Det er i dag 82 år siden de norske jødene ble skipet ut til den sikre død i Europa.
Jeg passerer han hver dag på min ferd gjennom byen. Noen titalls meter fra porten min, ligger minnet om Salomon Tomsinsky nedfelt i asfalten. På den ti ganger ti centimeter store snublesteinen i messing står de kalde fakta. Fødselsår 1891. Deportert 1942. Auschwitz. Drept 1. 12. 1942. Som en daglig påminnelse om holocaust i gata mi.
Aldri glemme. Aldri mer.
Jeg føler med årene at jeg er kommet nær ham, flyktningen, innvandreren og jøden Salomon. Jeg er blitt kjent med etterkommerne hans i Norge. Han ligger der alene i bakken, fortapt i evigheten, men likevel med en historie å fortelle. Den aller viktigste historien av alle, den om den kanskje største forbrytelsen av alle. Den om hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Gitt den rette ideologiske stimulansen.
26. november 1942 er en skammens dato. Dagen da norske politifolk på oppdrag fra den nazityske okkupasjonsmakten samlet sammen de norske jødene. Noen fra leire, andre fra leiligheter eller hus. Andre igjen, som Salomon, ble hentet på Ullevål sykehus. Rundt 150 jøder ble denne høsten innlagt på sykehus i forsøk fra norske leger på å redde dem unna.
Det er to klare topper i statistikken over innleggelsene. I forkant av den første aksjonen mot jødene i oktober 1942, da alle menn over 15 år skulle arresteres, og en ny i november. Kjennskapen til at det skulle skje var åpenbart stor. Mange trosset altså trusler om dødsstraff for å hjelpe sine medmennesker. Det er et håpefullt lite kapittel i vår del av tragedien.
26. november 2024 er det blitt langt vanskeligere å holde på dette perspektivet.
Aldri glemme. Aldri mer. Dette har vært budskapet i markeringen av overgrepet mot de norske jødene. Men datoen og markeringen har fått skygger kastet over seg. Det ikke lenger bare en anerkjennelse av svunnen galskap vi markerer, og sorg over mange millioner menneskene som ble pekt ut og forsøkt utryddet. For det skjer igjen. Ofre er selv blitt overgripere. Markeringen har fått et paradoksalt tilsnitt.
26. november 2023 var det bare gått uker siden den jødiske staten Israel hadde gått til krig mot Gaza. Nasjonen var selv blitt angrepet i et hensynsløst terrorangrep. «I all vår fordømmelse av Israel for deres krig mot sivile på Gaza, må vi aldri glemme, aldri slutte å prøve å forstå jødenes og staten Israels eksistensielle frykt og handlinger», skrev jeg.
26. november 2024 er det blitt langt vanskeligere å holde på dette perspektivet.
Israel har de siste 14 månedene overskrevet sitt eget folks historie, Salomons historie, med krigshandlinger som har gått altfor langt. Israel har trosset alle advarsler, avvist alle bønner om proporsjonalitet, og har utvist en hensynsløshet som er utilgivelig. Dette har kostet utallige, uskyldige palestinske liv, og det har gitt grobunn for en ny bølge antisemittisme som rammer helt uskyldige ikke-israelske jøder verden over.
Ingen kjenner lenger Salomon, men jeg undrer på min vei forbi han i asfalten, hva han ville tenkt om det staten Israel er blitt?
Ikke bare må de i sitt DNA, som en evig bilyd i livet, bære på frykten for at holocaust skal kunne skje igjen. Nå må de også frykte for liv og sikkerhet i sine egne gater, låse sine dører og skjule sin identitet, fordi Israel − i jødenes navn − har begått en urett som har opprørt mange. Og som dessverre har fyrt opp et farlig og irrasjonalt hat mot jøder over alt, som er like uskyldige som Gazas sivile palestinere.
Ingen kjenner lenger Salomon, men jeg undrer på min vei forbi han i asfalten, hva han ville tenkt om det staten Israel er blitt? Om det som oppsto i ruinene av hans egen tragedie? Han som selv hadde opplevd og flyktet fra pogromene i Russland, som selv var blitt forfulgt. Ville han tenkt at Israel gjør rett, at veien statsminister Benjamin Netanyahu har lagt ut på, er bærekraftig?
Hva ville Salomon ha tenkt om at statsministeren til stadighet bruker hans katastrofe − holocaust, verdens største forbrytelse − til å dekke over egne overgrep?
Som da israelsk fotballpøbel dro til Amsterdam og yppet til bråk. Og når de fikk det, rykket Netanyahu straks ut og kalte det en pogrom, med alle assosiasjoner som følger med. Han brukte av jødenes dyrekjøpte kapital til å unnskylde rasistiske, israelske hooligans. Og fikk med seg vestlig presse på fortellingen før nederlandske myndigheter hadde rukket å etterforske saken.
I dag har hvit, trygg middelklasse rykket inn, og prissjiktet er høyt
«Vi ble tatt helt på senga av Israel», har ordføreren i Amsterdam uttalt. Politisjefen har siden også fortalt en annen historie enn at israelerne var uskyldige offer for antisemittisme. Ordføreren hevder seg politisk manipulert av Israel til å bruke ordet pogrom.
Før helga ble det utstedt internasjonal arrestordre på Netanyahu og hans tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. 82 år etter at norsk politi hentet Salomon på Ullevål sykehus, er lederen for den jødiske staten nå etterlyst for krigsforbrytelser, for forbrytelser mot menneskeheten. Begrepet ble skapt av den jødiske juristen Hersch Lauterpacht under andre verdenskrig og brukt under Nürnbergprosessen fra 1945.
Israels svar på at FN ønsker deres leder arrestert, var å stemple det som antisemittisme. Igjen ble det tatt grovt for seg av jødenes tragedie for å dekke over statsministerens folkerettsstridige krig på Gaza. Statens linje er at det er Israel som er offeret i denne konflikten.
De tre ligger der og forteller i stillhet sin historie.
Den i dag blå treporten inn til Grüners gate 7 skiller seg lite fra andre innganger i bydelen. Gården i fire etasjer er fra 1895. En gang var bydelen et fattigstrøk og hjem for mange av landets jøder. I dag har hvit, trygg middelklasse rykket inn, og prissjiktet er høyt. Over alt i sentrum finnes historiene for dem som er villig til å se. Salomon ligger alene, hele familien hans overlevde. Ellers ligger de gjerne der i små grupper. Familier. Som Levinsohns.
De tre ligger der og forteller i stillhet sin historie, til ungdommene som sitter utenfor Parkteatret og drikker øl eller nipper til sin kaffe latte på Kaffebrenneriet på Grünerløkka. Jeg undres alltid på om de i det hele tatt ser dem der nede. Israel har gjort sitt for å begrave dem for alltid. Under Gazas ruiner.
Kommentarer