Hvis ingen går i fella…

Arbeiderpartiet gikk rett i “Listhaugfella” kunne en selvtilfreds Frp-rådgiver fortelle noen dager etter stortingsvalget. I et kinderegg av et utspill, kunne både Arbeiderpartiet idiotforklares og svekkes, rådgiveren selv genierklæres og Fremskrittspartiets innvandringspolitikk løftes fram.

I sosiale medier ble saken kommentert og delt – ikke uten skadefryd – særlig fra mange med tilhørighet til venstre for Arbeiderpartiet. Kommentariatet har også vært ganske samstemte. Konfrontasjonen med Fremskrittspartiet om måten vi snakker om andre mennesker på i innvandrings-, asyl- og integreringspolitikken, var en tabbe. Det synes å være en utbredt oppfatning at angrepene på Listhaug medvirket sterkt til Arbeiderpartiets begredelige valgresultat.

Listhaug er ikke en gang en spesielt dyktig politiker.

Er det virkelig slik? Tallene fra målingene fram mot valget gir liten støtte til en slik analyse. Ifølge nettstedet pollofpolls.no hadde Fremskrittspartiet en gjennomsnittlig oppslutning på målingene i august på 14,5 %, i september på 14,7 % og ved valget 15,2 %. Arbeiderpartiet hadde 27,9 % i august, 26,9 % i september og endte opp på 27,5 %. Den intense debatten skapte altså ikke noe skred for Fremskrittspartiet, og ser ikke ut til å ha kostet Arbeiderpartiet noen tilbakegang utover den som partiet allerede slet med. Tvert imot – Arbeiderpartiet løftet seg litt inn mot selve valget, og snudde pilene svakt oppover.

Likevel bør man ta en diskusjon på venstresiden om strategi og taktikk i møtet med provokasjoner fra ytre høyre i valgkampen. Det vil nemlig komme tilsvarende utspill i hver eneste valgkamp framover. Da er det en fordel å ha tenkt igjennom reaksjonene på forhånd. Noen knytter denne type utspill til Sylvi Listhaug som person. Det er historieløst og perspektivløst. Listhaug er i denne sammenheng en helt generisk høyrepopulist, som gjør det ytre høyre har gjort i årtier, både i Norge og i andre land. Hun tilfører ikke noe nytt eller originalt – det vil heller ikke løse noe som helst om hun igjen skulle ønske å tjene bedre penger i PR-bransjen og forsvinne ut fra politikken. En annen vil ta den rollen. Med letthet.

Listhaug er ikke en gang en spesielt dyktig politiker. Etter mange år i tunge posisjoner har hun satt nesten bemerkelsesverdig få spor etter seg som utøvende og ansvarlig, enten det er som byråd i Oslo eller landbruksminister og integreringsminister.

Hensikten er å sette dagsorden, og mobilisere egne tilhengere til å faktisk gå og stemme.

Fra Norge husker vi hvordan Anders Lange skapte Anders Langes Parti, med oppsiktsvekkende utfall og utspill. Da han forsvant, tok etterfølgeren Carl I. Hagen opp tråden. Etter ham var det Siv Jensen som fylte rollen. Etter hennes inntreden som finansminister, var det Per Sandberg som var sjefsprovokatør. Det er nesten forbausende hvor sømløs overgangene er. Ser vi til Danmark – som har omtrent like lang historie med slike partier som oss – har Mogens Glistrup levert stafettpinnen videre til Pia Kjærsgaard, som i sin tur ga den videre til dagens leder Kristian Thulesen Dahl. Personene skifter – fra far Le Pen til datter Le Pen, modus operandi er det samme.

Metoden er å komme med en oppsiktsvekkende uttalelse, iscenesette en kontroversiell opptreden eller oppsøke andre situasjoner som er ment å vekke stor oppmerksomhet, angrep, reaksjoner og debatt. De skaper dermed en dynamikk som følgende: Frp raser med sterke ord mot “svenske tilstander”. Ap raser mot Frp. Og Frp anklager deretter Ap for å ønske seg nettopp “svenske tilstander”. Hensikten er å sette dagsorden, og mobilisere egne tilhengere til å faktisk gå og stemme.

Slike stunt er stort sett vellykket hver gang, men også veldig forutsigbart.

Ettervalgsanalyser viser imidlertid at denne delen av høyresiden i liten grad tok stemmer direkte fra partier på venstresiden ved høstens valg. Men gjennom å gjøre innvandringspolitikk sentral i valgkampen, kan man motivere de som er mest opptatt av dette temaet til å bruke stemmeretten. De samme analysene viser at man har lykkes med det – dette politikkområdet er det som flest trekker fram som viktigst ved stortingsvalget, av rundt 17  prosent, noe som ikke er så langt unna den oppslutningen Fremskrittspartiet faktisk fikk.

