Hundre prosent martyr

«Den siste uka har vi sett utrolig mye ondskap i Norge.»

Den avgåtte justisministerens Sylvis Listhaugs avskjedstale på tirsdag tilsier at spørsmålet i tittelen på masteroppgaven jeg leverte for to år siden, Oslo Symposium: kulturkrig i Norge?, for lengst er overflødig. Den gangen analyserte jeg taler på det kristenkonservative arrangementet Oslo Symposium, deriblant Listhaugs.

Begrepet «kulturkrig» har røtter i striden om hvorvidt skoleutdanningen skulle underlegges kirke eller stat i det som het Preussen på 1800-tallet

Når Sylvi Listhaug begrunner sin avgang med at hun er overveldet over å ha sett «utrolig mye ondskap» i Norge, viser hun at hun konkurrerer om befolkningens virkelighetsforståelse. I hennes virkelighet har det norske samfunn en «ond» side – og den er til forveksling lik Arbeiderpartiet.

Den evangelikalske kristendommens polariserte virkelighet

Begrepet «kulturkrig» har røtter i striden om hvorvidt skoleutdanningen skulle underlegges kirke eller stat i det som het Preussen på 1800-tallet; om evolusjonslæren skulle få innpass i amerikanske skoler på 20-tallet. Det betegner også oppblomstringen av det amerikanske, såkalte «nye kristne høyre» på 80-og 90-tallet etter at amerikanske kvinner fikk rett til selvbestemt abort, sammen med hatet mot «det politisk korrekte», feminismen, innvandringen og multikulturalismen.

Deler av den evangelikalske kristendommen er en viktig kraft i denne polariserte virkeligheten – der det onde og løgnaktige, og det gode og sanne, står imot hverandre.

Slike lommer av virkelighetsforståelser er ikke alltid synlige for majoriteten.

Listhaug minner om en slik hundreprosenter, som ikke er villig til å legge mye imellom, eller gå stille i dørene, for den saks skyld

Da jeg besøkte Oslo Symposium for første gang i 2015, opplevde jeg å bevege meg inn i en virkelighet som tidligere hadde vært utilgjengelig for meg. Jeg hadde aldri hørt noen snakke slik offentlig i Norge før – om islam, feminister, venstresiden, Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre – med slik forakt.

Oslo Symposium har blitt arrangert hvert valgår siden 2011. Arrangørene og talerne ser noen verdier som så sentrale for det norske samfunns overlevelse at de er villige til å stille seg i et dypt antagonistisk forhold til resten av offentligheten. Bare to år senere er denne retorikken langt fra ukjent, og det er mye takket være den nylig avgåtte ministeren som selv har talt på Oslo Symposium to ganger.

Hundreprosenteren

I Richard Hofstadters bok Anti-intellectuliasm in American Life fra 1963, beskriver forfatteren «hundreprosenteren»: En person med et sinnelag som er uinteressert i middelveier, men som kompromissløst holder fast ved sine idealer, uansett hva.

«Jeg vil være meg selv,» kunne Listhaug fortelle til de oppmøtte på pressekonferansen. Listhaug minner om en slik hundreprosenter, som ikke er villig til å legge mye imellom, eller gå stille i dørene, for den saks skyld. Hun er all in.

For på Oslo Symposium utløser en kommentar om Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre hånlig latter, eller et høyt og tydelig «Fy!»

Dette bringer meg inn på det andre poenget: Støre er ikke en hundreprosenter. Han vil finne mellomveiene. Derfor ble det også skrevet hundrevis av artikler om «tåkefyrsten Støre» under valgkampen i fjor.

Når Listhaug peker på Støre som syndebukk for hennes fall fra justisministerens post, lyder det derfor ikke ukjent. Den ene grunnen er så klart at han er partileder i det som fortsatt er Norges største parti, Arbeiderpartiet, og den fornærmede part i den nå svært kjente Facebook-posten. Like viktig er at dette føyer seg inn i en fortelling jeg har hørt før. Den handler om Støre versus ytringsfriheten.

Denne fortellingen er ikke ny, men har røtter i begrepet «ytringsansvar». Det var det Støre anmodet til etter angrepet på Charlie Hebdo i 2015, den samme som beklaget trykkingen av Muhammed-karikaturer i den såkalte karikaturstriden i 2006. – Et «svik» mot Norge i «en tid da vi trengte en leder», hevdet Bjarte Ystebø på 2015-symposiet. Det er denne fortellingen som har satt seg på Oslo Symposium, og som jeg tror Listhaug nikker til når hun nevner Støres fulle navn flere ganger i det hun takker for seg.

I 2019 er jeg helt sikker på at Listhaug vil entre scenen til stående applaus og som et nytt offer for den «kneblingen av ytringsfriheten» som hun hevder Støre står for

For på Oslo Symposium utløser en kommentar om Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre hånlig latter, eller et høyt og tydelig «Fy!». Når publikum hører fortellinger om kristne martyrer, som Jesus, døperen Johannes eller en lege som ikke vil sette inn spiral på grunn av sin tro, er det derimot til megetsigende nikk og løftede hender.

Martyr på scenen

«Det er ikke noe nytt at kristne forfølges for sin tro,» har det blitt hevdet fra talerstolen på Oslo Symposium før, en påstand som referer til forfølgelse av kristne i Midtøsten, og kristne martyrer fra antikken.

Det har vekket et sjeldent folkelig engasjement for en – så langt – nokså marginal bevegelse i Norge

I 2015 ble Vebjørn Selbekk ønsket velkommen opp på symposiets scene som en martyr, likesom Jan Hanvold, Trude Drevland og Nina Karin Monsen. I 2019 er jeg helt sikker på at Listhaug vil entre scenen til stående applaus og som et nytt offer for den «kneblingen av ytringsfriheten» som hun hevder Støre står for.

Sylvi Listhaug har vært den tydeligste kulturkrigeren i norsk politikk, en rolle hun har lyktes godt i fordi det har vært helt nødvendig å lytte til hva hun har å si som statsråd. Det har vekket et sjeldent folkelig engasjement for en – så langt – nokså marginal bevegelse i Norge. Spørsmålet nå er hvor langt en politiker i Norge kan bygge sin karriere på først og fremst å vekke oppsikt og harme, uten statusen og mikrofonstativet som følger med en statsrådspost.