FOTO: Vidkun Quisling under en mottakelse. Pressedirektør Anders Beggerud lengst til høyre. Foto: Riksarkivet/Flickr Commons

Forbudte forfattere og farlige kjendiser

Jøder skulle raderes ut av skrift, tale og minne. Sensurtiltakene ble voktet av et nettverk av tyske og norske presse- og propagandaledere under Andre verdenskrig.

I boka Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen viser Bjørn Westlie hvordan norske og tyske nazister sammen drev utstrakt propaganda og sensur i norsk presse. Boka dokumenterer hvor ustrakt og grovt jødehatet var i tekstene som ble publisert gjennom propagandabyrået Norsk Artikkeltjeneste. Dette utdraget fra boka viser hvordan sensuren også rammet sportsjournalistikken, forfattere og filmomtaler:

De tyske og de norske nazistene samarbeidet om å rense Norge for ord, temaer og meninger som kunne undergrave målet om å nazifisere landet og dets befolkning. Sensurtiltakene ble voktet av et nettverk av tyske og norske presse- og propagandaledere som overvåket og kontrollerte hva som ble publisert − og slo ned på det de ikke likte. Det var ganske mye redaktører og journalister måtte være forsiktige med å skrive om. Mye av det pressemyndigheten reagerte på og grep inn overfor, virker i dag mer merkelig og humoristisk, men representerte i sin samtid et stort alvor.

Idrett var viktig – men journalister og presse skulle bare bringe oppbyggelige artikler og reportasjer.

Pressedirektoratet hadde bestemt at det var forbudt å omtale trav og galopp, men uten at det var klart hva som var problemet med det.

Avisenes dekning av fotballkamper ble åpenbart oppfattet som politikk. I oktober 1941 fikk formannen i Fredrikstad Idrettsforening, Selmer Klungtveit, beskjed av fylkesordføreren i NS i Østfold om at referatet av fotballkampen mellom Fredrikstad Idrettsforening og Lillestrøm måtte forhåndssensureres. Redaksjonssekretær Håkon Gjerløw i Fredriksstad Blad fikk beskjed om hvordan kampen skulle refereres.[i] 9. juli 1943 sendte pressedirektør Anders Beggerud et kritisk brev til redaktør Sigurd Skaun i Varden i Skien, der det blant annet sto:[ii]

I Deres avis for 5. juli bringer deres sportsjournalist Sixten et referat av fotballkampen mellom Odd og Urædd. Vi ber Dem å se på dette referatet som etter vår mening er holdt i en for negativ tone.[iii]

Redaktør Skaun svarte modig og kontant og viste til at referatet var godkjent av kretsfotballederen Sverre Follhaug før det ble trykket. Han konkluderte slik:

En dårlig fotballkamp er en dårlig fotballkamp. Å gi det utseende av at den var et vellykket arrangement er en usannhet og derfor den sletteste mulige form for propaganda.[iv]

Pressedirektoratet hadde bestemt at det var forbudt å omtale trav og galopp, men uten at det var klart hva som var problemet med det. 16. september 1943 ba Aftenposten Pressedirektoratet om råd. «Da det hersker uenighet om plasseringen av stoffet om hestesport – vilde jeg være meget takknemlig om Pressedirektoratet elskverdigst vilde avgjøre dette spørsmål», skrev sjefredaktør Henry Endsjø.[v] Hva svaret ble, vites ikke. I desember 1943 var pressedirektøren igjen ute med refs. Denne gang var det Telen i Notodden som fikk unngjelde. Pressedirektør Anders Beggerud, som selv var fra Kongsberg, var uten tvil opptatt av sportsbegivenheter i sitt hjemfylke og krevde flere sportsmeldinger:

Vi har i den senere tid bemerket oss at Deres avis i stor utstrekning har neglisjert sportsmeldingene selv om disse har vært av stor viktighet. Vi går utfra at De for fremtiden vier sportsmeldingene mer oppmerksomhet.[vi]

 

Kong Haakon måtte sensureres

Dette er et redigert utdrag fra boka «Det norske jødehatet» av Bjørn Westlie

13. juli 1942 ba pressedirektør Anders Beggerud Statspolitiet om å rykke ut for å «beslaglegge samtlige nummer av Vikingen Sommerrevy 1942 snarest mulig». Grunnen til at denne aksjonen ble satt i gang, var at det var et «billede av kong Håkon, altså tydelig statsfiendtlig propaganda» på veggen i en tegning i bladet. En tegning av kong Haakon kunne gjøre stor skade. Hvor mange eksemplarer av Vikingen Sommerrevy politiet fikk fatt i, finnes det ingen opplysninger om.

