Den neste globaliseringen

DAVOS: Det var det store spørsmålet under årets møte til Verdens økonomiske forum i Davos der grunnleggeren av forumet, Klaus Schwab, spurte om det er mulig å samarbeide i en stadig mer oppstykket verden.

Men stemningen under årets møte var litt mer optimistisk.

Når verdenseliten møtes i Davos hører vi gjerne om den såkalte «Davos-mannen» — et ledende symbol på globalisering og en elite som anser seg som verdensborgere. De siste ti årene har vi fått høre at denne «mannen» er i ferd med å avgå ved døden. Dette har vært et framtredende narrativ som følge av finanskrisen i 2008, Brexit og valget av Donald Trump i 2016, demokratiets tilbakegang rundt om i verden, koronakrisen og Russlands krig i Ukraina. Alle disse hendelsene har blitt sett som tegn på at globaliseringen har gått for langt og er i ferd med å gå tilbake.

Men stemningen under årets møte var litt mer optimistisk. Til tross for bekymring og uro knyttet til konflikt og økonomiske utfordringer, virker det som om det går litt bedre med verden enn det de globale elitene hadde trodd da de møttes i mai i fjor. Ukrainerne kjemper heltemodig mot den russiske invasjonsstyrken. Vesten står samlet. Europa har klart å holde lysene på denne vinteren. Og noen tror fortsatt at vi kan unngå resesjon.

Bakenfor disse viktige utviklingstrekkene, som skjer på kort sikt, finner det sted et mer dyptgående skifte i retning av en ny form for globalisering, om enn en globalisering som vil skille seg betydelig fra sin forgjenger. Mens det ser ut til at den internasjonale varehandelen har toppet seg, blir tjenester stadig mer globalisert som følge av fjernarbeidsrevolusjonen under pandemien.

Men mange utenfor Vesten mener at Europa og USA har forstyrret den globale ordenen i like stor grad som Russland og Kina.

Det finner også sted en energirevolusjon som tiltar i kraft. Denne er delvis drevet fram av krigen i Ukraina. EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, og Tysklands forbundskansler, Olaf Scholz, mener at den stadig økte bruken av fornybar energi og hydrogenkraft vil være like viktig som det den industrielle revolusjonen var på 1800-tallet. Samtidig gir store framskritt innen kunstig intelligens mange nye muligheter, men er også en kilde til uenighet om mikrobrikker samt fornyet frykt for at mange vil miste jobben og at robotene vil ta over og gjøre som de selv vil.

Utvikling på alle disse tre områdene — fjernarbeid, fornybar energi og kunstig intelligens — vil knytte land sammen i nye nettverk preget av gjensidig avhengighet. Som en nylig publisert rapport fra McKinsey Global Institute viser: «Ingen deler av verden er i nærheten av å være selvforsynte».

Men reglobaliseringen som vi kunne se et skimt av i Davos, vil skille seg fundamentalt fra tidligere former for globalisering. For det første: Mens den gamle modellen dreide seg om bedriftenes inntjening og overskudd, dreier den nye seg om nasjonal sikkerhet — og alle dimensjoner av dette.

Resultatet er ikke bare en balkanisering av kunnskap; land rundt om i verden forsøker nå i større grad å beskytte seg mot farene ved å være for avhengig av andre land.

Vestlige land har framstilt krigen i Ukraina som et forsvar for den liberale, regelstyrte ordenen mot ensidig aggresjon fra Russland (og i et bredere perspektiv Kina). De er derfor opptatt av frakobling fra Russland og å revurdere de økonomiske båndene til Kina. Den kanadiske finansministeren Chrystia Freeland var kun én av flere politikere i Davos som vektla behovet for å flytte produksjon til allierte land («friend-shoring»).

Men mange utenfor Vesten mener at Europa og USA har forstyrret den globale ordenen i like stor grad som Russland og Kina — og med enorme konsekvenser for de ikke-vestlige landenes sikkerhet og økonomiske utsikter. Slik de ser det, har de vestlige landene besluttet seg for å gjøre om krigen til en økonomisk konflikt (gjennom den mest ambisiøse og omfattende sanksjonspakken noensinne) med ødeleggende konsekvenser for milliarder av mennesker.

