Hva er de neste ti ordene, Kapur?

Forrige uke feiret serien West Wing sitt 25-årsjubileum i det hvite hus. Elsket av politikknerder, men også de alminnelig politisk interesserte, og hyllet for sine skarpe og presise karikaturer av amerikansk politikk. Serien er tidløs, og tematikkene den tar opp vender stadig tilbake i den offentlige debatten.

En av mine favorittepisoder handler om president Bartlets siste debatt i valgkampen mot republikanernes kandidat, Matt Ritchie. Det store høydepunktet kommer etter en av Richies overfladiske formaninger om lavere skatter, som verken forklarer hvorfor skattelette er viktig eller hvordan det skal gjennomføres.

Der sto Høyre for et realt floskelkarneval, blottet for substans.

Bartlet spør så retorisk og leverer nådestøtet; “Hva er de ti neste ordene i budskapet ditt? Kommer du med dem, skal jeg trekke meg her og nå”. Ritchie klarte ikke levere på forespørselen, og Bartlet vant valget.

Dette minnet meg om debatten mellom Kommunal- og moderniseringsminister Erling Sande og stortingsrepresentant Mudassar Kapur i Politisk kvarter forrige mandag. De debatterte kommuneøkonomi, der svimlende mye gikk på overskriftsnivå.

Der sto Høyre for et realt floskelkarneval, blottet for substans. De ti etterfølgende ordene manglet.

Bakgrunnen for debatten er at flere kommuner sliter med å få budsjettene til å gå opp. Eldrebølgen har ankommet kommune-Norge, skatteinngangen er lavere og rentene gjør kommunale lån dyrere å betjene. Regjeringen ble utfordret på hvordan de prioriterer de ulike kommunene, og om omleggingen av inntektssystemet i realiteten fører til en hensiktsmessig fordeling mellom dem. Regjeringen mener de rike kommunene her må bidra mer.

Velgerne fortjener dessuten et svar på om Høyrestyrte kommuner skal prioritere kutt i eiendomsskatt.

Det var derimot vanskelig å få tak på hvordan Høyre heller vil gjøre det. Kapurs svar på kommunenes utfordring var effektivisering, økt samarbeid og omstilling. Han ville ikke svare tydelig på om kommunene bør bevilges mer, eller om de små kommunene bør tildeles mer eller mindre gjennom inntektssystemet.

Det tvinger meg til å stille spørsmålet: Hva er de neste ti ordene i budskapet ditt, Kapur?

Er tanken at kommune-Norge skal jobbe mer effektivt uten at det går utover tjenestetilbudet? Som for eksempel i Bergen, der byrådet salderte budsjettet med et uspesifisert effektiviseringskrav forrige høst. Overraskende nok har de ikke funnet nok overflødige millioner liggende i byråkratiet, og må nå be sentrale tjenester som skole og barnehage om å kutte i driftsmidlene. Det svir.

Og hva menes med det økte samarbeidet på tvers av kommunegrenser? Ønsker Høyre å fordele ansvaret for tjenester mellom flere kommuner, stikk i strid med faglige anbefalinger om tilgjengelige tjenestetilbud? Skape interkommunale samarbeid, ikke ulikt fylkeskommunen Høyre nå vil legge ned i sitt nye forslag til valgprogram?

Ja takk, begge deler?

Velgerne fortjener dessuten et svar på om Høyrestyrte kommuner skal prioritere kutt i eiendomsskatt. Enkelte steder, som i Oslo, har dette allerede blitt gjort. De reduserte eiendomsskatten med om lag 300 millioner prosent i sitt første budsjett, og har lovet å kutte 700 millioner til. Samtidig «må» de kutte tjenestene med 2,3 milliarder frem mot 2028.

Et alternativ er selvfølgelig å øke de statlige tildelingene til kommunene betraktelig, men dette sier ikke Kapur noe om. Mon tro om det har noe med at Høyre også på Stortinget vil ha problemer med å finne inndekning, gitt svulstige lovnader om å fjerne formuesskatten på såkalt arbeidende kapital. Mindre formuesskatt vil også føre til færre inntekter til kommunene.

På spørsmål om hva som er det største problemet for kommunesektoren, viser Kapur til de små kommunes utfordringer. Det eneste konkrete forslag å spore under debatten gjelder derimot en utredning av et hovedstadstillegg. Ja takk, begge deler?

Da hadde jeg nok til og med trengt mer enn de ti neste ordene.

Kommunene står overfor reelle og alvorlige utfordringer. I tillegg til at befolkningen blir eldre, opplever kommunene press på de psykiske helsetjenestene og økt pågang i sosialtjenesten. De bosetter og integrerer rekordmange flyktninger. Oppvekstreformen krever at kommunene skal dreie innsatsen massivt mot forebygging i skole- og barnehage i en ellers travel hverdag.

De ti første ordene er lette å få anerkjennende nikk til. Hvem vil ikke effektivisere og omstille norske kommuner til det beste for de som bor der? Men velgerne fortjener, og debatten har virkelig behov for, en mer substansiell diskusjon.

Det er ikke lett å bli klok på kursen for distriktspolitikken under en eventuell ny Solberg-regjering. Hadde jeg vært ordfører, hadde jeg ikke følt meg særlig trygg på en økonomisk oppblomstring under nytt borgerlig styre. Jeg hadde heller ikke fått mye veiledning av oppfordring til effektivisering, samarbeid og omstilling.

Da hadde jeg nok til og med trengt mer enn de ti neste ordene.