Gatekrig i Oslo

«Ser du kulehullene i veggen der?» Elyes peker opp på den gule murveggen til Lambertseter kino, selv om senteret ble renovert i 2010 ble veggen bevart og merkene er der fortsatt, sammen med minnene om automatvåpenet som stakk ut av et bilvindu og pepret skarpe skudd over hodene til Elyes og vennene hans.

Vi levde i frykt, vi visste aldri når de dukket opp og banka oss opp med balltre, brukte strømpistoler eller skjøt på oss.

Elyes har tunisiske røtter, men er født i Norge, på Ullevål sykehus. Familien flyttet til Lambertseter i 1983. I dag er det familievennlig og moderne forteller han, men under oppveksten bodde det mest folk fra arbeiderklassen i drabantbyen, og mange kom fra tøffe kår. På Nordstrand bodde flere i villaer og mange kom fra familier med høyere inntekt enn de fra Lambertseter. Skillet mellom bydelene var tydelig. Men det var på Nordstrand det begynte å utvikle seg et nynazistisk miljø, forteller han.

 

«Jævla pakkis!»

Barndommen var fin, guttene spilte fotball og lekte som alle andre barn, alle kjente hverandre i nabolaget. Men når de ble eldre begynte det å forandre seg.

Vi skjønte jo ikke hva dette var. Stemningen begynte å bli mer rasistisk. Noen begynte å gå med bombejakke og armyboots.

Det som startet med drittslenging, utviklet seg rundt 1994 til vold, noen fra gjengene begynte å komme opp til Lambertseter for å «banke opp en utlending».

De drakk og festet og fyrte hverandre opp, før de satt seg i bilen og kjørte rundt på jakt etter en stakkars fyr med innvandrerbakgrunn.

Det var mange sånne episoder, før det ble verre, forteller Elyes. På 90-tallet måtte høyreekstreme dele ut flyers og rekruttere ansikt til ansikt. I dag er sitasjonen en helt annen og radikaliseringen vil primært skje på digitale plattformer. Flere som deltar i høyreekstreme digitale nettverk, havner der av nysgjerrighet, spenningssøken eller fordi de ønsker tilhørighet i et sosialt fellesskap, skriver PST i nasjonaltrusselvurdering for 2022 og anser trusselen fra høyreekstreme og ekstreme islamister til å utgjøre den største terror trusselen for Norge i dag.

Veien fra radikalisering til vold kan være kort, noe ungdommene på Lambertseter fikk kjenne på kroppen når en venn på vei hjem fra karatetrening opplevde at en bil bråstoppet foran han, en nynazist spratt ut av bilen og slo han ned med et balltre. Hendelsen gjorde inntrykk på ungdommene på Lambertseter.

De lette etter yngre ofre som var alene. De var så feige. Han kunne ha dødd. Nå var det ikke lenger bare skremsel, det var alvor.

Mange episoder er rapportert fra denne perioden, men Elyes mener mørketallene er store, og at mange grove hendelser aldri fikk oppmerksomhet fra media.

 

Slår tilbake

Elyes var 14 år og satt i en naturfagtime på skolen, da det plutselig stormet inn fem skinheads med slagvåpen i klasserommet. «Hvor er Osman?», spør de. Læreren visste nok ikke hvordan hun skulle håndtere denne sitasjonen, men i stedet for å kaste dem ut, pekte hun ut retningen til Osmans klasserom.

Jeg og en venn satt bakerst i klasserommet og var helt målløse da vi så at læreren geleidet fem skinheads med slagvåpen mot en venn av oss.

De følte at det var opp til dem å hjelpe, og går til angrep på skinheadsene. Nazistene legger på sprang, men ute i skolegården får Elyes og vennen tak på en av dem.

Vi banka han. Det ble rabalder og bråk i hele skolegården. Mange så hendelsen fra vinduene. Vi fikk en slags «heltestatus» på skolen, det var en episode alle snakket om.

«Jeg ble full av hat, det ble en besettelse å kjempe tilbake.»