En uke senere var det bladet Romantikk som hadde gått for langt i spalten «Ekteskap», der giftelystne kunne finne en partner. Problemet var at bladet hadde skrevet at man kunne finne en «norsk dame» og «norsk herre». Dette måtte Pressedirektoratet slå ned på: Ordene «norsk» og «nordmann» skulle ikke brukes, da «det kan oppfattes som demonstrativt». Det kunne bli forstått som tyskere ikke var ønskelige potensielle partnere. I januar 1941 hadde Alle Kvinners Blad fått påpakning for å trykke annonser med ordene «norsk» og «nordmann osv». Begrunnelsen for forbudet var igjen at disse «ordene kan oppfattes demonstrativt».[vii]

 

Skumle forfattere

Det var ikke bare idrettsstjerner som ikke kunne nevnes, også visse populære forfattere og filmstjerner var svært problematiske. De som hadde jødisk bakgrunn, var ekskludert allerede i utgangspunktet. En liste som trolig er fra høsten 1940, over personer som ikke måtte omtales og som hadde skrevet bøker som var ulovlige, omfattet blant andre forfattere som Ernest Hemingway, Aldous Huxley, Vilhelm Moberg og Upton Sinclair. De var blant verdens mest populære forfattere, men de hjalp lite når Tysklands ledere ikke likte dem. Av norske forfattere som heller ikke måtte få sitt navn på trykk, var Sigrid Undset, Aksel Sandemose, Gunnar Reiss Andersen, Helge Krog, Nordal Grieg og Arnulf Øverland. Grunnen til at disse forfatterne skulle boikottes, var rett og slett at de ikke støttet nazismen, og at flere dem dessuten ble definert som kommunister. Hva det norsk folk kunne lese, ble med en slik innstramming kraftig desimert.

350 titler som ble karakterisert som blasfemiske, psykoanalytiske, marxistiske eller jødiske ble fjernet fra hyllene.

I februar 1941 bestemte Kultur- og folkeopplysningsdepartementet at bøker og skrifter som «skader den nasjonale og sosiale framgangen» til det norske folk, måtte fjernes. Bokhandlere og biblioteker ble derfor tvunget til å kvitte seg med forbudt litteratur, noe som førte til at 350 titler som ble karakterisert som blasfemiske, psykoanalytiske, marxistiske eller jødiske, ble fjernet fra hyllene. De fleste av disse bøkene var skrevet av nordmenn. Om bøkene ble brent eller malt opp i en papirkvern, er ikke klart. Senere ble også utenlandske forfattere renset ut av den norske bokheimen.[viii]

Litteraturanmeldelser ble naturligvis kontrollert. 8. november 1940 sendte Pressedirektoratet gjennom NTB en pressemelding til landets aviser om at det var «forbudt å ta inn i avisen noen anmeldelse, omtale eller sitat fra Lars Eskelands bok Tvo jødekvinnor sat og gret ved Donau.

Gjorde en redaktør eller en utgiver av et blad en feil, kunne konsekvensene bli store. Tidsskriftet Vi-Vil ble startet i 1940 av Georg Fossum og John Johansen da de var pasienter på et sanatorium for tuberkuløse. Vi-Vil var et blad for pasienter og behandlingsinstitusjoner og hadde i to år hatt gående en serie med artikler om kjente personer som hadde hatt tuberkulose. Sommeren 1943 var det den svært så radikale forfatteren og lyrikeren Rudolf Nilsen som ble omtalt. Da slo pressedirektør Anders Beggerud til. Han koblet inn Statspolitiet og skrev til de to redaktørene: «Etter inntagelse av den statsfiendtlige artikkelen om Rudolf Nilsen er det ikke tale om at tidsskriftet ‘Vi Vil’ kan få fortsette å komme ut» Og det hjalp lite at de to forklarte at den «lønn bladet betaler oss er vårt eneste eksistensgrunnlag».[ix]

 

