Hva skjer nå?

Ja visst gör det ont när knoppar brister, skrev Karin Boye. Omtrent hvert tretti-førtiende år er det politisk revolusjon i USA. Den siste kom med Ronald Reagan, etter tiår med raseopptøyer, civil rights-reformer, Great Society og økonomisk nedgang. Nok stat, sa han, og la grunnlaget for den republikanske bølgen som begynte på 90-tallet og dagens politiske kart, med republikanere i midten og demokrater på kystene.

Omtrent hvert tretti-førtiende år er det politisk revolusjon i USA. Nå skjer det igjen

Nå er det revolusjon igjen. Den omorganiseringen av politikken som Donald Trump har stått for, flytter makt fra elitene til middelklassen. Gitt det tette valget så langt, ser ikke velgerne ut til å være overbeviste om at demokratene kan – eller vil – fortsette det løpet.

Forskjellene i USA har blitt stadig større. Et flertall av amerikanerne tror ikke barna deres får det bedre enn de selv har det. Det stemmer, ifølge inntektsutviklingen. Det amerikanske idealet, the self made man, har alltid vært meritokratisk. Etter den andre verdenskrig ble meritokratiet institusjonalisert. Alle skulle ha utdanning, og de flinkeste skulle flyte til toppen av det private og det offentlige. Det har ført til at de som nå sitter på toppen mener at siden de selv er så flinke, så må de andre være dumme eller late, og da kan de bare ha det så godt. Det merkes, når man blir utestengt og kalt deplorables av Hillary Clinton.

Den politiske eliten, teknologimilliardærer og de med nettverk fra familie og skole, er representanter for dem som allerede har vunnet. Når man først har makt, er det lite incentiv til å utvide the playing field til alle. Trump kritiseres for å ansette familien i Det hvite hus, men det er jo det hver familiebedrift i USA gjør: Når alle kan se at meritokratiet ikke virker, så tar man vare på sine egne.

Trump kritiseres for å ansette familien i Det hvite hus, men det er jo det hver familiebedrift i USA gjør

Donald Trump stiller spørsmålet: hvor ble det av det gode livet til middelklassen? De som før var industriarbeidere med gode lønninger og pensjonsordninger, er nå i stor grad henvist til en service- og handelsøkonomi med dårlig betalte, usikre jobber, uten helseforsikring. Livslange karrierer i store konglomerater er for veldig mange byttet ut med midlertidige stillinger, innleid arbeid og outsourcing til billigste anbud.

Kina er en trussel mot Amerika. Hvorfor skal amerikanerne lage alt der, og dermed gjøre fienden sterkere, spør Trump. Tariffer var grunnlaget for å bygge opp den amerikanske industrien på 1800-tallet. Kan de ikke gjøre Amerika «great again»? Ironisk nok er det diktatorvennen Trump som har fått slutt på den amerikanske elitens Kinaromanse, hvor det har vært fasjonabelt å sende barna på kinesisk-kurs og se gjennom fingrene med menneskerettsbrudd. For eliten som jobber i finans, er det flott å lage ting billig i Kina. For arbeideren som brukte å jobbe på fabrikk i USA frem til produksjonen ble flyttet, er det ikke det.

Ironisk nok er det diktatorvennen Trump som har fått slutt på den amerikanske elitens Kinaromanse

Slik kan det ikke fortsette. Den nye politiske tiden i USA må også være for de som ikke har klatret til topps. Og Europa kan ikke basere seg på at amerikanerne skal komme dem til unnsetning, for middelklassen i USA er opptatt med hverdagen og har ikke noe behov for verdensherredømme.

Må Amerika redde verden? Folk her jeg bor i Oklahoma, synes det er helt greit at soldatene kommer hjem etter tjue år i Afghanistan. Israel er USAs permanent allierte i Midtøsten. Hvorfor skal vi ikke flytte ambassaden vår dit de vil ha den, og slutte å la erkefienden Palestina diktere storpolitikken? Trump fortsetter: Hvorfor trenger vi NATO? Når skal Europa bli voksent og ta sin del av ansvaret for å opprettholde den liberale, demokratiske verdensordenen?

Slik kan det ikke fortsette. Den nye politiske tiden i USA må også være for de som ikke har klatret til topps

Pandemien har forsterket dette. Trump hadde rett, sier velgerne hans, vi kan ikke få alt fra Kina. Staten kommer ikke til å ta vare på deg. De rike har det bare bra; de som har mistet jobben er arbeidsfolket. Familien er faktisk viktig, særlig når du ikke kan gå ut i et par måneder. Kirkene, som demokratene ville holde stengt, er de som veldig mange steder har samlet inn mat og klær og tatt vare på folk. De nære tingene har blitt viktigere, og livet stadig mindre trygt. Da er det vanskelig å bry seg om Black Lives Matter, klimaendringer og den intellektuelle elitens forskjellige kampsaker.

Selv om Trumps spørsmål kan virke urettferdige, fortjener de svar. Trump har bragt politikken til folket: Dersom elitene ikke kan forklare hvorfor en politisk posisjon er viktig, så er den ikke det. Det holder ikke å si «stol på oss». Det er dette som gjør at folk nå hører mer på Trump enn på legene som ber dem bruke masker. Når folk er vante med å bli snakket ned til av elitene, så slutter de å høre på dem.

Selv om Trumps spørsmål kan virke urettferdige, fortjener de svar

Derfor er folk politisk engasjerte igjen. De har stått i kø i timevis for å stemme. Republikanske forsøk på å hindre dem i det, har stort sett ikke virket. Valgdeltakelsen er rekordstor. Ja visst er amerikanerne splittet, men de løser sine uenigheter ved å stemme. Akkurat nå er Amerika på denne måten mer demokratisk enn noensinne. Så får vi se om institusjonene holder.