Elyes har fortsatt arr, skruer og skeive fingre etter mange kamper mot nynazister. Det utviklet seg til å bli en krig, og volden gikk begge veier. De begynner oppsøke kjente nynazister for å ta dem på hjemmebane. En episode glemmer han aldri. En venn av Elyes hadde blitt banket av en nynazist og ydmyket på det groveste foran kjæresten sin. Elyes og flere venner reiste hjem til han for å hevne hendelsen. Det var moren som åpnet når de ringte på døra, og hun tror de er venner av sønnen. Da sønnen kom til døra røsket de tak i han, slepte han ut på gårdsplassen og banket han opp foran den skrekkslagne moren.

I dag er Elyes selv blitt far, og ser på hendelsen med nye øyne og blandede følelser.

Han fortjente det for hva han hadde gjort. Det var øye for øye og tann for tann. Men at moren måtte stå å se på har jeg dårlig samvittighet for, hun fortjente ikke det. Det må ha vært tøft for henne.

Tillit til politi eller myndigheter eksisterte ikke. Ungdommene på Lambertseter følte de sto alene i kampen, så de opprettet et eget borgervern og varslingssystem.

Vi trodde først at politiet og samfunnet ville hjelpe oss, men det gjorde de ikke. Tvert imot følte vi at de støttet motstanderne våre. Lærerne var tafatte, og politiet slo hardt ned på oss. Så vi så ikke noen annen mulighet enn å beskytte oss selv.

Om telefonen ringte midt på natta, var det bare røske tak i nærmeste slagvåpen eller kniv og løpe ut for å hjelpe.

Hva skulle vi gjort, bare tatt imot juling? Det som er synd å si, er at vold fungerte. Flere hoppet av, det ble ubehagelig å være nazist.

 

Føltes ensidig

Til Nordstrands Blad opplyser Rune Swahn, som på den tiden var ny politibetjent at både bydelene, skolene og politiet jobbet målrettet om å slå ned  det høyreekstreme miljøet. I tillegg hadde de prosjekter hvor de aktivt arbeidet for å ta ungdom ut av miljøene.

– Vi klarte å redusere rekrutteringen og så at flere forlot miljøene. Mellom 1995 og 1999 var det 28 medlemmer på Nordstrand, men i 1999 var det ingen igjen. Dette arbeidet startet lenge før Benjamin Hermansen ble drept på Åsbråten, sier Swahn til Nordstrands Blad.

Bydel Nordstrand og Bøler bevilget 600.000 kroner hver til forebyggende arbeid for å hindre rekruttering til miljøet. Politiet så på Elyes som en lederfigur i Lambertsetermiljøet, men forsøkene på dialog føltes urettferdig og ubalansert.

De gjorde sikkert masse forebyggende arbeid som jeg ikke vet om. Men for oss føltes det som de jobbet for å beskytte nazistene. Vi hadde flere møter med bydelspolitiet hvor de prøvde å forhandle en fredsavtale på avhopperne sine vegne.

Urettferdigheten av å bli ett mål på bakgrunn av sin hudfarge og etnisitet sitter dypt.

Det som føltes så vondt for meg da, var at det var så lett for dem å ta av seg bomberjakka og militærstøvlene, og si at nå er jeg ikke nazist lenger. Men jeg er jo svarting om jeg vil eller ikke, jeg kan ikke gå inn og ut av den rollen.

 

Holdt appell

Elyes har aldri vært politisk aktiv, men da han ble spurt om han kunne holde appell og dele sin historie, stilte han nylig opp ved Stortinget dagen etter nazistene marsjerte gjennom Oslo. Han synes verden er skumlere i dag og at rasisme har blitt mer stuerent.

Jeg tror de norske krigsheltene hadde snudd seg i grava om de hadde sett at nazister fikk lov til å marsjere gjennom Oslo igjen. Det blir bare mer normalisert, og folk virker apatiske.

At politiet lot nazistene marsjere, og ikke stoppet marsjen før de nektet og følge ordre, syns Elyes er urovekkende. Han frykter at de neste gang søker tillatelse på forhånd og får gå med naziflaggene sine under politiets beskyttelse.

Jeg håper politiet tenker seg veldig godt om. De var fem norske denne gangen, om et år kanskje femti, så flere tusen, og når blir de første lynsjet? Nazister har alltid endt opp med å drepe.