Farlige kjendiser

Av utenlandske skuespillere som ikke skulle nevnes, var Errol Flynn, Henry Fonda, Clark Gable og James Stewart. Heller ikke alle norske skuespillere slapp gjennom nåløyet. Komponisten Finn Halvorsen var teaterkonsulent i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet og ga 3. mars 1941 beskjed til Pressedirektoratet om at skuespilleren Gerd Egede-Nissen ikke skulle nevnes, og samme dag ble alle norske aviser pålagt dette via direktoratets direktiv, sendt via NTB. Egede-Nissen var nemlig nettopp blitt omtalt i en anmeldelse etter premieren på «Flaggermusen». Norske kunstnere og forfattere «som siden 9. april er flyktet Norge, eller som på annet vis har stillet seg selv utenfor det norske samfund», skulle derfor ikke omtales. Det faktum at Egede-Nissen var gift med Nordahl Grieg, var nok det avgjørende; han var ikke bare kommunist, men også en del av de norske styrkene i utlandet. På det tidspunktet het hun faktisk Gerd Grieg, men om det var hun selv eller myndighetene som ikke ville bruke Grieg som etternavn er ikke kjent.

Alt som kunne tolkes som å ha noe som helst med jøder eller det jødiske å gjøre, skulle fjernes. Jøder skulle raderes ut av skrift, tale og minne.

1. august 1942 reagerte Leif Sinding, som ledet Statens Filmdirektorat, på bladet Filmjournalen. Han hevdet at det hadde en bevisst vilje til «misforståelser» og til sabotasje mellom linjene». Sindings irritasjon skyldes at bladets siste nummer hadde trykket «et stort helsides bilde» av skuespillerinnen Vibeke Falk, som «er 100 prosent jøssing og har fått en herostratisk berømmelse ved under alskens påskudd å nekte å medvirke i filminnspillinger som står under NS-ledelse».[x] Leif Sinding understreket at et blad som «motarbeider Filmdirektoratets politikk og som ser som sin oppgave å lansere stort alle de kunstnere som saboterer den norske film under NS-ledelse har ingen livsberettigelse». Så ble da også Filmjournalen stoppet.

Organisasjonen Norsk Ukepresse tok 2. juli 1942 selv initiativ overfor Pressedirektoratet om at det svensk magasin som ble solgt i Narvesen-kiosker, ikke kunne tillates norsk distribusjon: «Dette blad representerer sterke jødiske filminteresser og bringer hvert i hvert nummer en masse stoff og bilder om amerikansk film. Politisk sett er bladet meget fiendtlig innstillet overfor det nye Norge.»[xi] Alt som kunne tolkes som å ha noe som helst med jøder eller det jødiske å gjøre, skulle fjernes. Jøder skulle raderes ut av skrift, tale og minne.

 

Annonse:

Jerusalem var forbudt

NS og presselederne var på stadig jakt etter aviser og blader som skrev noe som kunne oppfattes som jødevennlig. Selv menighetsblader som skrev om Jesus, ble kontrollert. I august 1941 klag eksempelvis presselederen i Oppland, advokat Wollert Wilhelm Valle, til Pressedirektoratet og Reichkommissariatet over innholdet i en artikkel i Gjøvik-avisen Vestopland.[xii] Presselederen syntes det var ille at «jødene forherliges i en grad som er helt usmakelig og tendensiøst», og nå burde «man se seg om etter en annen redaktør». Det verste med artikkelen var at det ble det sitert fra en sang en 18 år gammel gutt fra Biri hadde skrevet. I den het det blant annet at «for vår frelser han har ennå Israel kjær». Det siste verset lyder slik:

 

For i Herren sitt kor

på den nyskapte jord

i den evige sæla og fred

i Jerusalem ny

høgt der opp bak sky

der skal jødene også bli med.[xiii]

 

Den unge dikteren var Peder Ramsrud, emissær i Det norske lutherske Indremisjonsselskap.[xiv]

Presseleder og advokat Wilhelm Wollert Valle var en mann som gjorde sitt ytterste for at det ikke kom noe som kunne oppfattes som positivt om jødene, i avisene. Han var overbevist antisemitt og en fanatisk nazist. Valle var 59 år gammel da tyskerne kom til Norge, og hadde vært medlem av NS siden 1933. Han var utdannet jurist og arbeidet som advokat på Hadeland til han flyttet sin advokatpraksis til Gjøvik og senere til Hamar etter at han ble utnevnt til presseleder for Oppland og Hedmark. Valle hadde mange jern i ilden og utnyttet sitt verv og sine oppgaver i lokale NS-lag ved å angi og anmelde personer han mente var jøssinger eller motarbeidet den nye tiden. Under landssviksaken ble han anklaget for å samarbeide med både det norske statspolitiet og den tyske sikkerhetstjenesten.

