Hva er veien videre for Europa?

DAVOS: Under årets Verdens økonomiske forum i Davos fikk den globale eliten se med egne øyne det noen har kalt Donald Trumps «nyrojalisme» – en måte å styre på der man opptrer som en slags eneveldig konge. Men uken bød på mer enn et spektakulært skue (som minnet mer om Game of Thrones enn slottet i Versailles under Ludvig 14).

Den avdekket også dypere, strukturelle endringer som vil prege beslutningene til politikere og næringslivsledere i lang tid fremover.

Den internasjonale krisen som oppsto som følge av Trumps krav om at Danmark skulle overlevere Grønland til USA, ser foreløpig ut til å være avverget, men den er nærmest dødsstøtet til selve ideen om et samlet «Vesten».

Hvilke lærdommer bør europeere trekke av situasjonen vi befinner oss i?

Selv om den amerikanske presidenten holder sitt løfte om å avstå fra å bruke makt mot en NATO-alliert, har den bøllete fremferden til Trump (og folkene rundt ham) i forkant av møtet i Davos og under selve konferansen sådd varig tvil om USAs pålitelighet. Ja, dette har til og med sådd tvil blant svorne atlantister – de som i lang tid har vært tilhengere av nært samarbeid på tvers av Atlanterhavet.

Denne tvilen lå til grunn for den nå berømte talen til Canadas statsminister Mark Carney, der han snakket om et «brudd i verdensordenen». Den samme holdningen kom også til uttrykk i den siste meningsmålingen som ble gjennomført av European Council on Foreign Relations (som jeg leder). Den viser at bare 16 % av europeere ser på USA som en alliert, mens nesten dobbelt så mange i land som Frankrike, Tyskland og Spania ser på USA som en rival eller til og med en fiende.

Like viktig – og som en europeisk leder sa til meg under fire øyne – er at den vinglete og uforutsigbare utenrikspolitikken vi er vitne til under Trump, er et uttrykk for amerikansk svakhet snarere enn styrke. Nok en gang blir dette bekreftet av en meningsmåling vi har gjennomført.

Ett år inn i sin andre presidentperiode har Trumps største prestasjon vært å «gjøre Kina stort igjen». Mennesker rundt om i verden, som har svart på meningsmålinger, gir uttrykk for følgende: De forventer at Kina vil bli verdens største makt, og de spår at deres egne land vil utvikle tettere bånd med Kina fremfor USA.

Europeerne viste ikke bare at de hadde «kort på hånden» og at de var villige til å spille dem.

Hvilke lærdommer bør europeere trekke av situasjonen vi befinner oss i?

Den første lærdommen gjelder utøvelsen av makt. Grønland-«resolusjonen» som Trump kunngjorde på Truth Social 21. januar, ser ut til å være et resultat av utrettelig diplomati utført av NATOs generalsekretær Mark Rutte, Finlands president Alexander Stubb og Norges statsminister Jonas Gahr Støre. Men enda viktigere er det at disse «Trump-hviskerne» lyktes fordi Europa har vist uvanlig besluttsomhet ved å trekke opp røde linjer og signalisere sin vilje til å forsvare dem.

Europeiske ledere måtte riktignok håndtere den sedvanlige spliden i egne rekker. (For eksempel avfeide Polens høyreorienterte nasjonalistiske president, Karol Nawrocki, Grønland-krisen som et bilateralt problem mellom Danmark og USA). Men i motsetning til Europas svake og til slutt mislykkede respons på tollsatsene som Trump kunngjorde på sin «Liberation Day», har Europa hevdet sin suverenitet de siste ukene på en kraftfull og troverdig måte.

Blant tiltakene som ble iverksatt var utplasseringer av tropper i Arktis, trusler om å innføre gjengjeldelsestoll til en verdi av 93 milliarder euro (som tilsvarer ca. 1000 milliarder kroner) og signalisere at man var villig til å ta i bruk den såkalte «handelsbazookaen» (EUs Anti-Coercion Instrument).

Denne responsen var nok til å skape usikkerhet i det amerikanske finansmarkedet og sette støkk i den amerikanske Kongressen. Amerikanske velgere likte heller ikke denne utviklingen. Trump ble tvunget til å endre kurs, akkurat slik han gjorde da Kina avslørte tollbløffen hans i fjor.

Europeerne viste ikke bare at de hadde «kort på hånden» og at de var villige til å spille dem, men også at de er forberedt på å delta i Trumps maktspill på sine egne premisser.

Europeiske ledere har også lenge slitt med å finne den rette tonen i kontakt med ikke-vestlige land.

Spørsmålet nå er om europeerne vil øke innsatsen for å skjerme seg fra USA og den uforutsigbare politikken som føres av amerikanske myndigheter – og vise kortene de kan spille i neste runde av den transatlantiske konflikten.

Det bringer oss til den andre lærdommen.

Det er på tide å forberede seg på en post-vestlig verden ved å bygge gode relasjoner til land utenfor Europa og Nord-Amerika. Carney banet vei for dette ved å innrømme at store deler av verden alltid har sett på den liberale internasjonale orden som hyklersk. Og i sine taler la den franske presidenten Emmanuel Macron, EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og den tyske forbundskansleren Friedrich Merz alle vekt på å bygge relasjoner med land i andre deler av verden.

Slike tilnærmelser er fornuftig. I Davos møtte jeg på deltakere fra India, Afrika og Sør-Amerika som fortalte meg at de gjerne vil finne samarbeidsformer for å stå imot lovløshet og uhemmet maktpolitikk. Men igjen er det spørsmål om europeerne vil gjøre det som kreves av dem i dagens situasjon.

Uenigheter blant medlemslandene i EU er fortsatt en vedvarende utfordring.

Samtidig som europeiske ledere snakket positivt om multilateralisme i Davos, var det mange av Europaparlamentets medlemmer som forsøkte å blokkere gjennomføringen av en banebrytende handelsavtale mellom EU og Mercosur, som ble undertegnet med brask og bram bare uken før. Europeiske ledere har også lenge slitt med å finne den rette tonen i kontakt med ikke-vestlige land.

Dette var åpenbart da vestlige ledere i liten grad evnet å få land som ikke er del av den vestlige alliansen, til å støtte Ukraina.

Den post-vestlige verden er her.

Til slutt bør europeerne huske at selv om det kan føles som om de befinner seg i en situasjon som er uten sidestykke i historien, er denne situasjonen egentlig ikke det.

En av de mest interessante diskusjonene jeg deltok i under Verdens økonomiske forum i Davos, dreide seg om lærdommer fra 1920-årene. Også dette tiåret var preget av kontrasten mellom teknologisk optimisme (etter elektrifiseringens og masseproduksjonens inntog) og geopolitiske kriser. Og dette tiåret var opptakten til andre verdenskrig, delvis på grunn av politikken som ble ført i USA – preget av toll, proteksjonisme og isolasjonisme.

Vi ser i dag en lignende dynamikk.

Spørsmålet er derfor om europeere er i stand til å møte denne utfordringen og forhindre at historien gjentar seg. Den store forskjellen denne gangen er at de vil opptre som bare én av mange aktører på verdensarenaen. Den post-vestlige verden er her.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org