Oppmerksomhetsøkonomien

Det er alltid er viss fare for å fremstå enormt gammel og bakpå hvis man klager over nye teknologiske oppfinnelser. Men den risikoen må man bare ta noen ganger. Noen ganger vet de gamle best. Eller, i alle fall mest. Ingen protest.

Egentlig er vi sure på Silicon Valley, og ikke ungdommene våre.

Det er riktignok flere lag av forståelse. Nei, jeg kan ikke alt om filtre på Snap eller hvor viktig det er å få med seg akkurat det klippet på Tik Tok. Men jeg vet noe annet. Jeg vet om eierskap, om profitt, om psykologien og filosofien bak industrien vi kaller sosiale medier, som kynisk jakter på og fanger din oppmerksomhet med verdens mest avanserte teknologi for hånden. Som tjener enorme summer på deg, mens de stjeler av din tid og din indre ro.

Det er sånne ting, blant annet, vi voksne vet og klønete forsøker å formidle når vi klager over at din nese er nede i en telefon. Egentlig er vi sure på Silicon Valley og såkalte Big Tech i andre deler av verden, som kinesiske Tik Tok, og ikke ungdommene våre. Det er kapitalismen vi er grinete på, og ikke at du koser deg med 15 sekunders klipp på en skjerm. Det er vissheten om at din evne til konsentrasjon ofres på kapitalens alter som gjør oss frustrerte, og ikke deg som menneske som forsøker å manøvrere ungdomstiden i en digital verden. Etter beste evne.

Silicon Valley versus min og din hjerne, er slik Lena Lindgren skriver i sin nye bok Ekko. Et essay om algoritmer og begjær: Rått parti.

Dette er den moderne voksnes skjebne. Vi slåss mot markedskreftene, men barna tror vi slåss mot dem. Noen ganger tror vi også det. Det er ikke alltid lett å vite hva som er hva, slik Arne Johan Vetlesen og Per Bjørn Foros skriver i Angsten for oppdragelse. Også vi voksne er preget av samtidsfortellingen om personlig ansvar og det frie valg. Vi pålegger ungdommene en kamp de neppe kan vinne, i alle fall ikke alene, en og en. Silicon Valley versus min og din hjerne, er slik Lena Lindgren skriver i sin nye bok Ekko. Et essay om algoritmer og begjær: Rått parti.

En gang var det protester her til lands mot innføringen av farge-TV. Det var teit. Det var skepsis mot TV som vi dag med rette kan le av. Men så kom det snikende, i løpet av 1990-og 2000-tallet kom debatter om TV som var alvorlige på et helt annet nivå. Faktum som at mediemogulen Rubert Murdoch og andre eide en rekke TV-stasjoner på tre kontinenter, pluss en drøss aviser, samlet i samme konsern. For eksempel. Det er alvorlig, ikke for TV nødvendigvis, men for demokratiet.

Det kom også omfattende kunnskap om reklame-TV. Om hvordan reklamebransjen lente seg på psykologi, og fant finurlige metoder for å påvirke unge hjerner mest effektivt, for å få dem hektet på både reklamen og produktet. Dette var viktig kritikk, og langt fra moralisme. Det handlet aldri om å være imot TV, men ting TV kunne være en trussel mot. Det samme gjelder sosiale medier. Og monopoler er en fare både når det gjelder tradisjonelle og nye medier.

Ja visst er det gøy med Tik Tok, men vi må skille mellom gøy og galskap.

Vi må skille mellom gøy og galskap, mellom kos og kapitalisme. Ja visst er det gøy med Tik Tok, med Snap, med Instagram, og selv kan jeg kose meg med Facebook, vennskap og felleskap der. Noen ganger skjer viktige kamper der, nye stemmer trer frem og verden utenfor kan endres i positiv retning på grunn av noe som begynner digitalt.

Med det betyr ikke at jeg ikke skal være ukritisk til det overordnede: Hva skjer med bruken av oppmerksomheten min mens jeg er der? Hva brukes informasjonen til? Hvem vinner på dette, og – taper jeg noe?