Når Frp ved noen valg ikke har lykkes i å mobilisere langs denne aksen, for eksempel i 2015, har partiets oppslutning blitt langt lavere. Det er også viktig å huske på en annen virkning av at innvandringspolitikk får dominere dagsorden. Den fortrenger andre saker, som det ikke blir snakket om. Når det største frafallet fra Arbeiderpartiet var til sofaen, betyr det at de sakene som var viktige for å motivere dem til å stemme, ikke ble løftet fram for dem.

Stuntene som skal mobilisere for høyresiden, kan være Hagens opplesing i 1987 av et falskt brev fra en innvandrer som ønsket å ta over Norge, den latterlig beleilige “lekkasjen” av en intern Frp-rapport med “kontroversielle og drastiske tiltak” for å begrense innvandring i valgkampstarten 2013, eller Listhaugs besøk til svenske Rinkeby i 2017. Et raskt søk på Listhaug og Rinkeby på søkertjenesten retriever.no, viser hvordan Rinkeby-turen satt dagsorden. Det ble 23 oppslag i norske medier dagen hun faktisk dro – 29. august. Så ble det 34 oppslag dagen etter og 40 oppslag dagen etter det, 24 oppslag dagen etter der igjen, før det falt til 12 og så videre ned – men fortsatt 44 flere oppslag fram til valget  11. september.

Det vil si 23 oppslag med nyhet om at hun var der, med pressen på slep, den dagen det skjedde. Så 154 saker om besøket og debatten rundt det fram til valgdagen, etterpå. I tillegg til alle andre saker som ble skrevet rundt den dagsordenen. Slike stunt er stort sett vellykket hver gang, men også veldig forutsigbart. Man vet det kommer. Det får mange til å spørre seg om det finnes kloke måter å møte slike stunt på, som gjør effekten og gevinsten mindre.

Og om det blir nødvendig, kan bryteren skrus opp til elleve – det finnes alltid mulighet til å ta det et skritt videre.

Er det for eksempel mulig å se for seg en situasjon der Norges integreringsminister varslet at menneskerettighetene kunne settes til side for å begrense innvandring, uten at det det ble kommentert av en eneste jurist, menneskerettsaktivist, asylorganisasjon eller politiker? Eller at en statsråd på vegne av regjeringen reiste på oppdagelsesferd til innvandrertette deler av nabolandet uten at det fikk oppmerksomhet? At Listhaug med rådgivere og departementets kommunikasjonsfolk ble gående å sparke i grusen utenfor t-banestasjonen i Rinkeby, uten å skape en eneste overskrift?

Det er mildt sagt vanskelig å se for seg. En eventuell enighet om å tie ihjel Fremskrittspartiets programmatiske provokasjoner, måtte ha omfattet ikke bare sentrale politiske motstandere, men også samfunnsengasjerte skuespillere, forfattere, forleggere, for lengst glemte politikere fra Finnskogen, eller organisasjonsfolk. Alle blir interessante når media ringer rundt for å lage saker de gjerne vil hausse opp.

Det vil også vokse fram krav internt i partiene på venstresiden, fra medlemmer, tilhengere og tillitsvalgte, om at man må ta til motmæle. Taushet fra sentrale politikere vil demotivere egne aktivister som valgkampen er helt avhengig av, og kunne føre til åpne, intern strid. Da har vi uansett saken på dagsorden. Om tie-ihjel-strategien skal fungere, krever den en disiplin som langt overgår hva som realistisk kan forventes fra en løst sammensatt og lett anarkistisk venstreside.

Hva om de ikke får tilstrekkelig med agendasettende reaksjoner – av for eksempel å reise til Rinkeby? Er det sannsynlig at høyrepopulistene stille går over til å diskutere skole og utdanning i stedet? Overhodet ikke. Dersom de første utspillene ikke gir den ønskede effekten, vil man fortsette å trappe opp, med stadig grovere utspill, for å vekke reaksjonene man vil ha. Man vil gå fra hundefløyter til basuner og pauker.

En antydning på hva som etter hvert kan komme, er å se på HRS, som ber folk om å ta bilder av tilfeldige muslimer i bybildet, for å vise hvor ille det har blitt når “Allahs svarte brigader fyller byrommet“. Det er slett ikke utenkelig at en slik oppfordring kan komme fra Frps medlemmer av regjeringen. Det ville måtte føre til reaksjoner. Og om det blir nødvendig, kan bryteren skrus opp til elleve – det finnes alltid mulighet til å ta det et skritt videre. Hensikten er å skape oppmerksomhet.

De reflekterte ikke over at Trumps evne til å irritere de politisk korrekte, var det mange av hans tilhengere likte best ved ham.

Så er det heller ikke uproblematisk at provokasjoner fra ytre høyre blir stående uimotsagt i det offentlige rom. Og at grensene for hva som kan sies, dermed stadig strekkes. Det er også med på å flytte holdninger. Jonas Gahr Støre forklarte Arbeiderpartiets oppgjør med Fremskrittspartiet i 2017-valgkampen med at “noen debatter er man rett og slett bare nødt til å ta”. Erfaringen viser oss at vi avstumpes av å ha høyrepopulister i sentrale posisjoner i samfunnsdebatten. Utsagn og holdninger som tidligere var ytterliggående, er nå ikke til hinder for å sitte i regjering.

