For at venstresiden skal gjenopprette sin politiske maktstilling, må den vende tilbake til sine røtter og igjen representere interessene til arbeidsfolk.
CAMBRIDGE: Valgene nå nylig i Frankrike og Storbritannia, og den pågående presidentvalgkampen i USA, viser hvilke dilemmaer venstreorienterte partier står overfor når de prøver å skape en ny identitet og presentere troverdige alternativer til ytre høyre.
Dette er et problem som partier på venstresiden sliter med også i andre land.
Det var ytre høyre som først dro fordel av nyliberalismens og hyperglobaliseringens tilbakeslag i kjølvannet av den globale finanskrisen i 2008. For ti år siden kunne man med rette klage over «venstresidens abdisering».
Partier på venstresiden befinner seg riktignok i en bedre posisjon i dag. Det britiske arbeiderpartiet (Labour) har nettopp vunnet med et valgskred og gjort slutt på 14 år med konservativt styre.
Venstrekoalisjonen Ny folkefront (NFP) i Frankrike har langt bedre muligheter til å stoppe framveksten av ytre høyre enn sentrumskreftene alliert med president Emmanuel Macron. USAs president Joe Biden har styrt landet inn i ukjent farvann med ny næringspolitikk og nye grønne tiltak, men han ligger bak Donald Trump på meningsmålingene.
Som demokratens vanskeligheter i USA viser, er det fortsatt mye venstresiden må gjøre. Bidens alder og åpenbare manglende evne til å overbevise velgerne om at han er mentalt skikket til å lede landet, er en stor del av problemet. Men det er også det uklare budskapet demokratene har sendt om hva de egentlig står for – og hvem de representerer.
Venstresiden må snu disse trendene for å kunne presentere et troverdig alternativ.
Dette er et problem som partier på venstresiden sliter med også i andre land. Som Thomas Piketty har vist, har venstreorienterte partier blitt løsrevet fra sin tradisjonelle arbeiderklassebase og beveget seg i retning av den utdannede eliten.
Venstresiden har ennå ikke klart å skape en ny identitet som passer til dagens realiteter. Hvordan bør de reposisjonere seg? Bør de vektlegge omfordeling, slik NFP ser ut til å ha gjort i Frankrike? Bør de sørge for økonomisk ansvarlighet, ved å holde orden på statsfinansene, som Labour i Storbritannia?
Bør de satse på næringspolitikken, slik Biden gjør i USA? Og med hvilket formål? Hvordan bør de håndtere saker som innvandring, miljø og transkjønnedes rettigheter, der den kulturelle eliten har helt andre synspunkter enn allmennheten?
For at venstresiden skal gjenopprette sin politiske maktstilling, må den vende tilbake til sine røtter og igjen representere interessene til arbeidsfolk. Dette betyr at man må satse helt og holdent på tiltak som bidrar til å skape gode, sikre og produktive jobber for arbeidstakere med lavere utdanning (uten bachelorgrad).
Partier på venstresiden har ennå ikke fullt ut innsett dette.
Den økte økonomiske usikkerheten, svekkelsen av middelklassen og tapet av gode jobber i akterutseilte regioner, er viktige årsaker til høyrepopulismens framvekst. Venstresiden må snu disse trendene for å kunne presentere et troverdig alternativ.
Problemet er at gamle strategier ikke kommer til å fungere. Fagorganiserte industriarbeidere utgjorde kjernen av velgere som støttet opp om partiene på venstresiden i tiårene etter andre verdenskrig. De var også grunnlaget for middelklassen.
I dag sysselsetter industrien en stadig mindre andel av arbeidstakerne i USA og Europa. De fleste arbeider i dag i tjenestesektoren.
Da Biden tok over som president i januar 2021, hadde industriens andel av den samlede sysselsettingen i USA allerede sunket til 8,5 %. I dag er den under 8,2 %, til tross for alle administrasjonens anstrengelser for å revitalisere industrien. Noen europeiske land, som Tyskland, har en høyere andel av arbeidsstyrken sysselsatt i industrien, men ingen har klart å unngå en nedgang over tid.
Partier på venstresiden har ennå ikke fullt ut innsett dette. Når politikere i disse partiene snakker om å bringe industriproduksjon hjem («reshoring») – eller snakker om konkurranseevnen, digitalisering og det grønne skiftet – høres det ikke realistisk ut med tanke på sysselsettingen.
Det samme gjelder proteksjonistiske tiltak rettet mot Kina. Strategier som vektlegger industriproduksjon, har betydelig mindre politisk appell når de fleste arbeidere ikke jobber i industrien og ikke har noen realistiske utsikter til å bli ansatt der.
Bare da vil den bli en virkelig framtidsrettet politisk bevegelse og et troverdig alternativ til ytre høyre.
Omfordelingspolitikk har også sine problemer. Det er gode argumenter for å gjøre skattesystemer mer progressive og øke skattesatsene for de med høyest inntekt. Større sosiale overføringer og bedre sosialforsikring vil hjelpe, spesielt i USA, hvor det sosiale sikkerhetsnettet fortsatt er svakt.
Men inntektsoverføringer kompenserer ikke arbeidere for tapet av verdighet og sosial anerkjennelse når gode jobber går tapt. De bidrar heller ikke til å rette opp i den sosiale skaden som skjer – ødelagte lokalsamfunn og svekket sosial tilhørighet – når fabrikker stenger eller flytter andre steder.
Det venstresiden trenger er derfor et troverdig program for å skape gode, produktive jobber på tvers av økonomien – spesielt i akterutseilte regioner og for arbeidere som ikke har universitetsutdannelse. Den typiske arbeidstakeren som befinner seg i målgruppen for et slikt program, er ikke en som jobber i bil- eller stålindustrien, men er en omsorgsarbeider eller butikkmedarbeider.
I tillegg må arbeidstakervennlig innovasjon spille en sentral rolle i programmet. Å øke lønninger og jobber samtidig krever organisatoriske og teknologiske innovasjoner som forbedrer produktiviteten til arbeidstakere med lavere utdanning.
Vi kan kalle disse tiltakene næringspolitikk for tjenestesektoren.
I motsetning til automatisering og andre former for arbeidsbesparende teknologi, hjelper arbeidstakervennlig innovasjon vanlige arbeidstakere med å utføre flere typer og mer avanserte oppgaver. Digitale verktøy som gjør arbeidstakere i stand til å utføre mer kompliserte oppgaver, er et eksempel.
Fordi innovasjon og produktivitet spiller en sentral rolle i denne agendaen, kan de nødvendige tiltakene minne om vellykkede næringspolitiske tiltak fra «gamledager». Vi kan kalle disse tiltakene næringspolitikk for tjenestesektoren, eller enda bedre, produktive tiltak for arbeidstakere.
De bygger på eksisterende lokale partnerskap på tvers av sektorer og på nasjonale innovasjonsprogrammer, men med vekt på arbeidsabsorberende tjenester og teknologier som utgjør et komplement til mindre utdannet arbeidskraft. Mine kolleger og jeg har skissert varianter av slike programmer for USA, Frankrike og Storbritannia.
En ny venstreside må konfrontere både den nye strukturen i økonomien og produktivitetsimperativet direkte. Bare da vil den bli en virkelig framtidsrettet politisk bevegelse og et troverdig alternativ til ytre høyre.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org
Kommentarer