I Lindgrens bok Ekko utforskes blant annet hvem som står bak alle de sosiale mediene vi er hektet på. Hva er filosofien deres? Hva gjør alt dette med vår evne til konsentrasjon og kritikk? Lindgren beskriver hvordan «disrupsjon» er et buzzord i Silicon Valleys ideologi. Å rive opp, radbrekke. Hun skriver om James Williams, tidligere sjefsingeniør hos Google, som i 2017 sa opp etter å ha følt seg svimmel og ute av kurs. I 2018 skrev han en bok om det han kalte å være dypdistrahert. «Medieteknologien tar fra oss alt lys» skriver han, den påvirker sansene, hjernen, evnen til konsentrasjon. Målet i Silicon Valley er å gjøre teknologien til en forlengelse av oss mennesker.

Oppmerksomhetsøkonomien er 50/50 psykologi og økonomi, skriver Lindgren.

Vi har allerede bilde- og stemmegjenkjenning. Både Google og Facebook forsker på teknologi som skal «forbedre» kroppene og hjernen vår, skriver Lindgren, og forteller at Facebooks sjef Mark Zuckerberg har en hel avdeling, Building 8, som jobber mot såkalt hjerne-computer-kobling, som har telepati som mål. Googles forskingssjef Ray Kurtzweil har påstått at mennesker innen 2050 vil være «hybrider» med implantater i hjernen som kobler oss rett på nettet.

Lindgren beskriver i boken en ganske skremmende type, Peter Thiel, som de fleste av oss har et forhold til enten vi liker det eller ikke, siden han skapte PayPal. I tillegg eier han Palantir, som er verdens fremste overvåkningsteknologi, ikke bare i møte med terrorister, men også når det gjelder å deportere mennesker og splitte familier på flukt.

Det skumleste med Thiel: Han fronter en etablert filosofi rundt at det er han, og den ene prosenten av verdens rikeste og mektigste har er en del av, som er «offeret». 99-prosenten – vi andre – er den skumle fienden. Filosofien han lener seg på bygger på et forsvar for forskjellsbehandling. «Thiels kapitalistiske lovsang» kaller Lindgren det. Det var forresten Thiel som først investerte i Zucherbergs Facebook, og han sitter fremdeles på eierandeler.

Overvåkningskapitalismen er som andre deler av sen-kapitalismen fra slutten av 1970-tallet avhengig av en deregulert økonomi.

Oppmerksomhetsøkonomi, skriver Lindgren. Jo mer vi ser inn i skjermen, jo mer ser de oss. Et spektakulært system av smarte algoritmer jobber i et forrykende tempo fra det sekundet vi slå på skjermen, til vi slår det av. Målet er å holde oss klistret til skjermen lengst mulig, for da sankes persondata om oss, og persondata er verdt vanvittige summer. Oppmerksomhetsøkonomien er 50/50 psykologi og økonomi, skriver Lindgren. På en side, verdens rikeste selskaper, de beste teknikerne, de smarteste algoritmene. På den annen side: Du. Som har en hjerne som ikke har endret seg siden steinalderen.

Shoshana Zuboff, som i 2020 skrev boken Overvåkingskapitalismens tidsalder, skriver at alle disse personlige dataene som samles inn om oss, faktisk evner å overvåke oss, forutse adferden vår, og med det: Endre vår adferd. Helt sentrale aktører her er nettopp gigantene Google, Facebook, Amazon, Microsoft og Apple.

Overvåkningskapitalismen er som andre deler av sen-kapitalismen fra slutten av 1970-tallet avhengig av en deregulert økonomi. Med andre ord et ikke den uvirkeligheten som skjer inne på internett på noen måte frakoblet virkeligheten utenfor. Den lever av den, i den, næres av den og samhandler med den.

Når gigantene eser ut under koronapandemien, hvordan blir dette samspillet mellom dem etterpå?

Politikk og økonomisk tilretteleggelse for markedskrefter finnes begge steder. Det kan reguleres, eller dereguleres ettersom politikere vil og bestemmer. Faren er, om politikere ikke lenger opplever at de har denne kontrollen over nettgigantene. Når gigantene eser ut under koronapandemien, hvordan blir dette samspillet mellom dem etterpå?

Det er sånne ting vi voksne bekymrer oss for når vi ergres over sosiale medier. Vi bare ikke så flinke til å si akkurat det. Og akkurat som ungdommene våre, sliter også vi med to ting: Vi sliter også med å koble oss av, for vår oppmerksomhet er også fanget.