Hva vi kan lære av Nygaardsvold

Våren 1935 finner en oppsiktsvekkende hendelse sted i norsk politisk historie: Arbeiderpartiet og Bondepartiet inngår det såkalte Kriseforliket – et forlik for å øke sysselsettingen. Inspirert av forskningen til blant andre Ragnar Frisch, går nyslått statsminister Nygaardsvold ut på slottsbakken med et økonomisk program til forveksling likt Roosevelts New Deal i kofferten.

Kriseforliket innvarslet en ny æra i norsk politikk. Det var slutt på sparepolitikken som til da hadde blitt ført av de borgerlige partiene, og det var starten på nesten 30 år med sammenhengende arbeiderpartistyre.

Konsekvensene dette fikk for kommunevalget i 1937, er vel så interessante som Kriseforliket i seg selv[1]. Valgdeltakelsen i arbeiderklassen var skyhøy – hele 86 prosent på Oslos østkant. Oppsiktsvekkende sett med dagens øyne er det også at valgdeltakelsen var høyere i arbeiderklassen enn i resten av befolkningen. Sånt er vi ikke vant med fra valg nærmere vår tid.

Men med Kriseforliket ble det meningsfullt å stemme – det skapte håp om økonomisk fremgang i arbeiderklassen og var et tydelig alternativ til den borgerlige økonomiske politikken. Klassetilhørighet i arbeiderklassen var i 1937 et sikkert tegn på at man stemte ved valg. I dag er det motsatt. Valgdeltakelsen blant arbeiderklassevelgere er i dag lavere enn i befolkningen for øvrig[2]. Dette er et mønster man finner igjen i mange land og er tilsynelatende noe av et paradoks.

Fra den gang har hundretusenvis av nordmenn foretatt en klassereise fra arbeiderklassen til middelklassen. Størrelsesmessig er ikke arbeiderklassen hva den en gang var. Dagens arbeiderklasse utgjøres av industriarbeiderklasse i tradisjonell forstand, men også andre yrker med mange av de samme kjennetegnene, som sjåfører eller renholdere. Fra å utgjøre et flertall av befolkningen, kan vi nå snakke om at arbeiderklassen, forstått som yrker som dette, utgjør cirka en tredel[3].

Faren er et samfunn med mindre likeverdige livsvilkår.

Men selv om arbeiderklassen består av færre individer enn tidligere, er det fremdeles systematiske forskjeller i livssjanser og livskvalitet mellom arbeiderklassen og resten av befolkningen.

I ytterste konsekvens kan man si det så skarpt som dette: Arbeiderklassetilhørighet øker sannsynligheten for en tidlig død. Dagens norske arbeiderklasse lever åpenbart og uomtvistelig bedre liv enn 30-tallets norske arbeiderklasse. Og arbeiderklassen i Norge lever åpenbart og uomtvistelig bedre liv enn arbeiderklassen i de fleste andre land i Europa. Men også i dag lever den norske arbeiderklassen kortere liv enn folk flest.

På østkanten i Oslo lever man i snitt 9 år (!) kortere liv enn på vestkanten[4]. For kvinner har forskjellen mellom øst og vest økt siden 2001 i hvor lange liv man kan forvente å leve. Også i dag har klassebakgrunn betydning for en rekke faktorer knyttet til helse, inntekt og posisjoner i samfunnet. En reportasje[5] i Dagbladet i høst viste store forskjeller i tannhelse. Faktisk er det lite som forteller like mye om sosial ulikhet som tennene våre.

Det er også slik at om du kommer fra en lavinntektsfamilie, er sannsynligheten større for at du blir arbeidsledig og havner på trygd[6]. Hvordan har det da seg at så mange i arbeiderklassen velger å ikke delta ved valg? Disse forskjellene i livssjanser er jo et resultat av politiske veivalg. Og arbeiderklassen, de som tar den største delen av byrden for politisk skapte ulemper, har mest å tjene på å skape likeverdige livsvilkår. Livsvilkårene er ikke likeverdige når arbeiderklassen er mer utsatt for en tidlig død enn andre. Burde ikke dette føre til at arbeiderklassen i større grad stemte ved valg?

Eksempelet 1937 viser med all tydelighet at lav valgdeltakelse i arbeiderklassen slett ikke er en naturlov, selv om det i dag kan virke slik. Nygaardsvold evnet å mobilisere rundt et program for arbeiderklassen. Med Frischs motkonjunkturpolitikk hadde Arbeiderpartiet og Bondepartiet (senere med støtte fra Venstre) et tydelig alternativ til de borgerliges økonomiske program. Det gjorde at arbeiderklassen så seg tjent med å stemme ved valg.

