Lite påvirker lommeboka like mye som renta, men nåde den som vil si noe om den.
Alle vil si noe om renta. Det er ikke rart. Styringsrenta i Norge er på det høyeste siden finanskriseåret 2008. Den er høyere enn vi er vant med, og høyere enn nesten alle våre naboland. I både Sverige og Danmark er styringsrenta på under to prosent. Effekten av en høy rente har vi blitt godt kjent med. Dyre boliglån, trang økonomi og en byggebransje i krise.
Da blir det fort fristende å si noe om renta, og gjerne si at den skal ned. Statsminister Jonas Gahr Støre gjorde nettopp dét i valgkampen da han lovet «lavere rente for alle» på de nå kjente plakatene på trikken. Kritikken av dette har han ikke fått høre enden på. For så snart noen sier noe om renta, blir det kaos.
Hvorfor er det egentlig sånn?
Men betyr dette at ingen andre skal få lov til å si noe om renta?
Helt grunnleggende handler det om hvem som faktisk setter renta. I Norge skilles den økonomiske politikken i to: finanspolitikken, og pengepolitikken. Finanspolitikken er alt som handler om skatter, avgifter og offentlig pengebruk, og styres av regjeringen og stortinget gjennom statsbudsjettet.
Pengepolitikken handler derimot om renter og den norske kronen. Ansvaret for å utføre pengepolitikken ligger ene og alene hos sentralbanken vår, Norges Bank. Det er de som helt uavhengig setter renta.
Det er bred enighet om at sentralbanken fungerer best når den er uavhengig. Erfaringen tilsier at når politikerne setter renta, ender vi bare opp med høyere inflasjon. Så rentepolitikken skal ligge hos Norges Bank, og ikke på Stortinget.
Men betyr dette at ingen andre skal få lov til å si noe om renta? Selvfølgelig ikke. For det første er sentralbanken uavhengig, men ikke ufeilbarlig. Så en faglig debatt om hvorvidt sentralbanken gjør riktige vurderinger, både skjerper og løfter den faglige kvaliteten til sentralbanken.
Men også politikerne har en helt naturlig rolle i rentedebatten. Selv om finanspolitikken og pengepolitikken er adskilt, så påvirker de hverandre i høyeste grad. Om skatter og avgifter går ned, eller offentlig pengebruk går opp, legger dette press på økonomien og bidrar til at rentene settes opp.
Så selv om det er indirekte, har politikerne stor innflytelse over rentene.
Om noe, så burde flere si noe om den.
Det var også dette Støre lovet med «lavere rente for alle», som var satt opp mot «skattekutt for de få». Han lovet selvfølgelig ikke at USA og Israel ikke skulle starte en ny krig i Midtøsten og sende oljeprisene til himmels. Ei heller lovet han at den globale inflasjonen skulle ned.
Hans løfte var at i en verden hvor mange ting legger press på at renta skal opp, skal regjeringen lage rom for at renta skal ned. Den skulle i alle fall ikke opp på grunn av milliarder i udekte skattekutt for de aller rikeste i samfunnet.
Sagt på fagspråket lovet Støre at Arbeiderpartiets prioritet i finanspolitikken skulle være å ha en lav budsjettimpuls slik at renten kunne gå ned, alt annet likt.
Så stod det ikke «relativt lav budsjettimpuls i statsbudsjettet» på trikken. Det stod «lavere rente for alle». Dette var nok et forsøk på å presentere ansvarlig politikk på en tydelig måte i en ellers populistisk tid.
Men om vi skal være så tabloide at vi gir terningkast på kommunikasjonen til Støre her, så ville han nok ikke ha fått en sekser. Ikke en femmer heller. For det er vanskelig å forklare at dette teknisk sett ikke var et løftebrudd, når renta tross alt ikke har gått ned.
Selv om løftet kanskje var dårlig forventningsstyring for velgerne, så har det vært god forventningsstyring overfor resten av Stortinget. Arbeiderpartiet har signalisert tydelig at i alle budsjettforhandlinger, så er ansvarlig pengebruk en høy prioritet for dem. Mens de andre rødgrønne partiene tar med seg sine prioriterte saker og ønskede satsinger, tar Arbeiderpartiet med seg krav om måtehold. Her leverer de på valgløftet de prøvde å kommunisere.
Så hvem har lov til å si noe om renta? Egentlig ganske mange.
Interessant nok er det ikke Arbeiderpartiet som har vært mest opptatt av å snakke om renta på denne måten heller. Det er faktisk Høyre. Under de første årene av regjeringen Støre var Høyre spesielt opptatt av å ha lavere budsjettimpuls nettopp for å få ned inflasjonen og rentene. Dette var også en helt legitim kritikk.
Derfor er det litt synd at de nå ser ut til å ha snudd. Med et stort Frp uten magemål i finanspolitikken, ville høyresiden hatt godt av et Høyre som opptrådte som et styringsparti. Om de derimot prøver å utkonkurrere Frp om å være Frp, så er det lite håp om det.
Derfor er det ikke beroligende at Høyre over bordet støttet et udekket forslag om milliarder av kroner for lavere bensin- og dieselpriser, eller at de kopierer Frps svindyre formuesskatt-politikk uten tanker om inndekning. Høyre ser ut til å ha glemt sin egen kritikk.
Så hvem har lov til å si noe om renta?
Egentlig ganske mange. Om noe, så burde flere si noe om den. Spesielt partier som utformer finanspolitikken sin.
Kommentarer