Regjeringens nye forsvarsplan er en monumental satsing og krever tøffe prioriteringer av ressurser. Alle andre deler av politikken kommer til å merke det.
Da kong Haakon ble vekket 9. april 1940 med beskjeden om at Norge ble invadert, skal han ha uttalt: «Av hvem?». Vi var ikke forberedt på invasjonen.
Norge hadde allerede startet en opprusting av Forsvaret før 1940, men for sent. De bitre erfaringene sto skrevet tjukt i teksten da forsvarskommisjonen av 1946 la grunnlaget for kraftfull oppbygging av forsvaret etter krigen.
Da forsvarspolitikken skulle meisles ut etter annen verdenskrig var det mot et bakteppe av en fullstendig militær katastrofe og et Norge som hadde vært fem år under nazistisk styre.
Det internasjonale systemet er mer fragmentert, ustabilt og usikkert enn på flere tiår.
Knapt noen hadde kjent krigens erfaringer like sterkt på kroppen som forsvarskommisjonens leder den gang, den senere statsministeren (Ap) Trygve Bratteli. Han ble bokstavelig talt reddet ut av en likhaug i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. En tid han selv har beskrevet i boken «Fange i natt og tåke».
Da regjeringen nylig la fram en ny langtidsplan for Forsvaret, var den bygget på forsvarskommisjonen av 2021, tilsvarende den Bratteli leverte etter krigen, og påfølgende kommisjoner i 1974 og 1990. Planen ligger svært tett opp mot forsvarskommisjonens anbefalinger, forsvarssjefens fagmilitære råd og andre faglige utredninger om manglene i Forsvaret.
Bakteppet er ikke like dramatisk som katastrofen i 1940, men likevel svært krevende. Russlands angrep på Ukraina understreker alvoret til gagns. Det internasjonale systemet er mer fragmentert, ustabilt og usikkert enn på flere tiår. Vi står i dag overfor en farligere situasjon enn for bare et år siden, ifølge E-tjenesten.
Forslaget stiller det politiske Norge, og derfor i siste instans deg og meg, overfor flere svært krevende utfordringer.
Både statsministeren og forsvarssjefen har understreket at selv om vi ikke bør være redde for krig i Norge, bør vi være forberedt på å motvirke trusler og press mot oss.
Forsvaret er forsikringen vår, og å bygge ut kapasitet tar langt tid. Vi må planlegge for det forsvaret vi tror vi vil trenge om 10, 20 eller 30 år. Og realiteten er at vi slett ikke vet hvordan en så usikker verden som den vi lever i nå, vil se ut så langt inn i framtiden.
Den nye forsvarsplanen er en bred satsing på Forsvaret. Forsvaret vi allerede har skal utbedres, for eksempel gjennom nok ammunisjon. I tillegg innebærer planen økt satsing på fire områder: Sjøforsvar, luftvern, hær og heimevern, samt økt evne til overvåking av omgivelsene våre, gjennom blant annet droner og satellitter.
Det er vanskelig å formidle hvor store summer dette er snakk om.
Forslaget stiller det politiske Norge, og derfor i siste instans deg og meg, overfor flere svært krevende utfordringer. En av de viktigste utfordringene er de tøffe ressursprioriteringene vi vil stå overfor. Prislappen på regjeringens forsvarsløft er enorm: 600 milliarder over 12 år, på toppen av eksisterende forsvarsbevilgninger.
Det er vanskelig å formidle hvor store summer dette er snakk om. Det er snakk om en tredel av et helt statsbudsjett. Et annet perspektiv kan være dette: Da fregatten KNM Helge Ingstad kolliderte i 2018 og måtte skrotes, ble konklusjonen fra daværende regjering at nyanskaffelse ville bli for dyrt. I regjeringens nye langtidsplan foreslås det innkjøp av 5 – fem – nye fregatter. Og de fem fregattene er bare en flik av forslaget til nyinvesteringer i alt fra ubåter til langtrekkende luftvern.
En slik økt satsing på Forsvaret betyr at alle andre deler av politikken vil måtte merke det.
Like vanskelig som pengene vil det være å rekruttere nok folk til å bemanne Forsvaret, i en situasjon der det er reell personellmangel i flere sektorer og bransjer samtidig. Blant annet i helsetjenesten, som jo også Forsvaret er kritisk avhengig av. Vi lever i prioriteringenes tid.
Utfordringen er ikke bare å finne ressurser. Det må også gjøres på en måte som tar totalberedskapskommisjonens og tidligere forsvarssjef Harald Sundes tydelige budskap på alvor: Tillit er grunnmuren for all annen beredskap.
Prioriteringens kunst er ikke bare å prioritere opp og ned, men å bygge opp under tilliten og skape oppslutning over tid.
Å bygge opp Forsvaret kan ikke gjøres ved å bygge ned det som gjør Norge til et tillitssamfunn: En omfordelende politikk der alle kan ha berettigede forventninger om å ta del i samfunnet på like vilkår.
Det er den særnorske tilliten mellom folk, og mellom folk og myndigheter, som gjør at vi stiller opp for hverandre i krise og at folk og myndigheter spiller på lag. Prioriteringens kunst er ikke bare å prioritere opp og ned, men å bygge opp under tilliten og skape oppslutning over tid.
Det er ingen av de nasjonale politikerne i dag som kan påstås å ha opplevd andre verdenskrig på kroppen. Historiker Tony Judt har skrevet godt om hvordan krigserfaringen preget hele etterkrigstidens politiske generasjon.
Hør podcast: Kan vi forsvare landet?
En karikatur av dette, var hvordan nevnte Trygve Bratteli i TV-serien «Makta» ble portrettert som en svekket, gammel mann. Den ekte Bratteli var helt sentral for oppbyggingen av Forsvaret på 1950-tallet, fordi han ledet forsvarskommisjonen av 1946.
Hva Bratteli ville svart på dagens sikkerhetspolitiske situasjon, er vanskelig å si. Men jeg tror han ville nikket anerkjennende til den nye langtidsplanen.
Forsvaret må, ifølge kommisjonen Bratteli ledet den gangen for snart 80 år siden, være et uttrykk for «et lite folks vilje til å trygge sin frihet og fred».
Teksten ble først publisert i Dagsavisen 15. april 2024.
Kommentarer