Hva om Frankensteins monster er oss?

Det er ikke helt uvanlig å høre at alt mulig internett, og særlig sosiale medier eller KI, bli beskrevet som Victor Frankensteins monster, slik vi tror han er beskrevet i Mary Shellys roman Frankenstein, eller Den moderne Promethevs fra 1818.

Monsteret blir en metafor for, og en advarsel om, at vi mennesker kan miste kontrollen over teknologiske nyvinninger. Det er en alarmbjelle som bør ringe høyt ved hvert såkalt fremskritt, som fort kan vise seg å bety tilbakeskritt for menneskene i vår tid, og alle tider.

Kan vi vanlige mennesker benytte sosiale medier, av alle slag, til nettopp å ta ned de elitene som skapte dem?

Men er det riktig at sosiale medier nødvendigvis er et monster vi mennesker er dømt til å la ta kontrollen over oss? La oss bruke Shellys mesterverk for alt det er verdt.

For hvordan slutter boken?

Den slutter sånn: Monsteret angriper både sin egen skaper Victor Frankenstein og tar livet av en håndfull av hans kjæreste, før det til slutt vandrer ut i isødet, der det kanskje tar sitt eget liv. Det får vi ikke vite. Når vi vet dette, får metaforen en annen betydning.

Det er klart det går en grense et eller annet sted, og denne grensen er for mange allerede godt overskredet.

Kan vi vanlige mennesker benytte sosiale medier, av alle slag, til nettopp å ta ned de elitene som skapte dem? Kan det tenkes at vi vanlige folk klarer å bruke «monsteret» sosiale medier er sagt å være, til å finne hverandre, stå sammen, opplyse hverandre og kjempe mot skaperne, elitene, de styrtrike og businessmodellen deres? Slik at monsteret, det er oss.

Flere venner og bekjente forlater nå Mark Zuckerbergs Metaplattformer, som Instagram eller Facebook, etter at Zuckerberg ikke bare forlot faktasjekken, men også sto på første rad under innsettelsen av Trump. Jeg forstår dem godt. Det er klart det går en grense et eller annet sted, og denne grensen er for mange allerede godt overskredet. Men jeg savner dem.

Det er mye som er virkelig ille med sosiale medier. Algoritmer som skaper ekkokamre og polarisering, kanaler som sprer falske nyheter og vrøvl, kommentarfelt der folk skriker før de tenker og innbokser som kan være vonde steder å være. Og ikke minst, pengesterke aktører som kjøper seg plass for å spre sitt produkt, sin mening, sin politikk eller sine løgner. Listen er mye lenger, men det verste er dette:

Facebook, Instagram, X, TikTok eller Snap er først og fremst business. De har ingenting med ytringsfrihet eller rettigheter å gjøre.

I businessmodellen til Meta og andre lignende plattformer, er det vi brukerne som er selve pengemaskinen. Det kan virke gratis å bruke Facebook og Instagram, men alt kommer med en pris.

Hvert klikk jeg gjør, hvert bilde eller mening jeg legger ut, min alder, kjønn, bosted, mine vaner og uvaner, hvem jeg liker og misliker, hvilken mobil jeg bruker, hvilke nettsider jeg besøker, mine kjøpe via nett og mine søk i kart, alt dette og mye mer samles opp, overvåkes, systematiseres og selges videre. Jeg tar for gitt at ikke noe jeg skriver på Messenger er virkelig privat.

Vi må aldri glemme dette. Facebook, Instagram, X, TikTok eller Snap er først og fremst business. De har ingenting med ytringsfrihet eller rettigheter å gjøre. Det er litt søtt at enhver liten kommune bruker Facebook til å annonsere om åpningstider på biblioteket eller at det er problemer med vannforsyningen. Men det er ingen vits i å være naive. Slike plattformer er private initiativ som kan herje som de vil. De kan kaste ut alle under 20 eller over 50, alle med blondt hår eller alle som driver med skihopp. De kan regulere eller deregulere omtrent som de vil.

Vi er nødt til å bruke redskapene kapitalismen har skapt, selv om vi er kritiske til dem eller systemet i seg.

Det enhver demokratisk stat burde gjort er selvsagt å innovere fram lignende kanaler for deling av informasjon, der vi kan samhandle og lage grupper og treffes over felles interesser, der vi kan lese saker fra redaktørstyrte medier og der vi kan vedlikeholde vennskap og skape nye, utenfor businessmodellen. Der ytringsfrihet og menneskerettigheter faktisk er bærebjelker for plattformen. Det må det være lov å drømme om og håpe på.

Men til og med før denne drømmen blir virkelig, er det håp å finne på dagens kommersielle plattformer.

Selv på dem, er det mulig å for motstand å finne sammen. Siden vi alle er fanget i det Mark Fisher kalte «kapitalistisk realisme», er vi nødt til å bruke redskapene kapitalismen har skapt, selv om vi er kritiske til dem eller systemet i seg. Er du radikal musiker som synger ut kritikk av parasitt-oppfinnelser som Spotify, er du likevel nødt til å synge ut på Spotify. Hvordan skal folk ellers høre din kritikk?

Bilder, reportasjer og filmer fra Gaza trenger gjennom alt annet ræl og tilløp til sensur.

For min del kan jeg være så kritisk til Meta jeg bare vil, og forlate plattformer, men min egen bank investerer i Meta via ulike fond, og vårt eget Oljefond har minst 15 av våre felles milliarder investert der. Sånn er det blitt, og vil vi bli kvitt dette kapitalistiske systemet og plattformene deres som har skapt grotesk rikdom, er det mulig vi er nødt til følge Frankensteins monsters modell, og plage og jage skaperne i form av å bli sinte og selvstendig tenkende versjoner av deres egne innovasjoner.

Jeg har skrevet om dette med styrken i sosiale medier før, for jeg kan tenke nesten hver dag at Palestina-aktivister vant Instagram, for eksempel. Bilder, reportasjer og filmer fra Gaza trenger gjennom alt annet ræl og tilløp til sensur. De fleste forsøk på å stenge store kontoer fra Gaza, har blitt slått tilbake. Vi som følger folkemordet minutt for minutt fremdeles, er på fornavn med de gjenlevende journalistene, og ser ting vi aldri noensinne kan av-se, vi finner allierte og kunnskap fra hele verden, og det på plattformer som støtter verdens mektigste president, som i sin tur aktivt støtter det Amnesty kaller et folkemord i Gaza.

Hvem har skylden for denne tragedien? Er det monsteret, eller er det skaperen?

Dette er absurd, håpefullt og sant samtidig.

Vitenskapsmannen Victor Frankenstein skaper i romanen et levende vesen av døde kroppsdeler. Monsteret, ensomt og hatet av samfunn og mennesker, lærer å lese og snakke. Hevnen er brutal. Hvem har skylden for denne tragedien? Er det monsteret, eller er det skaperen?

Skaperne av sosiale medier-plattformene har kanskje hatt kontrollen over oss, men det betyr ikke at ikke vi kan ta noe kontroll over dem også, og jakte skaperne til utmattelse og overgivelse.

Teksten er også publisert i Dagsavisen.