Valle var åpenbart opptatt av at det gikk an å tjene ekstra penger på de jødiske familiene som var arrestert eller sendt ut av landet.

Valle viste seg også være en svært brutal presseleder som stadig blandet seg inn i redaktørenes arbeid og sendte «generelle og spesielle instruksjoner til avisene, avskjedigelser til redaktører, anmeldelser til politiet og innrapportering til Kulturdepartementet av redaktører og artikkelforfattere».[xv] Høsten 1942 fikk han også oppgaven med å være bobestyrer for boene til jøder i Oppland og Hedmark etter at de hadde blitt deportert og sendt til dødsleirer. Som såkalt likvidator skulle Valle skulle selge unna det jødene eide. I tillegg til å bestyre boene til 20 jøder som var arrestert og sendt ut av landet, hadde han ansvaret for boene til 1500 ikke-jøder som hadde flyktet til Sverige.

For fem av de jødiske boene han hadde ansvar for, var verdien på 333 257 kroner etter at han hadde besørget salget og auksjoner av det de eide.[xvi] Han innkasserte et salær på 12 600 kroner for sitt arbeid med de jødiske boene.[xvii] Valle var åpenbart opptatt av at det gikk an å tjene ekstra penger på de jødiske familiene som var arrestert eller sendt ut av landet. I et brev til NS-lensmannen Olaf M. Maageng i Elverum, som hadde hånd om boet etter familien Markus, skrev han: «Det vil bli ganske pen forretning for Dem.»[xviii]

Advokat Valle anga også to lokale advokater og en rittmester til tyske myndigheter og hevdet de var av jødisk avstamning, noe de viste seg ikke å være. 1. desember 1942 kontaktet han Statspolitiet for å forklare at han trodde at «jødinne Klara Karpol» kunne ha blitt «etterglemt» da andre jøder ble deportert. Hans bekymring var ubegrunnet. I alt Valle arbeidet med, var han svært egenrådig. 27. juni 1943 avsatte Pressedirektoratet ham som presseleder av Pressedirektoratet etter at han ikke ville at avisene skulle trykke en artikkel som NS’ fylkesordfører Axel Aas hadde skrevet. Under landsvikoppgjøret fikk Valle i 1949 en dom på 10 års fengsel. To år senere ble han benådet på grunn av sin høye alder – 71 år.[xix]

Teksten er skrevet av Bjørn Westlie, og er et redigert utdrag av kapittel ni i hans nye bok Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen. Boken er gitt ut på Res Publica forlag. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.

 

Fotnoter:

[i] RA/S-3138/0003/Da/L0055

[ii] Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, Pressedirektoratet, Korrespondanse, Db

[iii] RA/S-6012/B/Ba/L0002

[iv] Ibid.

[v] Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, Pressedirektoratet, Div. Korrespondanse med aviser Dg, L0005

[vi] Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, Pressedirektoratet, Div. Korrespondanse med aviser 1941 – 1943 – 1944, Dg, L0003

[vii] Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, Pressedirektoratet, Div. Korrespondanse med aviser 1941 – 1943 – 1944, Dg, L0003

[viii] Dahl og Bastiansen, 2000, 137

[ix] RA/ PA-759-NS Generalsekretariatet iha 0074 Korrespondanse

[x] Ibid.

[xi] Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, Pressedirektoratet, Div. Korrespondanse med aviser 1941 – 1943 – 1944, Dg, L0003

[xii] Vestopland ble i 1945 til Samhold og ble igjen til Samhold/Velgeren i 1965.

[xiii] RA/PA-759-NS Generalsekretariatet iha 0074 Korrespondanse

[xiv] Mange år senere ble han politiker, og i perioden 1989−93 satt han på Stortinget for Fremskrittspartiet fra Oppland fylke. https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=PERA

[xv] RA/ L-sak, Hamar politikammer, Berdnr. 48 Valle, Wollert Wilhelm

[xvi] Denne delen av fremstillingen av advokat Wilhelm Wollert Valle baserer seg også på Tore Prysers «Holocaust i innlandsregionen» i Per Ole Johansen (red.), «På siden av rettsoppgjøret», 2006, 120–121.

[xvii] Pryser, 2006, 122

[xviii] Pryser, 2006, 113

[xix] Pryser , 2006, 123