Det er bare å ta en titt på hva landets justisminister har sagt offentlig i nær fortid, som nå bare blir pytt-pyttet bort. At Per Willy Amundsen er øverste ansvarlig for landets legale voldsmakt, er faktisk ganske bekmørkt. Språket man bruker om andre mennesker, flytter grensesteiner. Her er det imidlertid en vanskelig balansegang for venstresiden. Dersom debatten bare blir preget av moralsk fordømming av ordbruk og ikke realiteter, vil det bare kunne demobilisere blant de 40 prosent av for eksempel Arbeiderpartiets velgere som sier at dagens innvandringsminister gjør en god jobb. Venstresiden må tilby praktiske løsninger i folks hverdag, ikke være en jury som dømmer deres sinnelag.

Man må være intelligent i måten man møter og svarer på provokasjoner fra ytre høyre. Det er lett at man ufrivillig hjelper dem til å spre budskapet sitt. Fra demokratisk side prøvde man i den amerikanske valgkampen hele tiden å bruke Trumps egne ord mot ham. På sosiale medier ble det spredt lenker, klipp og plakater av Trump som sa de utroligste ting. Hårreisende utsagn som gjorde liberale velgere rasende, ble spredt i rettferdig harme på sosiale medier. De reflekterte ikke over at Trumps evne til å irritere de politisk korrekte, var det mange av hans tilhengere likte best ved ham.

Den viktigste jobben for å forebygge mobilisering til høyrepopulistiske partier, gjøres ikke i valgkampene.

Gjennom å spre det han sa, gjorde man altså Trump en tjeneste. Det gjelder selv om klippene man spredte gjerne ble fulgt av grafer og tabeller som viste at han tok himmelropende feil. En innramming aktiveres også når den benektes. For eksempel vil den sterkt negative innrammingen av islam i begrepet “Radikale Islamske Terrorister”, feste seg stadig sterkere om det spres – selv om statistikken man legger ved viser at det er hvite, høyreorienterte menn som dreper flest i USA.

Det samme gjelder når man fra ytre høyre i Norge deler ut karakteristikker av motstandere som «elitefeminister», «godhetstyranner» eller «hylekor». Noen prøver til og med å snu de negative betegnelsene til noe positivt. Slik demokratene i USA prøvde å gjøre Trumps beskrivelse av Hillary Clinton som en «nasty woman» til en hedersbetegnelse. Det ble produsert alt fra t-skjorter, kopper og buttons til sengetøy i tillegg til utallige innlegg på sosiale medier. Men dette bidrar ikke til annet enn å spre høyresidens stemplinger vidt og bredt. Venstresiden må imøtegå de saklige feilene i høyresidens framstilling. Men la de sterkt ladede begrepene ligge. Det er ingen grunn til å hjelpe Høyre og Fremskrittspartiet med å spre sine negative kampanjer.

Humor, satire, latterliggjøring kan være et viktig virkemiddel i den politiske kampen. Men det må ikke gjøres gjennom å ta utgangspunkt i ytre høyres egne, negative stemplinger av sine motstandere. For eksempel ved å møte opp foran Listhaugs kontor og gaule, fordi man er et “hylekor”.

Det greier man bare dersom det brede folkepartiet på venstresiden er troverdig på innvandring og integrering.

Eller ved å spre ting de sier for å benekte det ved statistikk, type “Trump kaller meksikanere voldtektsmenn, se her er et klipp der han sier at Mexico sender sine verste forbrytere og voldtektsmenn hit. Men ta en titt på dette pai-diagrammet som viser at bare 5 % av meksikanerne er voldtektsmenn. Så Trump tar altså helt feil når han sier at meksikanere er voldtektsmenn”. Koblingen mellom “meksikanere” og “voldtektsmenn” forsterkes bare av å spre den slik.

Den viktigste jobben for å forebygge mobilisering til høyrepopulistiske partier, gjøres ikke i valgkampene, men i tiden mellom dem. I årtier har man i mange land forsøkt ulike måter å tie ytre høyre i hjel. Erfaringene er entydige. Det finnes ingen geniale grep som kan hindre dem i å sette innvandring på dagsorden. Men man kan påvirke om de greier å mobilisere 10, 15 eller 20 prosent når de blåser i hundefløyter og basuner.

Det greier man bare dersom det brede folkepartiet på venstresiden er troverdig på innvandring og integrering, slik Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tadjik nylig tok til orde for. Det er tungt og langsiktig arbeid som kreves. Folk må ha tiltro til at det er kontroll på hvem og hvor mange som kommer til landet, og at det ikke kommer flere enn at de kan integreres godt. Man kan ikke ha berøringsangst for det som er helt ekte problemer, og ha tiltak klare når det settes søkelys på dem. Partiene på venstresiden ønsker å gjøre noe med integreringsutfordringene. Mens på høyresiden lever man av dem – og dyrker dem.