Pressesjef Unni Turid Grøndal i Oslo Politidistrikt opplyser:

– Politiet gir ikke tillatelser til markeringer, det er det kommunen som gjør. Politiet blir kun varslet. Utover dette, tar aldri politiet stilling til budskapet i en markering. Vår oppgave og plikt er å legge til rette for lovlig bruk av ytringsfriheten – også når budskapet kan oppfattes provoserende.

 

Bør være klar for vold

I appellen sin ved Stortinget oppfordret Elyes alle til å begynne å trene selvforsvar. Han er redd mange antirasister vil bli sjokkert over hvor godt forberedt ytre høyre er på konfrontasjon.

Nazistene marsjerer med susp, skjold og skuddsikre vester, de har lommelykter som slagvåpen og de trener kampsport og militær-taktikker. Vi kan godt gå i rosetog, men vi møter noen som har trent på voldelig konfrontasjon.

Elyes vil leve i fred og helst slippe å sloss igjen, men han vet at han er et mål for hat og holder fortsatt øye med det høyreekstreme miljøet.

Det er en høyrebølge som rir vesten for tiden. De kommer til å kjøre ett skittent spill og det kan være skremmende, truende og farlig. Skal du være aktiv antirasist i dag, bør du være klar over dette.

 

«Det jeg frykter mer enn en nazist i gata, er en nazist i dress med beslutningsmakt.»

Samfunnet har forandret seg mye, og Elyes syntes det er skumle tider og han er redd det blir verre før det blir bedre.

Det sitter folk med ekstreme høyreorienterte meninger på Stortinget i dag, de var veldig stille da nazistene marsjerte. Miljøet vokser jo for de har en stille aksept fra høyt hold.

Han håper myndighetene kan håndtere sitasjonen bedre en de gjorde på 90-tallet, ellers frykter han at noen kommer til å ta saken i egne hender. Når SIAN brenner koranen og sprer hat med politiets beskyttelse, sender det et uheldig signal til unge og det vekker de samme følelsene om at samfunnet ikke er for dem. De samme følelsene Elyes kjente på som fjortenåring.

Det er ingen som er tjent med en mini-borgerkrig. Jeg tror vi har for tafatte politikere, og politiet kvier seg for å gripe inn, det har blitt en kamp om ytringsfrihet. Det ser ikke bra ut.

 

Holder seg på matta

Hatet som herjet i Elyes har sluppet taket nå, men reisen gjennom det er en historie for seg selv. Han valgte å flytte tilbake til Tunisia for en periode for å komme seg vekk. Gjennom sin muslimske tro og gjennom trening fant han smilet igjen.

De to tingene har holdt meg stabil. Livet er fullt av utfordringer og problemer, men man må bare gjøre det beste ut av det.

I dag jobber han som kampsportinstruktør og jobber tett med ungdommer. Han ser forskjellene fra da han selv vokste opp.

Da jeg vokste opp var det ingen innvandrere som hadde gjort noe spesielt. De fleste tok lavtlønnede yrker, kjørte trikk og taxi, smilte til alle og sparte penger for å hjelpe familien i hjemlandet.

Elyes viser til at i dag er det folk med innvandrerbakgrunn i politikken, på fotballbanen, som artister og i de fleste deler av samfunnet. Det er veldig annerledes å vokse opp i dag enn det var da han var tenåring. Selv om ikke alt er perfekt mener han at Norge har de beste forutsetningene for å løse dette på en god måte.

Dette er noe jeg snakker med kidsa om hvis de begynner med «oss og dem»-mentalitet, da sier jeg: reflekter litt nå, du bor i Norge. Hvordan ser det ut i Somalia nå? Tenk litt hvor heldig du er! Vi har gode forutsetninger for å møte disse problemene og truslene om vi møter de riktig.

 

Har sett at det funker

På Frontline Muay Thai trener folk med alle etnisiteter og fra alle sosiale klasser. Advokater, ingeniører, leger og politi trener sammen med tidligere gjengkriminelle og arbeidsledige. På matta er alle like, og alle får respekt så lenge man oppfører seg.

– At så ulike mennesker kan mingle tror jeg er sunt! Det er et tverrsnitt av samfunnet, komprimert inn i ett treningssenter. Jeg tror alle burde ha en sånn arena, man trenger ett anker i hverdagen. Det er derfor jeg smiler i dag, avslutter han.