Hva er det vi snakker om når vi snakker om Europa?

Jeg har kommet for å snakke til dere om Europa. Noen vil si: Igjen? Dere bør bare bli vant til det.

Det er ikke mine ord. Slik startet Emmanuel Macron sin berømte tale ved Sorbonne-universitetet i forfjor, en tale som varslet hvor viktig den franske presidenten anser Europa for å være, i en tid preget av indre strid og ytre trusler. Jeg skal komme tilbake til Macrons Europa-planer, men først en opprydning. For hva er det vi snakker om når vi snakker om Europa? Er det EU? Schengen? Den kristne kulturarven? Toleranse for LGBT-rettigheter? Forsvar for den heterofile kjernefamilien? Gresk mytologi og romersk historie? Europa er et merkelig fleksibelt begrep, og skal vi definere det, ender vi ofte opp med å måtte definere det i forhold til noe annet.

For en del norske EU-motstandere de siste 50 årene har “Europa” enten vært en helt nøytral geografisk betegnelse, eller en snikete måte å unngå å kalle en spade for en spade på: EEC, EF og EU var det motsatte av folkestyre, selvråderett, velstand, ja, dermed på et vis det motsatte av Norge. For en del av ukrainerne som demonstrerte på Maidan-plassen for et par år siden, derimot, var Europa først og fremst ikke Russland. Før Irak-invasjonen i 2003 var Europa for en del europeere først og fremst noe annet enn USA. “Denne beskjeden kommer til deg i dag fra et gammelt land, Frankrike, fra et gammelt kontinent, som mitt, Europa”, tordnet den franske utenriksministeren Dominique de Villepin i talen han holdt i FN, rettet mot George W Bushs amerikanske invasjonsplaner.

Hvis man later som man liker mer fancy mat enn Big Mac, er det bare fordi man ikke er ærlig med seg selv. Eller fordi man er europeisk.

Også i fredeligere sammenhenger kan “noe annet enn Amerika” være en brukbar Europa-definisjon. President Donald Trump har gjort det enkelt for dem som liker klare stereotypier. Mitt favorittbilde fra i fjor er fra Trumps fest-lunch for college-fotballaget Clemson Tigers. I den storslåtte festmiddagssalen i Det hvite hus, på store sølvfat plassert på et massivt mahognibord under en enorm gull-lysekrone, hadde presidentens menn og kvinner stablet pappbokser med masseproduserte hamburgere og friterte kyllingbiter fra USAs største fastfoodkjeder. Trump gjentok serveringen bare noen måneder etter. “Jeg kunne ha fått kokker til å lage mat. Men jeg kjenner folk”, sa Trump. Han vet hva folk flest egentlig liker. Hvis man later som man liker mer fancy mat enn Big Mac, er det bare fordi man ikke er ærlig med seg selv. Eller fordi man er europeisk.

Frankrikes president Emmanuel Macron ville nemlig heller dødd enn å servere billig, masseprodusert mat i Elysée-palasset. Og viktigere: De franske velgerne ville ikke stemt på ham, om han gjorde det.

Men hva med norske velgere? Et av de mest berømte bildene av statsminister Erna Solberg, er tatt på det rotete furukjøkkenet hennes i Bergen, med en stabel avispapir og pizzakartonger som truer med å ramle ut over gulvet. Hun ville nok ikke valgt akkurat de fastfoodleverandørene Trump hadde plukket ut til en mottakelse. Men kunne man tenke seg at hun serverte Grandiosa? Eller som statsministeren skrev på Twitter i forgårs, etter at brannen i et parkeringshus gjorde det umulig å fly: ”Nå blir det kjøring fra Stavanger til Oslo. Så nå lurer vi – hva er beste fastfood sted (sic) på veien?” Det er ingen kontinental, europeisk tweet, kan vi vel slå fast.