Det er slett ikke slik at alle i arbeiderklassen har samme verdier.

Siden den gang har det vært avgjørende for det Norge vi kjenner at arbeiderklassen har drevet gjennom politisk forandring. Gjennom mobilisering av arbeiderklassen inn i vettuge institusjonelle rammer (som trepartssamarbeidet og frontfagmodellen), ble velferdsstaten skapt. Dette er allment kjent. Lettere å glemme er at også i dag kan arbeiderklassen tenkes som en garantist for bevaringen av de samme velferdsordningene.

Årsaken er denne: Ikke bare er livsvilkårene forskjellig mellom arbeiderklassen og befolkningen for øvrig, også virkelighetsoppfatningen er ulik. For eksempel: Vokser man opp med arbeidsledige foreldre har man helt andre forutsetninger for å forstå hvor alvorlig det er med høy arbeidsledighet i samfunnet. Middelklassen har færre skrupler med å bygge ned velferdsordninger.

De opplever dem ikke som like viktige. Det er neppe tilfeldig at det har blitt et mantra å bevare velferdsstatens bærekraft gjennom å kutte i ordninger, i en tid hvor det er radikalt færre arbeiderklassevelgere enn da de samme velferdsordningene ble bygd opp. Det har konsekvenser når arbeiderklassen ikke deltar i politikken. Faren er et samfunn med mindre likeverdige livsvilkår. Det går ut over alle – uansett klassebakgrunn – om arbeiderklassen ikke deltar i politikken.

Den politiske virkeligheten i 2018 er radikalt forskjellig fra i 1937, men også i dag bør det være mulig med høyere valgdeltakelse i arbeiderklassen. Nylig har det blitt gitt ut to bøker som kanskje kan lede oss på sporet av hva som skal til for at valgdeltakelsen i arbeiderklassen skal øke. Oddbjørn Knutsens[7][8] Social Structure, Value Orientations and Party Choice tar for seg sammenhengen mellom trekk ved vesteuropeiske velgere – klasse, religion, by/land, alder, kjønn, inntekt – og stemmemønster ved valg.

Det er ingen naturlov at arbeiderklassen velger bort å delta i valg.

I boken viser Knutsen at i de fleste vesteuropeiske land[9] er klasse den viktigste strukturelle forklaringsfaktoren på partivalg. Viktigere enn religion, by/land, alder, kjønn og inntekt. Knutsen viser også at hvilke verdier man har, har stor betydning for partivalg. Enda mer interessant for spørsmålet om arbeiderklassens valgdeltakelse, er at hvilke verdier man har i svært stor grad kan forstås som et utslag av hvor man befinner seg i samfunnets sosiale struktur (altså klasse, religion, by/land, alder, kjønn og inntekt). Dette er en velkjent mekanisme i den statsvitenskapelige litteraturen[10].

Det er slett ikke slik at alle i arbeiderklassen har samme verdier, men hvilken klassebakgrunn man har, har en god del å si for hvilke verdier man får, og hvilke verdier man har, har en god del å si for hvilke partier man stemmer på.

Kan det være sånn at valgdeltakelsen i arbeiderklassen hadde økt om partiene i større grad appellerte til de verdiene arbeiderklassen har felles? The New Politics of Class[11], Geoffrey Evans og James Tilleys nye bok, argumenterer overbevisende for dette. Boken tar for seg arbeiderklassens politiske adferd i Storbritannia siden 1960-tallet, og konkluderer med at arbeiderklassen i all hovedsak er den samme i dag som på den gang.

Vel har de blitt færre, men de deler på mange vis virkelighet med 60-tallets arbeiderklasse. Ikke bare er det klasseforskjeller i utdanning, helse og inntekt – det er også klasseforskjeller i opplevelsen av disse forskjellene. Arbeiderklassen oppfatter klasseforskjellene som større enn hva middelklassen gjør. I overraskende stor grad identifiserer arbeiderklassen seg også fremdeles som arbeiderklasse (en interessant parallell til Norge er å finne i en undersøkelse gjennomført av Tor Bjørklund, gjengitt i Klassekampen[12]: 20 prosent av befolkningen i Norge oppfatter seg fremdeles som tilhørende i arbeiderklassen).