I tiden før alle disse krisene, da Davos-deltakerne hadde mindre å bekymre seg for, ble det dollar-baserte finanssystemet sett som et globalt kollektivt gode som ville bidra til å spre velstand til alle deler av verden. Men nå blir det i stadig større grad sett som et redskap som amerikanske myndigheter kan bruke til å ivareta — eller påtvinge andre land — sine ideologiske og strategiske preferanser. Sanksjonene mot Russland følger det samme mønsteret som vestlige tiltak i «krigen mot terror» og kampen for ikke-spredning av atomvåpen, spesielt i Iran og Nord-Korea.

En annen trend som gjør at den nye formen for globalisering vil skille seg fra den forrige, kan vise seg å være enda mer avgjørende.

Som franske BNP Paribas fant ut i 2014, da banken ble bøtelagt med mer enn åtte milliarder dollar for brudd på amerikanske sanksjoner, har slike tiltak blitt et omfattende globalt redskap som krever en stor grad av politisering av globale systemer som tidligere ble ansett for å være nøytrale (i prinsippet, om ikke i realiteten).

Nå som dette har blitt klart for alle og enhver, er det også andre som politiserer det globale rammeverket og dets regler og normer. For eksempel vurderer EU nå en ny karbontoll på importvarer. Og EU har allerede iverksatt tiltak for å forhindre at data som inneholder informasjon om unionens egne innbyggere blir lagret utenfor unionens grenser.

USA har på sin side gått enda hardere til verks ved f.eks. å forby salg av strategisk viktig teknologi til Kina. Resultatet er ikke bare en balkanisering av kunnskap; land rundt om i verden forsøker nå i større grad å beskytte seg mot farene ved å være for avhengig av andre land.

En annen trend som gjør at den nye formen for globalisering vil skille seg fra den forrige, kan vise seg å være enda mer avgjørende. Mens henholdsvis Storbritannia og USA var den sentrale makten i de to første globaliseringsbølgene, vil den nye bølgen være multipolar og dermed også multi-ideologisk. Kina har ikke bare tatt innpå USA økonomisk, men har passert USA som den største handelspartneren til de fleste land i verden. Det betyr en betydelig endring av den økonomiske maktbalansen i verden.

Når alt kommer til alt, kan det være riktig av Schwab å håpe på samarbeid i en tid preget av fragmentering.

Den nye dynamikken kan tyde på at verden vil deles inn ikke bare som følge av nasjonalisme, men også som følge av fundamentalt forskjellige tanker om hvordan verden bør organiseres. Deltakerne i Davos så en fullkommen illustrasjon på dette da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj holdt en videotale der han ba verdens land om å stå samlet i opposisjon til Russlands uprovoserte krig. Mens halvparten av de som hørte på heiet høylytt på Zelenskyj, virket den andre halvparten uberørt av talen. Selv om mange sympatiserer med ukrainerne, frykter de at konflikten blir brukt til å igangsette en ny kald krig som vil dele verden inn i demokratier og autokratier.

Det er det siste de fleste lands ledere ønsker. I private samtaler klager ledere av land i Afrika, Midtøsten og Latin-Amerika over at landet deres allerede mistet en stor grad av suverenitet og nasjonal kontroll under den første kalde krigen. De har lite å tjene på at de blir nødt til å velge side igjen.

Selv USAs allierte ønsker ikke å måtte velge. Jeg snakket med en japansk industrileder som er svært bekymret over Kinas nåværende utenrikspolitikk, men som også er svært kritisk til økonomisk frakobling. Og under sin tale i Davos sa Tysklands forbundskansler Olaf Scholz at i 2045 vil ikke verden være bipolar, men multipolar.

Når alt kommer til alt, kan det være riktig av Schwab å håpe på samarbeid i en tid preget av fragmentering. Men vi må tenke på hvordan den neste globaliseringsbølgen vil skille seg fra den forrige.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org