Norge er ikke Amerika, men Norge er ikke riktig Europa heller, i alle fall får man ikke alltid inntrykk av det. Da jeg jobbet i Dagbladet for ti år siden, skrev jeg ofte kommentarer om fransk og italiensk politikk. En kollega hadde en dag bestemt seg for å gi meg en klapp på skulderen, og utbrøt “så interessant at du skriver så mye om Europa, Simen”! Det hørtes ut som om jeg hadde valgt meg Zanzibar eller Patagonia som spesialfelt. I den grad den har vært der, har den norske debatten om Europa i mange år vært redusert til en passiv-aggressiv diskusjon om norsk medlemskap i EU. Medlemskapsspøkelset har hemmet norsk debatt om europeiske spørsmål. Så lenge EØS har tatt seg av det økonomiske samkvemmet, har man ikke trengt å diskutere felleseuropeiske politiske spørsmål. Europa har vært et annet sted.

Flyktningkrisen avdekket, for dem som ville se, at flyktninger som kommer over Middelhavet først og fremst vil til Europa – ikke til et bestemt europeisk land.

Den økonomiske og politiske krisen som fulgte i kjølvannet av finanskrisen for ti år siden, endret dette i noen grad, fordi Europa endret seg. En annen europeisk bevissthet syntes å ta form som følge av krisen, selv om den ikke alltid var mest synlig hos dem som vil forsvare et europeisk samarbeid. Tydeligst kom det til syne i den nye utfordringen fra nasjonalt orienterte høyrepopulister, som samlet seg til felleseuropeisk innsats mot det europeiske fellesskapet.

Flyktningkrisen avdekket, for dem som ville se, at flyktninger som kommer over Middelhavet først og fremst vil til Europa – ikke til et bestemt europeisk land. Det kunne ha åpnet for en felles europeisk flyktningpolitikk, men fortsatt minner det kanskje mest om en landskamp, der det gjelder å ha de beste nasjonale systemene for grensekontroll.

Terrorismen har fått europeiske svar i form av tettere og mer effektivt europeisk politi- og etterretningssamarbeid, men terrorutfordringen har også gitt argumenter til dem som vil reise sterkere murer rundt landene i Europa, snarere enn å søke tettere samarbeidsformer.

Kanskje er det denne dobbeltheten som klarest preger Europa i dag. På den ene siden et patriotisk, eller nasjonalistisk Europa, med stengte grenser og sterke, men ekskluderende nasjonale fellesskap, etter modell fra Victor Orbans Ungarn eller Matteo Salvini i Italia. På den andre siden: Et liberalt Europa med et sterkere sammenknyttet EU, med Frankrikes president Macron som ideologisk fanebærer. I valgkamper kan det noen ganger se ut som motstanderne er gjensidig avhengig av hverandre. Enkelte ting er de også enige om. Men helt skjematisk tror jeg konfliktlinjen er reell.

Dobbeltheten gjør den norske debatten om Europa i dag komplisert. For hva slags Europa er det man skal ha et forhold til? Er det Macrons Europa eller Viktor Orbáns Europa? Bildet av et Europa i indre strid med seg selv forsterkes ytterligere av Boris Johnsons Brexit-innsats.

I talen på Sorbonne-universitetet jeg nevnte innledningsvis, formulerte Emmanuel Macron en euro-optimisme de færreste europeiske ledere har nærmet seg de siste årene. Talen handlet om europeisk forsvar, europeisk sikkerhet mot terror, europeiske karbonavgifter, europeisk skattlegging av finanstransaksjoner og globale teknologiselskaper, europeisk solidaritet med flyktninger – og europeiske universiteter. Et nøkkelpoeng for Macron har vært å ta tilbake ordet “patriotisk”, og hevde at det står i motsetning til å være nasjonalistisk. Det ble tydelig i talen Macron holdt et år senere, ved minnemarkeringen for slutten på første verdenskrig. Ved å si “Våre interesser først. Hvem bryr seg om de andre?” visker vi ut det en nasjon holder høyest, det som gir den liv, det som gjør den stor, og det som er essensielt: Nasjonens moralske verdier”, sa den franske presidenten. Det var et kraftfullt budskap foran Donald Trump.

Macron vil ha et sterkt, samlet Europa. Mange har avfeid hans planer som urealistiske, høytflyvende, franske greier, men prosjektet ruller videre. Denne måneden begynner den Macron-initierte “Konferansen om Europas framtid”, et ambisiøst fire år langt prosjekt som skal drøfte tidens store spørsmål. Et selvstendig europeisk forsvarssamarbeid er en av de viktigste ideene for Macron, og her kan det hele bli virkelig interessant for Norge. Macron fikk ikke mye støtte da han nylig, i et intervju med Economist, kalte NATO en “hjernedød” organisasjon. Men for mange europeiske politikere var det amerikanske attentatet på Irans general Soleimani – uten å si fra til sine allierte (eller sin egen kongress) – nok et tegn på at Europa trenger en selvstendig utenrikspolitikk med en helt annen innflytelse på verdens gang enn den vi ser i dag.

