Alt vi kan lære av Jeremy Corbyn

Han ble Labour-leder nærmest på slump, men nedkjempet det gamle partietablissementet og fikk en søt hevn da han ble forsøkt kastet. Ja, han kom faktisk tilbake med et styrket mandat. Det er bare tre år siden.

Parlamentarikerne i partiet har i grunnen aldri likt ham, men de mange som forsvant fra Labour på grunn av Tony Blairs høyredreining fant tilbake. Det gjorde også en generasjon unge briter som søkte et alternativ til kuttpolitikken og vemmet seg over et arbeiderparti som støttet Storbritannias deltakelse i den katastrofale Irak-krigen. Disse så i Jeremy Corbyn en reddende engel, en hvit ridder, en mann med integritet etter en lang karriere uten et eneste eksempel på den ryggradsløse falskheten som preger moderne politikk forøvrig.

Nettopp fortiden på venstresiden i partiet, blant annet som støttespiller for trotskistiske grupperinger under Thatcher-æraen på 1980-tallet, samt en i overkant åpen holdning til både Hamas, Hizbollah og IRA, ga også Corbyn mange fiender. En innbitt mistenksomhet mot amerikansk utenrikspolitikk generelt, hjalp ikke særlig det heller. Ikke minst falt alt dette deler av den britiske pressen tungt for brystet, og det har ikke akkurat vært noen mangel på perfide, utspekulerte og hatefulle angrep mot partilederen og alt det han står for.

Det har ikke vært mangel på utspekulerte og hatefulle angrep mot partilederen.

I tillegg ble Corbyn – umiddelbart etter at han tok over som leder – dømt nord og ned i valgsammenheng. En så radikal politiker, med så outrerte utenriks- og sikkerhetspolitiske instinkter, var man helt sikker på at britiske velgere ikke ville ha.

Så kom imidlertid 2017-valget, og Jeremy Corbyn overrasket alle, slik han allerede hadde gjort da han først ble valgt, og siden gjenvalgt, som partileder. Nå var det britiske velgere, og altså ikke bare en gjeng ivrige sympatisører i og rundt partiet, som sendte et tilsynelatende utvetydig signal: Beina ble slått inn under argumentet fra både media og interne kritikere om at Corbyn ikke var valgbar.

Nå var det britiske velgere som sendte et utvetydig signal, og slo beina under argumentet om at Corbyn ikke var valgbar.

Plutselig ble han, noe hans tilhengere siden har gjentatt i det vide og det brede, partilederen som sikret Labour etterkrigstidens største framgang fra ett valg til det neste. Fasit i 2017 var en oppgang på 9,6 prosentpoeng. Selv om de konservative, den gang ledet av Theresa May, med nød og neppe beholdt regjeringsmakten, fikk hun ikke rent flertall i parlamentet.

Europa rundt så kriserammede sosialdemokrater, særlig de som plasserte seg selv til venstre i landskapet, derfor med misunnelse på det kunststykket Corbyn hadde gjennomført: Han ble mannen som (i alle fall nesten) beviste det de alltid hadde sagt, nemlig at en tydelig venstredreining var det som skulle til for å få den sosialdemokratiske bevegelsen i Europa tilbake på offensiven. Slik skulle båndene mellom partiene og kjernevelgerne i gamle arbeiderklasseområder reetableres.

En tydelig venstredreining var det som skulle til for å få den sosialdemokratiske bevegelsen i Europa tilbake på offensiven

Dermed ble Corbyn forstått som radikalismens redningsmann i det 21. århundret. Ja, så sterk var denne overbevisningen at all kritikk, særlig den som kom fra andre sosialdemokrater, ble ansett som utilgivelig brønnpissing. For Corbyns motstandere, på den andre siden, var det som om partiet hadde blitt kuppet av en venstreopposisjonell fraksjon som var mest interessert i å rive glansbildet av Tony Blair i filler i en intern borgerkrig – og tilsynelatende ga blanke i å gjøre det nødvendige for å vinne valg. Det utviklet seg til en strid mange høydepunkter, men få med så store emosjonelle omkostninger som da det oppsto en ganske ekkel debatt om antisemittisme i Labours egne rekker.