Det fins skrekkscenarioer hvor vi sitter på nyåret med to menn som mener de er president. Men for å ende opp der, skal mye gå galt. Det holder ikke at Trump gjør seg vanskelig, eller at ikke alle stemmene blir telt opp før fristen 8. desember. Delstatene hvor det er tvil, må splittes innad, slik at vi har motstridene erklæringer derfra om hva valgmennene skal stemme. Og det må være nok delegasjoner med tvil, til at det faktisk kan endre resultatet.

Det er ingen tvil om at Donald Trump prøver å undergrave institusjonene, mest fordi han ser dem som bastioner for eliten. Det ser ikke ut til at han er i stand til å skille mellom det å utnevne inkompetente lojalister til byråkrater, og de grunnleggende, konstitusjonelle mekanismene som må bevares om man skal ha et demokrati. Men det trengs mer enn fire eller åtte år til å bygge et diktatur. Så langt fungerer reglene. Samarbeidet for å forberede en mulig overgang fra Trump til Biden har foregått uten problemer allerede siden i sommer; slike forberedelser har vært lovpålagt siden 1963.

Vi kan få en ny æra dominert av Det demokratiske partiet. Det åpner for venstresiden i partiet

Hvordan kommer det amerikanske politiske systemet til å endre seg slik at det kan svare på utfordringen fra middelklassen?

Dersom det viser seg at forhåndsstemmene ikke bare er et resultat av koronafrykt, men av at nye demografiske grupper i USA nå stemmer, kan vi få en ny æra dominert av Det demokratiske partiet. Slik vi hadde fra trettitallet frem til Ronald Reagan. Det åpner for venstresiden i partiet. Dersom de nye velgergruppene liker det som skjer og fortsetter å stemme, kan det bli grunnleggende endringer i USA, med helseforsikring, minstelønn, klimatiltak, rasebasert kvotering og sannsynligvis langvarig kamp mellom Washington DC og de delstatene som forblir republikanske.

Men det forutsetter at de nye velgerne er unge og minoriteter. Dersom de kommer fra landsbygda, er det republikanerne som styrkes, fordi sosialismespøkelset virkelig skremmer der. Og stemmer de nye velgerne bare mot eller for Trump, eller for en ny politikk?

Trump er symbolet på den politiske revolusjonen og det republikanske partiet blitt en personkult, både på grasrota og blant politikerne

Trump er symbolet på den politiske revolusjonen og det republikanske partiet blitt en personkult, både på grasrota og blant politikerne. Nye politikere er Trumpere fordi de er enige med ham; etablerte politikere ble det for å sikre gjenvalg blant nyfrelste Trumpvelgere.

Hvorvidt personkulten fortsetter dersom Trump nå er ferdig som president, avhenger av om han fortsetter å være Twitterpolitiker. Det fins ingen klar arvtager og dersom Det republikanske partiet skal fortsette å være hyperpopulistisk slik det er nå, må det nesten ha en sterk leder for ikke å gå i stykker.

Et radikalt demokratisk parti og et populistisk republikansk parti avhenger kanskje av vi fortsetter å være nervøse og isolerte. Det tredje alternativet er at pendelen svinger tilbake, og vi får «normal» politikk igjen.

Etter pandemien i 1918, fikk vi The Roaring Twenties, når samfunnet kom i gang igjen etter verdenskrigen. Kanskje folk ikke har lyst til å krangle lengre når dagens pandemi er over. Kanskje fokuset blir på å ha det bra, få jobb og komme overens. Kanskje vi får ny vekst og a bigger pie: Når alt blir bedre, er det lettere å dele. Kanskje reduserer det rasemotsetninger og kulturkamp.

Kanskje blir alle amerikanere stolte av landet sitt igjen, kanskje produserer de mer selv, kanskje får vi et arbeidsliv man kan leve av, hvor jobbene er trygge og yrkesstolthet blir regelen igjen. Vi skal ikke lengre tilbake enn til Bill Clintons Amerika før stemningen var en helt annen enn den er i dag. Selv om det var kulturkamp da også, som det var under Reagan, Lyndon B. Johnson på 60-tallet, og Grover Cleveland, som, etter å ha tapt gjenvalg i 1889, ventet fire år og ble valgt igjen i 1893.

Det viktigste Trump har gjort, er å holde opp et speil: Akkurat nå er Amerika et samfunn som ikke ser pent ut

Etter Cleveland, fikk vi den revolusjonen som bragte inn The Progressive Era, med sosial bevissthet, stemmerett for kvinner og kamp mot korrupt politikk og private monopoler. På tretti-tallet fikk vi The New Deal, som gjorde det lettere å være arbeidsledig, gammel og syk i Amerika. Reagans revolusjon begynte egentlig på sekstitallet: politiske endringer tar tid. Trumps revolusjon bygger på tiår med forverring av middelklassens livsvilkår.

Det som gir varig forbedring er tillit til at endring er for det bedre, sa Karin Boye. Det viktigste Trump har gjort, er å holde opp et speil: Akkurat nå er Amerika et samfunn som ikke ser pent ut, med Proud Boys i gatene, opptøyer, krangler og løgner på sosiale media og en president som er for stygg i munnen til at barna kan høre på. Jeg tror ikke amerikanerne er stolte av det de ser.

Nå skal det uansett telles. Som i 2016, kan meningsmålingene ha holdt oss for narr. Kanskje vinner Donald Trump, kanskje taper han. I så fall, dersom det republikanske partiet fortsetter å være en personkult rundt ham også etter dette valget, er det store spørsmålet: Stiller han på nytt i 2024?