De politiske verdiene arbeiderklassen identifiserer seg med, er distinkt til venstre for den øvrige befolkningen i økonomiske spørsmål, viser Evans og Tilley: Arbeiderklassen ønsker mer offentlig eierskap, fagforeninger og omfordeling. Dette er funn som speiles i Knutsens bok. Også i resten av Vest-Europa plasserer arbeiderklassen seg lengre til venstre enn folk flest. Legg merke til at dette ikke først og fremst er snakk om direkte økonomisk egeninteresse, men politiske verdier (kall det ideologi, om du vil) knyttet til økonomi som er skapt gjennom ulikheter i hvilke liv man lever.

Partiene må dyrke forskjeller seg mellom for å vinne velgere.

Arbeiderklassen skiller seg også fra resten av befolkningen på spørsmål som ikke er økonomiske i tradisjonell forstand: De er mer skeptiske til EU, de ønsker mindre innvandring og en strengere justispolitikk enn andre. Også funn av denne typen er å finne i øvrige europeiske land. Paradokset Evans og Tilley avdekker – og dette er viktig – er at mens arbeiderklassen mener det samme som på 60-tallet, har partiene blitt mer og mer like. De analyserer partiprogrammer fra 60-tallet og fram til i dag, og finner at de politiske forskjellene har gått ned på partinivå. Samtidig finner de at arbeiderklassen er mye dårligere representert blant de folkevalgte. Vi kan finne igjen det samme mønsteret i resten av Europa.

I Vest-Europa er Stefan Löfven den eneste statsministeren med arbeiderklassebakgrunn. Valgdeltakelsen i arbeiderklassen har gått ned, og andelen folkevalgte i arbeiderklassen har gått ned. Evans og Tilley retter pekefingeren mot partiene. Arbeiderklassen ser ikke noe poeng i å stemme på partier som er for like hverandre. De opplever ikke at partiene representerer dem.

Hvis valgdeltakelse i arbeiderklassen er viktig, og det burde det være, er budskapet tydelig: Partiene må dyrke forskjeller seg mellom for å vinne velgere. Valgdeltakelse på 86 prosent i arbeiderklassen er kanskje en utopi, men vi kan lære en lekse av 30-tallets Arbeiderparti: Det er ingen naturlov at arbeiderklassen velger bort å delta i valg. Presenterer man et tydelig alternativ, kan det mobilisere alle som ser monn i å delta. Og det burde kunne være flere enn i dag.

[1] Øidne 1973, gjengitt i Bjørklund 2017

[2] Andelen av de 11249 norske respondenter som oppgir å ha stemt ved forrige valg i European Social Survey 1-7 spriker med mer enn ti prosentpoeng mellom arbeiderklassen og den øvrige befolkningen

[3] Andel norske respondentene som i European Social Survey 1-7 oppgir å ha et yrke som etter John Goldthorpes klasseskjema defineres som å være et arbeiderklasseyrke (klasse 6 og 7 i den sjudelte varianten av Goldthorpes skjema). Goldthorpes skjema er det mest brukte i både statsvitenskapelig og sosiologisk forskning på sammenhengen mellom klasse og politisk adferd

[4] Statistisk sentralbyrå 2013

[5] Aalrust 2017

[6] Wiborg & Hansen 2008

[7] Knutsen 2018

[8] Kapittelet om partivalg og sosial struktur er skrevet i samarbeid med Peter Egge Langsæther

[9] Sentral-Europa avviker fra dette. Her er religion viktigst.

[10] Se for eksempel Peter Langsæthers paper om det samme

[11] Evans & Tilley 2017

[12] Hellesnes 2017

 

Referanser

Bjørklund, T. (2017). Valgforskning uten kontekst. Et eksempel og en kommentar. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(3), 334-342.

Evans, G. & Tilley, J. (2017). The New Politics of Class. The Political Exclusion of the British Working Class. Oxford: Oxford University Press

Hellesnes, P. (2017). Venstresida mister grepet. Klassekampen. Hentet fra http://www.klassekampen.no/article/20171121/ARTICLE/171129995

Knutsen, O. (2018). Social Structure, Value Orientations and Party Choice in Western Europe. Basingstoke: Palgrave Macmillan

Langsæther, P. (2015). ‘Class Voting and Value Orientations: In Search of Mechanisms’, Paper presentert på ECPR General Conference, Montreal, september

Statistisk sentralbyrå. (2013). Fortsatt store forskjeller i levealder i Oslo (Samfunnsspeilet 4/2013). Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/fortsatt-store-forskjeller-i-levealder-i-oslo

Wiborg, Ø. & Hansen, M. (2008). Change over Time in the Intergenerational Transmission of Social Disadvantage. European Sociological Review, 25(3), 379-394.

Aalrust, M. (2017). Velferdsgapet. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/magasinet/velferdsgapet/68672596