All kritikk, særlig den som kom fra andre sosialdemokrater, ble ansett som utilgivelig brønnpissing.

Corbyns tilhengere anså selv innvendinger mot ledelsens håndtering av antisemittisme-sakene som forsøk på høyforræderi. Motstandere, på den andre siden, fortvilet over at det tilsynelatende ikke gikk opp for partihovedkvarteret hvor ødeleggende det halvhjertede oppgjøret med de uhyggelige holdningene var.

Resultatet var giftig. Det ble nærmest umulig for folk på fløyene å snakke konstruktivt sammen. Via stedfortredere i andre land har de samme tendensene ødelagt for en mer nyansert tilnærming til det viktige spørsmålet: Hva kan sosialdemokratiet i Europa egentlig lære av Labours oppsiktsvekkende suksesser under Corbyn?

Hva kan sosialdemokratiet i Europa egentlig lære av Labours oppsiktsvekkende suksesser under Corbyn?

I noen grad har ønsket om å kunne løfte fram en ubesudlet posterboy for radikal politikk også smittet over på norsk debatt. Fascinasjonen for Corbyn har tidvis vært stor, og kritikk utilbørlig. Dermed har det vært lite edruelig samtale om fenomenet Jeremy Corbyn og den betydningen hans reorientering av Labour eventuelt burde få for venstresiden generelt og sosialdemokratiet spesielt.

Nå er faren tilstede for at også analysene etter gårsdagens kollaps vil bli preget av den samme innbitte kampen om tolkningsrammene. Med en brutalitet som er sjelden selv i vår oppkavede tidsalder, har britiske velgere gitt et knusende svar på spørsmålet om Corbyns valgbarhet. Fasit er at han aldri vil bli statsminister i Storbritannia, et resultat som nesten ikke kan forstås som noe annet enn et slag i trynet for dem som har ment at nettopp han skulle peile ut retningen for en ny radikalisme.

I dag skrives Corbyns politiske nekrologer. Med gårsdagens seier vil de konservative etter alt å dømme sitte med makten i fem nye år. Corbyn selv har dessuten varslet at han vil gå av, om enn på et senere tidspunkt – etter en periode med stille refleksjon (og kontroll over prosessen fram til en ny leder er på plass).

Med gårsdagens seier vil de konservative etter alt å dømme sitte med makten i fem nye år.

Selv om det ville vært historisk om Toryene skulle vinne også neste valg i Storbritannia, og Labour slik sett ligger an til å kunne ta over roret igjen ved nest korsvei, blir det altså uten Jeremy Corbyn. Hvem som skal overta er i det blå, men lite tyder på at en slik prosess i et dypt splittet og nå også kriserammet Labour vil gå helt fredelig for seg.

Paradoksalt nok kommer Corbyns spektakulære fall også et par uker etter at et annet krisebefengt europeisk sosialdemokrati, nemlig tyske SPD, valgte en ny lederduo som i alle fall et stykke på vei vil ta partiet sitt i Corbyns retning. Ikke bare har de signalisert at de vil ta et oppgjør med reformene som Tony Blairs tyske forbundsfelle, den tidligere kansleren Gerhard Schröder, innførte rundt årtusenskiftet. På landsmøtet sist helg kom det også en del fromme ønsker om endringer i koalisjonsavtalen med kristendemokratene i Tyskland. Selv om man ikke stilte hardt mot hardt akkurat nå, kan storkoalisjonen som har fått skylda for SPDs stadig lavere oppslutning, før eller siden ryke. Så langt har velgerne, ifølge meningsmålingene, reagert med en ytterligere dupp i partioppslutningen.

Det er ikke dermed sagt at enhver venstredreining etter gårsdagens skrell i Storbritannia er dømt til å mislykkes.

