Hvem elsker Trump nå?

De fleste europeere er overlykkelige over at Trump er på vei ut av Det hvite hus. Men han er populær blant autoritære ledere og demagoger på høyresiden, og mange av deres tilhengere. Med sin beundring for autokrater, forakt for innvandrere og etniske minoriteter (deriblant muslimer – med unntak av noen få saudiske prinser) og manglende respekt for liberale demokratiske normer, har Trump gitt autoritære regimer et løft i Ungarn, Polen, Brasil, India og Filippinene. Det har aldri vært noen tvil om at han setter president Putin høyt.

Valgresultatet i USA er et tilbakeslag for den globale høyrepopulismen

Valgresultatet i USA er et tilbakeslag for den globale høyrepopulismen. Selv om mange høyrepopulistiske ledere vil overleve dette nederlaget, kunne en fremadskridende antiliberal bevegelse ha vokst seg enda sterkere med en seierrik lederskikkelse i Det hvite hus.

I to demokratiske land, Israel og Taiwan, har mer enn halvparten av befolkningen støttet Trump. Der ble han ansett som den mest formidable fienden av deres respektive fiender: Iran og Folkerepublikken Kina.

Israels konservative statsminister, Benjamin Netanyahu, fikk alt han ønsket seg fra Trump-administrasjonen. Palestinerne fikk ingenting. Israels mest fanatiske støttespillere i USA er også, i stor grad, Trump-tilhengere. Dette dreier seg ikke om amerikanske jøder, som for det meste stemte på Joe Biden, men evangeliske kristne, som tror Gud ga «det hellige land» til «det utvalgte folk» – i det minste fram til Kristi gjenkomst, da jøder må konvertere til kristendom.

Men Trumps popularitet i Øst-Asia er særlig interessant, spesielt fordi mange av hans tilhengere i denne delen av verden verken er høyrevridde eller anti-liberale – og i mange tilfeller det motsatte. Noen kinesere deler riktignok Trumps frykt for muslimer, men det er ikke nødvendigvis derfor de støtter Trump.

Demokratiforkjempere i Hongkong og Taiwan så Trump som en røff men mektig leder av den frie verden i kampen mot kommunismens tyranni

Tidligere i år snakket jeg med demokratiforkjempere i Hongkong og Taiwan, som så Trump som en røff men mektig leder av den frie verden i kampen mot kommunismens tyranni. Det amerikanske flagget dukket ofte opp i demonstrasjoner i Hongkong og i valgmøtene til det demokratiske framskrittspartiet (DPP) i Taiwan.

Også her spiller kristendommen en rolle. En av de modigste demokratiforkjemperne i Hongkong er gründeren og avismagnaten Jimmy Lai. Helt siden den tidligere britiske kolonien ble gitt tilbake til Kina i 1997, har Lai ledet an i kampen om utvidede borgerrettigheter. Han er også en glødende katolsk konvertitt som tror at kampen mellom demokratiet og det kinesiske kommunistiske diktaturet er en sivilisasjonskamp mellom den kristne frie verden og et primitivt og despotisk Kina.

Det er ganske mange kristne kinesiske dissidenter som deler dette synet med Lai. De tror at det liberale demokratiet er et resultat av den vestlige sivilisasjon. Dette stemmer. De mener demokratiet ikke ville ha vært mulig uten kristen tro. (Antikkens Hellas har tydeligvis gått i glemmeboken.) Denne påstanden kan diskuteres. Ideen om at asiatere ikke kan være sanne demokrater dersom de ikke er kristne, er beviselig feil.

Men det ligger mer bak kinesernes blinde tro på Trump. Som Ian Johnson nylig skrev i New York Times, blir enkelte liberale kinesiske dissidenter opprørt av kulturkrigen i USA. De ser den amerikanske venstresidens ideologiske framferd i lys av sin egen langt mer voldelige historie. Når mennesker blir kritisert for mangel på ideologisk korrekthet, ser de spøkelset til Maos røde garder. Dermed framstår Trumps bøllete politiske ukorrekthet som et forfriskende motangrep.

Trumps bøllete politiske ukorrekthet framstår som et forfriskende motangrep

Men hovedgrunnen til at folk ser opp til Trump i Hongkong, Taiwan, Japan, Sør-Korea og Kina er frykten for det kinesiske regimet. Til tross for at Trump tidvis har smisket med Kinas president Xi Jinping, blir Trump sett som mannen som sto opp mot Kina. Dette er hans viktigste ettermæle i øynene til de som tror verden er delt mellom to store makter – en som fortsatt er demokratisk og en annen som er kommunistisk i navnet.

Kina har selvsagt vært en fryktet stormakt i mange århundrer, uansett hvem som har sittet ved makten – det være seg keisere eller kommunister. Mange vietnamesere lovpriser Trump, men ikke fordi de selv er styrt av autokratiske kommunister. Selv om USA ødela store deler av Vietnam på 1900-tallet, er Kina tradisjonelt den store fienden.

Sørkoreanere og japanere har et mer anstrengt forhold til USA. Trump har sine støttespillere i begge land, men ikke i flertallet av befolkningen (som i Taiwan). Mens Kina gjerne ses som en trussel i disse to landene, oppleves den sikkerhetspolitiske avhengigheten av USA både som en nødvendighet og et irritasjonsmoment. Med en selvskrytende bølle i Det hvite hus har irritasjonsnivået økt. Den påtroppende presidenten, Joe Biden, vil nok ha mer støtte blant befolkningen i Øst-Asia som forsvarer av den regionale sikkerheten.

Biden vil nok være mer forutsigbar og diplomatisk i sin relasjon til Kina. Men den grunnleggende motsetningen mellom en demokratisk og en autokratisk supermakt vil vedvare – og forverre seg hvis Kinas økonomiske suksess vedvarer. I en tid da stadig flere mister troen på demokratiet, kan Kina virke som en forlokkende modell. Bare se på Kinas moderne bekvemmeligheter (tog, flyplasser etc.) sammenlignet med USAs falleferdige infrastruktur.

Spørsmålet er om den amerikanske modellen fortsatt vil være en motvekt mot det kinesiske samfunnssystemet

Hvorvidt togene går i rute er selvsagt ikke den eneste, eller kanskje den beste, målestokken for god styring. Mussolinis tog gikk som kjent også i rute (selv om dette kanskje ikke er helt sant). USA har i det minste vist verden at velgerne var i stand til å avskjedige bråkmakeren i Det hvite hus. Spørsmålet er om den amerikanske modellen fortsatt vil være en motvekt mot det kinesiske samfunnssystemet. Den avtroppende presidenten har gjort alt han kan for å gjøre den amerikanske modellen mindre attraktiv.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2020.