Akkurat som vi ikke kan ta det transatlantiske samarbeidet for gitt, kan vi ikke ta det indre samholdet i Europa for gitt.

EU-kommissær for økonomi, og tidligere statsminister i Italia Paolo Gentiloni formulerte det slik i et intervju med den italienske avisen La Repubblica tidligere denne uken: “I Middelhavet og Midtøsten er problemet klart: Reduksjonen av den amerikanske tilstedeværelsen og USAs multilaterale lederskap skaper et vakuum som, hvis vi ikke kommer raskt videre (med arbeidet om å gjøre Europa mer innflytelsesrikt), kommer til å fylles med andre aktører.” I tråd med dette har den nye kommisjonspresidenten Ursula Von der Leyen  uttrykt ambisjoner om å lede et EU som skal være en “geopolitisk kraft”. Ikke en militær allianse, presiserte hun i går, men likevel: Selv om mange mener Macrons ideer om et Europa som i så stor grad skal være uavhengig av USA er helt urealistiske, særlig når det kommer til forsvar, bidrar Donald Trump til murring i mange land. Det er en murring som kan føre til endring. For hva om Trump blir gjenvalgt? Hva om iveren etter å forlate internasjonale avtaler og spilleregler, uansett president, er et uttrykk for en mer langsiktig endring i USAs måte å være i verden på?

Vesten, eller det transatlantiske samarbeidet, overlevde splittelsen etter Irak-krigen. Men diskusjonene blusser opp igjen. “For å være ærlig, har ikke europeerne vært så hjelpsomme som jeg skulle ønske de var”, sa USAs utenriksminister Mike Pompeo etter det amerikanske angrepet i Iran. Følelsen er gjensidig. I Italia har fremtredende kommentatorer denne uken hevdet at vi ikke lenger kan snakke om Vesten, men om “to vestener” nå. Hvis det skulle vise seg å stemme, kan Norges forhold til Europa bli et spørsmål av en ganske annen og viktigere betydning.

Hva er det vi snakker om når vi snakker om Europa? Et kontinent som er noe annet enn Trumps hamburgere, attentater og nedbygging av internasjonale avtaler – som atomavtalen med Iran, som nå er historie? Et kontinent som er noe annet enn Kinas brutale udemokratiske kapitalisme? Et kontinent som er noe annet en Vladimir Putins autokratiske kynisme? Kanskje et kontinent som med diplomati, en regulert handels- og næringspolitikk, en helt annen klimakrisebevissthet og styrket troverdighet som geopolitisk aktør kan bidra til at et multilateralt, regelbasert verdenssystem ikke rakner fullstendig? Vurderer vi i Norge det som viktig, vil et tettere samarbeid med Europa framover, slik utenriksministeren har signalisert, være helt avgjørende. Men det krever også en klarere bevissthet i Norge om hva slags Europa vi vil ha, hva slags Europa vi vil bidra til å skape – ikke bare ”forholde oss til” eller ”samarbeide med”.

Jeg tror ikke vi skal undervurdere Europas rolle i framtiden, verken når det gjelder miljø- og klimatiltak, når det gjelder kulturell nyskaping, når det gjelder politisk organisering eller økonomisk bærekraft. Men akkurat som vi ikke kan ta det transatlantiske samarbeidet for gitt, kan vi ikke ta det indre samholdet i Europa for gitt, og i det store bildet ligger også at vi ikke kan ta handel eller utdanning over grensene for gitt. Det er nemlig ikke slik at vi kan stenge grensene for det vi ikke liker og tro at alt det andre forblir tilgjengelig. Det tror jeg kanskje er det viktigste å huske på når vi snakker om Norge og Europa framover: Samarbeid krever noe av alle parter. Og alle kommer til å tape hvis samarbeidet rakner.

Teksten ble framført som et foredrag under Trøndelagsmøtet 9. januar 2020