Hva er egentlig arbeidslinjen og hva er alternativet?

Dagens arbeidslinje består hovedsakelig av to kjerneelementer.

1. Vi bruker store deler av samfunnets ressurser på å få folk i arbeid.

Det betyr at vi bruker mye av fellesskapets midler på gratis skole og utdanning, gode muligheter for etter- og videreutdanning, ulike former arbeidsmarkedstiltak og mye mer. Tanken bak er at arbeid er vår viktigste ressurs, og at vi blir kollektivt rikere jo mer vi klarer å øke arbeidstilbudet.

Å skrote arbeidslinjen må derfor innebære å skrinlegge et av disse premissene. Det er en dårlig ide.

Dette er særlig sant i en universell velferdsstat der alternativet til at folk jobber og betaler skatt er at man mottar en form for offentlig ytelse.

2. Det skal som hovedregel være bedre betalt å stå i arbeid enn å leve på offentlige ytelser.

Bakgrunnen for dette handler dels om tilliten til velferdsordningene, og dels om å øke arbeidstilbudet. Det er krevende å be folk om å betale skatt for å finansiere en velferdsstat dersom de ser at folk som ikke jobber får utbetalt det samme eller mer enn de selv.

Det er også slik at arbeidstilbudet ikke er helt uavhengig av forholdet mellom trygd og arbeid. Erfaringsmessig slår det godt ut på arbeidstilbudet å gi økonomiske fordeler, for eksempel i form av skattelettelser, for å jobbe. Dette gjelder ikke minst for de med lavest inntekter.

I et land med både dype lommebøker og store forskjeller, er det hjerteskjærende å lese om stadig lengre køer utenfor steder hvor det deles ut gratis mat.

Å skrote arbeidslinjen må derfor innebære å skrinlegge et av disse premissene. Det er en dårlig ide.

I 2021 besto den norske arbeidsstyrken av 2,8 millioner mennesker. Av disse var det nesten 2 millioner som kun jobbet, mens resten kombinerte arbeid med velferdsytelser eller utdanning. Kun 47 000 var registrert som arbeidsledige.

Samtidig sto nesten 1,7 millioner utenfor arbeidsstyrken. Av disse er drøye 700 000 alderspensjonister og nesten 300 000 i ordinære utdanningsløp. Resten fordeler seg på mottakere av uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, AFP, arbeidsmarkedstiltak og andre ytelser.

I et land med både dype lommebøker og store forskjeller, er det hjerteskjærende å lese om stadig lengre køer utenfor steder hvor det deles ut gratis mat. Det er et dypt moralsk og politisk ansvar å sørge for at ingen går sultne i et land som Norge, og det må selvsagt gjelde uavhengig av den enkeltes tilknytning til arbeidslivet.

Det betyr ikke at det er umulig å heve enkelte trygdeytelser.

Høy arbeidsdeltakelse er det som gir oss mulighet til å sørge for at forskjellige mennesker har muligheten til å leve gode liv. Det er nettopp derfor arbeidslinjen er viktig. Sammen med en solidarisk samfunnsmodell muliggjør det at de som er i jobb kan løfte de som står utenfor. Det er ikke minst en forsikring for den enkelte, som vil kunne nyte godt av de samme ordningene på et senere tidspunkt i livet.

Om vi skroter det første premisset kan det føre til en offentlig sektor som er mindre rustet til å få folk ut i arbeidslivet. Det vil til syvende og sist gå utover alle som er avhengige av en form for trygdeytelse.

Om vi skroter det andre premisset, tyder erfaring på at det vil kunne gå utover tilbudet av arbeidskraft. Selv om de aller fleste ønsker å jobbe og være en del av samfunnet, er det ikke til å komme bort fra at økonomi og arbeidsdeltakelse har en viss sammenheng.

På lengre sikt handler det om å øke organisasjonsgraden og lønningene for arbeidstagerne i yrker med lav lønn.

Det betyr ikke at det er umulig å heve enkelte trygdeytelser. Det er åpenbart at mange av de som i dag er på uføretrygd og andre ytelser er så syke at arbeid ikke er et reelt alternativ. En viktig forutsetning for den norske modellen er tross alt at alle skal kunne leve verdige liv, og fattigdommens skam burde ikke høre hjemme i Norge.

Men det bør ses i sammenheng med lønn. Særlig bør det tas grep med å heve reallønnen til de som tjener dårligst fra før slik at ikke trygdene utkonkurrer deres lønninger. Den mest effektive måten å gjøre dette på er trolig ved hjelp av målrettede skattekutt til de som tjener dårligst. På lengre sikt handler det om å øke organisasjonsgraden og lønningene for arbeidstagerne i yrker med lav lønn.

Uansett er det avgjørende at dette ses i sammenheng. Uansett om vi investerer mindre i arbeidsrettede tiltak eller å gjøre arbeid relativt sett mindre gunstig, vil det kunne påvirke arbeidsdeltakelsen negativt. Det går igjen hardest utover de som er for syke til å jobbe og er mest avhengig av velferdsstaten.