigheter og politi fungerer. Saken fikk ikke mye omtale.

I fjor ble det drept 20 mennesker i Norge. Det er ikke blitt drept færre i Norge siden Kripos begynte å føre statistikk i 1990. Ikke siden 1976 er det registrert færre. Heller ikke det ble mye omtalt.

Jeg skal på ingen måte underslå bekymringene. Kids med granater er krise. Kriminaliteten beskrives som grovere. Flere jenter er involvert. Det er flere yngre blant de mistenkte. Og ja, innvandrere er overrepresentert i statistikken. Men høyrekreftenes totalt fortegna bilde, kan ikke få bli fasit.

Sannsynligheten for at du rammes av vold i Norge er liten. Like liten som for 40 år siden. Det skapes nå et helt annet inntrykk om Bergen, om Oslo og Norge. Og London. Vi vet hvorfor. Frykt er politikkens mest potente våpen.

(Først publisert i Dagsavisen.)