Hvem får produktivitetsgevinsten?

Se for deg at du kjøper en ny husholdningsmaskin til å hjelpe deg i huset. En robotstøvsuger, for eksempel. Det er ganske deilig. Etter å ha investert noen kroner og litt tid, slipper du å støvsuge. Huset er alltid rent, eller i det minste aldri skikkelig skittent, og du sparer kanskje en time i uka på at du slipper dette evinnelige husarbeidet.

Merk at også hodepinen når robotstøvsugeren din slutter å virke, blir din.

Det er 52 timer i året det, som du kan bruke på noe annet. Bra deal. Du har nettopp hentet ut gevinsten av en teknologidrevet produktivitetsøkning.

Det kunne du gjøre fordi du var på alle sider av bordet i denne dealen. Du eier boligen, du investerer i teknologien, og det var du som sto for det manuelle arbeidet som ble erstattet. Produktivitetsgevinsten blir din, helt automatisk. Slik må det være.

Merk at også hodepinen når robotstøvsugeren din slutter å virke, blir din. Enten den kjører seg fast eller taper revirkampen med naboens hund som snek seg inn en åpen hagedør.

Tror du renholderne får lov til å bruke disse timene til å sette ned tempoet?

Se nå for deg et annet scenario. Et tenkt hotell med 120 rom har et krav om at hver renholder normalt skal klare å gjøre klar tolv rom i løpet av en arbeidsdag i tillegg til korridorer, fellesområder og slikt. Rom som hver for seg skal framstå som perfekte, imøtekommende og hygieniske når gjesten åpner døra. Ved fullt belegg antar vi at det er ti dagsverk å holde rommene rene.

Så investerer hotellet i robotstøvsugere, slik som du selv gjorde i det første eksempelet. En robot i hver korridor, en i peisestuen og så videre. Hotellet betaler investeringen og står for vedlikeholdet og alt annet.

Nå trenger ikke de ni renholderne lenger å støvsuge. Arbeidsbelastningen ble nettopp mindre. De kan gå rett på sengeskift og vask av bad. Men hva skjer med produktivitetsgevinsten? Da du kjøpte din robot, tok du den ut i form av 52 timer mer fritid per år. Bra deal, husker du?

Men det går neppe automatikk i at de som gjør rent på dette hotellet kan gjøre det samme. Hvis vi tenker oss at ti prosent av arbeidsdagen deres besto av støvsuging, tilsvarer det 7,5 timer, siden det var snakk om ti årsverk i dette tilfellet.

Når lønnsomheten i næringslivet stiger, vil fagbevegelsen kreve mer i lønn.

Tror du renholderne får lov til å bruke disse timene til å sette ned tempoet? Ta flere pauser? Nei, det vil nok være naivt. Hotelleieren har investert penger i roboter og forventer selvsagt avkastning på denne investeringen, akkurat som du fikk der hjemme.

Direktøren reduserer bemanningen fra ti til ni dagsverk. Disse ni må nå klargjøre fjorten rom per dag mot tidligere tolv. Arbeidsbelastningen er den samme, arbeidsgiveren tok hele den teknologidrevne gevinsten.

Mens du satt på alle tre sider av bordet i dealen hjemme i huset ditt, satt arbeidsgiver bare på to av tre. Likevel fikk hun hele gevinsten av den teknologidrevne produktivitetsøkningen i dette tenkte eksempelet. Hva gjør vi med det, da?

Vel, i Norge har vi en mekanisme som sørger for at også de som utfører arbeidsoppgavene skal få en andel av produktivitetsøkningen, selv om de ikke eier bygninger, maskiner eller patenter. Denne mekanismen kalles kollektive lønnsoppgjør.

Hvis eksempelet med robotstøvsuger er langt fra din arbeidshverdag, kan du være trygg på at en arbeidsgiver som investerer i kunstig intelligens til sine kontoransatte har nøyaktig samme, naturlige forventning om avkastning på pengene sine som hotelleieren hadde.

Men kjøper du deg en ny robot til stua eller hagen, er hele gevinsten fortsatt din. Og hodepinen.

Når hoteller, eller smelteverk, eller banker, over tid klarer å levere de samme tjenestene, eller til og med flere og bedre tjenester enn før, med lavere timeforbruk; ja da blir de mer lønnsomme.

Når lønnsomheten i næringslivet stiger, vil fagbevegelsen kreve mer i lønn, og takket være høy organisasjonsgrad og streikemulighet, få det. Med krav om generelle tillegg vil dermed noe av gevinsten komme tilbake til renholderne på hotellet, i form av lønnstillegg som de sannsynligvis aldri ville klart å forhandle fram individuelt.

Det er et intrikat system vi har bygget over svært lang tid. En sivilisasjonsprosess som har pågått siden begynnelsen av forrige århundre, og som har som mål at alle skal få nyte godt av veksten i samfunnet. Dette systemet tillater ikke at grupper av arbeidstakere ikke får være med. Dette er kjernen i arbeidslivskonflikter rundt ny teknologi.

Men kjøper du deg en ny robot til stua eller hagen, er hele gevinsten fortsatt din. Og hodepinen.

(Først publisert i Dagsavisen.)