Det er ikke dermed sagt at enhver venstredreining etter gårsdagens skrell i Storbritannia er dømt til å mislykkes. Det ville være like håpløst å hevde noe slikt, som det har vært å dyrke Corbyn som en ufeilbarlig superhelt. Istedenfor trenger vi en mer nyansert analyse av utviklingen de siste årene. Det blir avgjørende om man med hell skal kunne trekke noen generelle lærdommer av heisaturen Labour har vært gjennom.

Et premiss for den samtalen bør for eksempel være at mannen og sakene faktisk kan skilles fra hverandre. Den bunkermentaliteten som har preget debatten om Corbyn, både i Storbritannia og mange andre steder, må være en saga blott. Kanskje kan til og med (deler av) den corbynske radikalismen da reddes fra det valgskredet Labour nå er rammet av?

Et premiss for samtalen som nå må komme bør være at mannen og sakene faktisk kan skilles fra hverandre

Det er for eksempel liten tvil om at det er noe å lære for andre sosialdemokratiske partier av det oppgjøret Labour har tatt med kuttpolitikken under Corbyn. Det er en kraftfull appell i en økonomisk politikk som tar sikte på å reversere de stadig økende forskjellene og å stoppe nedbyggingen av offentlige tjenester, som ble langtidseffekten av finanskrisen. I tillegg har Labour engasjert unge de siste årene på en måte andre bør studere nøye.

Da jeg skrev boka Sosialdemokrati i en skjebnetid snakket jeg også med to av stifterne i Momentum, bevegelsen som organiserer Corbyns unge støttespillere. De la vekt på et annet helt sentralt poeng: Noe av årsaken til suksessen i 2017 var en storstilt innsats på dørterskler der ingen fra Labour hadde vært på flere tiår. Moderne politikk har blitt ganske meningsmålingsstyrt. Innsatsen rettes inn mot smale segmenter av befolkningen, gjerne i midten, som potensielt kan vippe valg i enkeltkretser. Dermed er det ikke så rart at store deler av sosialdemokratiets tradisjonelle velgerbase har hatt en følelse av å være glemt og overlatt til seg selv. Nettopp dette gjorde Labour noe med sist.

Noe av årsaken til suksessen i 2017 var en storstilt innsats på dørterskler der ingen fra partiet hadde vært på flere tiår.

Denne gangen var det åpenbart ikke nok, og Brexit ser ut til å være den avgjørende årsaken. De foreløpige analysene viser at Labour tapte stort i områder som i overveiende grad stemte Leave under folkeavstemningen. Mange av disse områdene er tidligere arbeiderbastioner i Nord-England, Midlands og Wales. Britiske kommentatorer snakker derfor om at Boris Johnson og de konservative lyktes med å slå hull i «Den røde muren» som har vært et definerende trekk ved britisk politikk de siste hundre årene.

Selv en raddis som Corbyn var altså ikke i stand til å ta mobiliseringspotensialet ut av Brexit-spørsmålet, som selvsagt ikke bare handler om forholdet til EU, men også var britenes avart av det felleseuropeiske opprøret mot en arrogant hovedstadselite.

Selv en raddis som Corbyn var altså ikke i stand til å ta mobiliseringspotensialet ut av Brexit-spørsmålet.

Sist gang det var valg slepte Corbyn beina etter seg i Brexit-sammenheng. Det ga uttelling både hos Labour/Leave-velgere, som stolte på at sosialdemokratiet ville respektere resultatet av folkeavstemningen, og hos sentrum-høyre folk med sterke følelser for EU, som håpet at Labour ville sette en stopper for utmeldelsen. Problemet var at en slik strategi åpenbart ikke lot seg tvære ut i evighet. I år var da også Corbyn utstyrt med et klart mandat fra partikongressen om at det måtte og skulle en ny folkeavstemning til. Dermed sto mange i Leave/Labour-gruppa overfor et valg: Var Brexit viktigst for dem? Eller den mer radikale økonomiske politikken Corbyn ville føre?

I går fikk vi svaret, og det ser ut til å være det mest alvorlige ved valgresultatet for dem som har utgjort Corbyns heiagjeng: Det fungerte visst ikke  likevel å satse på at et radikalt valgmanifest skulle få valget til å handle om «vanlig» (fordelings)politikk, istedenfor Brexit.

