Hvilken vei går globaliseringen?

(Cambridge): Narrativet som støtter opp om dagens globale økonomiske system, er i ferd med å endre seg vesentlig. Siden slutten av andre verdenskrig har den såkalte liberale internasjonale ordenen vært basert på fri flyt av varer og kapital. Men denne måten å innrette internasjonale økonomiske relasjoner på synes stadig mer utdatert.

Enhver markedsorden er støttet opp av narrativer — historier vi forteller oss selv om hvordan systemet fungerer. Dette gjelder især den globale økonomien fordi, i motsetning til enkeltland, har ikke verden en sentralmyndighet som kan lage og håndheve regler.

Til sammen bidrar disse narrativene til å skape og opprettholde normene som får systemet til å fungere på en god måte; de forteller myndigheter hva de bør og ikke bør gjøre. Og når disse normene er internalisert, vil de støtte opp om globale markeder på en måte som internasjonale lover, handelsavtaler og multilaterale institusjoner ikke kan.

Vi har en unik mulighet til å rette opp i hyper-globaliseringens feil og mangler og etablere en bedre internasjonal orden

Globale narrativer har endret seg mange ganger opp gjennom historien. Under gullstandarden mot slutten av 1800-tallet ble den globale økonomien sett på som et selvregulerende og selvbalanserende system, der man best sikret stabilitet ved at myndigheter ikke grep forstyrrende inn. Fri flyt av kapital, fri handel og fornuftig makroøkonomisk politikk ville, i henhold til denne tenkningen, føre til de beste resultatene, både for verdensøkonomien og for hvert enkelt land.

Gullstandardens kollaps og den store depresjonen undergravde dette markedsvennlige narrativet. Bretton Woods-regimet som oppsto etter andre verdenskrig og som baserte seg på keynesiansk makroøkonomisk styring for å stabilisere verdensøkonomien, ga staten en langt mer framtredende rolle. Kun en sterk velferdsstat kunne sørge for sosialforsikring og hjelpe de som ikke klarte seg i markedsøkonomien.

Bretton Woods-systemet endret også forholdet mellom nasjonale og globale interesser. Under dette systemet var verdensøkonomien basert på en begrenset form for integrering og underordnet nasjonale mål om å sikre full sysselsetting og sørge for et mer rettferdig samfunn. Takket være kapitalkontroll og friere internasjonal handel, kunne hvert enkelt land opprette sosiale og økonomiske institusjoner som passet landets egne ønsker og behov.

«Produktivisme» vektlegger myndigheters rolle i å håndtere ulikhet, folkehelse og det grønne energiskiftet.

Det nyliberale hyper-globaliseringsnarrativet som tok over på 1990-tallet og som vektla dyptgripende økonomisk integrering og fri flyt av kapital, var på mange måter en gjenoppliving av det markedsvennlige narrativet som var framtredende under gullstandarden — med sin vektlegging av selvregulerende markeder. Det nye narrativet ga imidlertid uttrykk for en erkjennelse av at myndigheter spiller en avgjørende rolle; de håndhever reglene som gjør verden trygg for store selskaper og store banker.

Man tenkte seg at nytten ved velfungerende markeder strakk seg utover det rent økonomiske. Hyper-globaliseringens økonomiske gevinster ville, ifølge nyliberalister, bidra til å få en slutt på internasjonale konflikter og styrke de demokratiske kreftene i verden, spesielt i kommunistiske land som Kina.

Hyper-globaliseringsnarrativet fornektet verken viktigheten av sosial rettferdighet, miljøvern eller nasjonal sikkerhet — eller bestred myndighetenes ansvar for å fremme disse målene. Men dette narrativet var basert på antagelsen om at disse målene kunne oppnås gjennom politiske virkemidler som ikke virket forstyrrende inn på frihandel og finans.

For å si det enkelt: Det var mulig å få både i pose og sekk. Og hvis resultatene var skuffende, som de viste seg å være, skulle man ikke legge skylden på hyper-globaliseringen, men mangelen på komplementære og støttende tiltak på andre områder.

