Hvem skal lede den demokratiske verden nå?

NEW YORK: Det er nå klart at Pax Americana nærmer seg slutten. Selv om dette lenge har vært målet for mange på venstresiden som har kjempet mot «amerikansk imperialisme», er det egentlig ikke så rart at en amerikansk regjering bestående av høyreorienterte fanatikere til slutt gikk løs på verdensordenen med slegge.

Ytre høyre i USA har alltid vært mer isolasjonistisk enn landets liberale eliter. Spørsmålet er hvordan USAs viktigste allierte i Europa og Øst-Asia, som er avhengige av USA for sin sikkerhet, vil reagere.

Europeiske ledere har hasteinnkalt til møter der mange modige ord har blitt sagt.

Men det er åpenbart også store hindringer på veien dit.

EUs utenrikssjef Kaja Kallas skrev på X at «den frie verden trenger en ny leder» og at «det er opp til oss europeere å ta imot denne utfordringen».

Storbritannias statsminister Keir Starmer snakket om et «øyeblikk som bare inntreffer én gang i hver generasjon» og lovet å samarbeide med Frankrike, det eneste andre europeiske landet med atomvåpen, for å bidra til å oppnå en rettferdig våpenhvile i Ukraina.

Det mest oppsiktsvekkende av alt var uttalelsen fra Friedrich Merz, Tysklands påtroppende forbundskansler som tidligere har vært en svoren tilhenger av samarbeid på tvers av Atlanterhavet, om at Europa må «oppnå uavhengighet fra USA».

Det beste vi kan håpe på, er at den amerikanske presidentens svik mot USAs tradisjonelle allierte, ydmykelsen av Ukraina, oppmuntringen av høyreekstreme krefter og omfavnelsen av krigerske autokrater, vil presse de europeiske og østasiatiske demokratiene til å danne nye forsvarsallianser.

Det er helt åpenbart behov for en ny orden. Men det er åpenbart også store hindringer på veien dit.

EU er ingen militærmakt, og det er tvilsomt om en «koalisjon av villige» med Storbritannia og Frankrike i spissen kan kompensere for USAs tilbaketrekking av sikkerhetsgarantier.

Andre tyskere har inntatt en pro-russisk holdning.

Selv om de europeiske landene finner en måte å bygge opp en militærallianse som kan erstatte NATO, som har vært ledet av USA, vil det ta mange år. Og det vil ikke lykkes uten at Tyskland inntar en ledende rolle – landet som er EUs største økonomi.

I 2011 sa Polens utenriksminister Radek Sikorski til et tysk publikum i Berlin at han fryktet «tysk makt mindre enn tysk passivitet». Mange europeere i land som en gang var utsatt for en brutal nazistisk okkupasjon, vil nok si seg enige i denne uttalelsen.

Men det er ikke sikkert at mange nok tyskere deler denne oppfatningen, for de er fortsatt nervøse for å gjenopplive tysk militarisme, som la store deler av Europa i ruiner – inkludert Tyskland selv – for ikke så lenge siden.

Andre tyskere har inntatt en pro-russisk holdning.

I det tyske forbundsdagsvalget, som ble avholdt nå nylig, kom ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland på andreplass. Dette er et parti som sympatiserer med Trump og Russlands president Vladimir Putin og som ikke ønsker å støtte Ukraina.

I Øst- og Sørøst-Asia er situasjonen enda mer anspent. I motsetning til Storbritannia og Frankrike, har ingen av USAs asiatiske allierte atomvåpen. Og det finnes ikke noe NATO som kan beskytte mot Kinas økende dominans.

Kanskje Trump bare har det i kjeften.

USAs rikeste allierte i regionen, Japan, er helt avhengig av amerikanske sikkerhetsgarantier. Det samme gjelder Sør-Korea, som er under konstant trussel fra det atombevæpnede diktaturet i Nord-Korea.

USAs støtte er også avgjørende for de sørøstasiatiske landene som ønsker å beskytte seg mot kinesisk aggresjon.

Så har vi Taiwan, som ikke har noen formell sikkerhetsavtale med USA i det hele tatt. Hvis Trump er villig til å ofre Ukraina for å inngå en avtale med Putin, kan han være like tilbøyelig til å bytte bort Taiwans demokrati for å gjøre forretninger med Kinas president Xi Jinping.

Hvis Pax Americana skulle ta slutt i Øst- og Sørøst-Asia, vil den eneste måten man kan hindre Kina i å gjøre sine naboer til vasallstater på, være å opprette et asiatisk NATO. Dette ville ha omfattet demokratier som Sør-Korea, Taiwan, Indonesia, Malaysia og Filippinene, men også noen halvveis demokratiske land (Singapore og Thailand) og kanskje til og med noen autokratier (Vietnam).

Men denne organisasjonen vil støte på et problem som ligner det en europeisk allianse vil stå overfor. Japan er det eneste landet som er mektig nok til å lede en slik uensartet koalisjon.

Kanskje vil europeerne ta seg sammen.

Men mange asiater er skeptiske til å gi en så stor rolle til et land som lenge har vært styrt av et konservativt parti med en ledelse som i liten grad har vært villig til å erkjenne sine forfedres grusomme handlinger under andre verdenskrig. Og japanere flest – i likhet med mange tyskere – er ikke helt klare til å stole på seg selv.

Pax Americana måtte ta slutt en dag i Asia og Europa.

En ordning der mange rike land var helt avhengige av én supermakt for sin sikkerhet, var aldri levedyktig på lang sikt. Men timingen og måten denne ordningen blir avsluttet på, kunne ikke ha vært verre.

Akkurat nå som europeiske og asiatiske demokratier må konfrontere en fiendtlig koalisjon av autokratier – Russland, Kina, Iran og Nord-Korea – truer USA, som har beskyttet disse demokratiene, med å trekke tilbake sin støtte, noe som gir liten tid til å bygge opp et solid forsvar.

Det som kan skje i stedet, til tross for all retorikken, er at alle amerikanske allierte som blir sviktet, får panikk, søker dekning og trygler om beskyttelse fra en av stormaktene. Sør-Korea og de sørøstasiatiske landene vil kanskje se til Kina.

De store demokratiene i Europa og Asia er i dag det eneste bolverket mot de autoritære kreftene i verden.

Britene kan lene seg på sitt «spesielle forhold» til USA, mens tyskerne – og kanskje til og med franskmennene, hvis Marine Le Pen vinner neste presidentvalg – kan appellere til Russland. Og Japan, som sitter igjen med svarteper, kan komme til å måtte overvinne sin allergi mot atomvåpen etter ødeleggelsen av Hiroshima på slutten av andre verdenskrig.

Ikke noe av dette er gitt.

Kanskje vil europeerne ta seg sammen.

Kanskje Trump bare har det i kjeften.

Kanskje vil ikke amerikanerne trekke seg ut av Asia.

Men ingen bør regne med at noe av dette vil skje. De store demokratiene i Europa og Asia er i dag det eneste bolverket mot de autoritære kreftene i verden. Og ansvaret for å forsvare den politiske friheten vil i stor grad bli lagt på de to landene, Tyskland og Japan, som en gang gjorde så mye for å ødelegge den.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org