Enkelte mener nå at også Corbyn sviktet til slutt, har jeg sett. Han bøyde jo av for EU-tilhengere i egne rekker når det kom til stykket. Corbyn selv betrakter EU som en rikmannsklubb, og ville nok derfor vært mer komfortabel med et annet utfall av prosessene i partiet. Men det var altså ikke lenger mulig for ham.

Han bøyde jo av for EU-tilhengere i egne rekker når det kom til stykke.

Å hevde at det var gamle blairister som ropte høyest om å avlyse Brexit er imidlertid en tilsnikelse. Den aller viktigste pådrivern her har nemlig vært de unge i Momentum, folk som på mange små og store måter skiller seg dramatisk fra tradisjonelle arbeiderklassevelgere i de gamle industriområdene. Like viktig som skillet mellom gammelblairister og corbynister ser altså spenningene mellom ulike deler av det sosialdemokratiske velgergrunnlaget ut til å være.

Nettopp her ligger også den store utfordringen: Når motsetningene mellom ulike verdensanskuelser og livsstiler blir satt på spissen, noe Toryene i Storbritannia og den europeiske høyresiden forøvrig selvsagt  skamløst utnytter, er det ikke nok å gå inn for en radikal økonomisk politikk. Selv om den skulle appellerer til begge gruppene, er det åpenbart ikke nok. De ulike gruppene kommer likevel til å trekke i ulike retninger i spørsmål som betyr svært mye for dem, og sjansen for at det før eller siden oppstår en skarp valgsituasjon der man ubønnhørlig vil ende opp med å støte fra seg minst en del av velgerbasen er stor.

Hvordan gårsdagen ville blitt dersom Labour hadde landet på en annen Brexit-linje i år, er det selvsagt umulig å vite.

Hvordan gårsdagen ville blitt dersom Labour hadde landet på en annen Brexit-linje i år, er det selvsagt umulig å vite. Faren er til stede for at Liberaldemokratene, som gjorde et oppsiktsvekkende dårlig valg, ville vunnet på det. Kanskje særlig blant storbyvelgere og i utdanningsmiddelklassen, som definitivt er en viktig del av den koalisjonen et moderne sosialdemokratisk parti også er avhengig av. Om Labour hadde endt opp med et mye bedre resultat, er altså usikkert.

Dessuten er også Corbyns uortodokse utenrikspolitikk, hele antisemittisme-debatten og den generelle misstemningen i partiet elementer som hører med i en fullstendig analyse. Selv om de britiske tabloidene har gjort sitt ytterste for å male Corbyn som fanden på veggen, er det mye som tilsier at partiet med en annen leder – trolig også en annen radikal leder – kunne ha banket Toryene enten ved den forrige korsveien eller denne. Mens Theresa May i 2017 førte en elendig valgkamp og gjorde Brexit-prosessen til en ulidelig parodiforestilling, er Boris Johnson en politisk klovn med kostskolebakgrunn og et nokså tilfeldig forhold til sannheten. At ikke Labour har klart å utnytte dette er sjokkerende, og noe som Corbyn selv har et hovedansvar for.

Like lite som man bør utelukke at det er deler av arven etter Corbyn som bør videreutvikles når Labour nå skal forsøke å reise seg igjen, bør man altså plassere hele skylden for valgfadesen på EU-tilhengere, gammel-blairister, millenials eller en storbyelite.

Utfordringene tårner seg nå opp i britisk politikk. Et økende press for en ny folkeavstemning om uavhengighet for Skottland kombinert med de kompliserte forhandlingene om en varig avtale med EU, seiler opp som de viktigste spørsmålene. Dette gjør det ikke mindre viktig hvem som skal styre Labour framover – og hvilke lærdommer man trekker av alt som har skjedd de siste årene. Og for å få mest mulig ut av den læringen, bør man altså starte med noe annet enn kjepphester og karikerte fiendebilder.