Amerikanske myndigheter har anvendt eksportkontroll for å blokkere kinesiske selskaper fra å få tilgang på mikrobrikker

Hyper-globaliseringen, som har vært på retrett siden finanskrisen i 2008, kom til kort fordi den ble overveldet av sine egne selvmotsigelser. I siste instans var det lite sannsynlig at nasjonale myndigheter, som ga bedrifter makten til å utforme dette narrativet, var i stand til å overtale de som hadde utformet narrativet til å støtte den sosiale og miljømessige agendaen på nasjonalt nivå.

Etter hvert som verden går bort fra hyper-globaliseringen, er det usikkert hva som vil erstatte den. Et framvoksende rammeverk for den økonomiske politikken, som jeg har kalt «produktivisme», vektlegger myndigheters rolle i å håndtere ulikhet, folkehelse og det grønne energiskiftet.

Ved å sette disse forsømte målene på toppen av den politiske dagsorden, framhever produktivismen nasjonale politiske prioriteringer på nytt, uten å komme i konflikt med en åpen verdensøkonomi. Bretton Woods-regimet har vist at politikk som støtter opp om nasjonale økonomier som er skrudd sammen på en god måte, også bidrar til å fremme internasjonal handel og langsiktig kapitalflyt.

Et annet framvoksende paradigme kan kalles for «hyper-realisme» — oppkalt etter den såkalte «realisme»-retningen innen studiet av internasjonale relasjoner. Dette narrativet vektlegger den geopolitiske rivaliseringen mellom USA og Kina og anvender en nullsumlogikk på økonomiske relasjoner mellom stormakter.

Med utgangspunkt i det hyper-realistiske rammeverket ser man ikke økonomiske relasjoner (som er basert på gjensidig avhengighet) som en kilde til gjensidig nytte, men som et våpen som kan brukes til å sette sine motstandere ut av spill. Et eksempel på dette er amerikanske myndigheter som har anvendt eksportkontroll for å blokkere kinesiske selskaper fra å få tilgang på mikrobrikker og utstyret man trenger for å produsere dem.

Resultatet kan bli en stadig farligere verden

Hvordan verdensøkonomien vil utvikle seg i tiden framover avhenger av hvordan disse rivaliserende rammeverkene (for den økonomiske politikken) vil utspille seg hver for seg og i møte med hverandre. Fordi rammeverkene i stor grad overlapper hverandre på det handelspolitiske området, vil nasjonale myndigheter mest sannsynlig velge en mer proteksjonistisk tilnærming de neste årene og i stadig større grad forsøke å flytte produksjon hjem fra utlandet («reshoring») og utvikle en næringspolitikk som fremmer høyteknologisk produksjon.

Nasjonale myndigheter vil sannsynligvis også gå inn for flere grønne tiltak som favoriserer nasjonale produsenter. Et eksempel på dette er den amerikanske Inflation Reduction Act. Eller de vil opprette handelsbarrierer, slik EU gjør gjennom sin karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM). Slike tiltak vil fremme både nasjonale og utenrikspolitiske mål.

Men i siste instans vil geopolitiske hensyn mest sannsynlig skyve alle andre hensyn til siden, slik at det hyper-realistiske narrativet blir rådende. Det er f.eks. ikke åpenbart om vektleggingen av høyteknologisk produksjon, som kjennetegner dagens fornyede næringspolitikk, vil bidra i noen særlig grad til å redusere ulikhet innen hvert enkelt land. Dette også med tanke på at framtidens gode jobber sannsynligvis vil komme i tjenestesektoren — som har lite med rivaliseringen med Kina å gjøre.

Dersom vi lar det nasjonale sikkerhetsapparatet i verdens ledende stormakter «kapre» det økonomiske narrativet, vil det være en fare for stabiliteten i verden. Resultatet kan bli en stadig farligere verden der den overhengende trusselen om militær konflikt mellom USA og Kina tvinger små land til å velge side i en konflikt som ikke fremmer deres interesser.

Vi har en unik mulighet til å rette opp i hyper-globaliseringens feil og mangler og etablere en bedre internasjonal orden basert på en visjon om felles framgang og velstand. Vi må ikke la stormakter skusle bort denne muligheten.

Oversatt av Marius Gustavson

Dani Rodrik er professor i internasjonal politisk økonomi ved Harvard Kennedy School og er leder av International Economic Association. Han har skrevet boken Straight Talk on Trade: Ideas for a Sane World Economy (Princeton University Press, 2017).

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org