Hvis vi bare var bedre forberedt

Det koster å drive et samfunn. Det koster enda mer å holde det forberedt på kriser. Regjeringa har siden den tiltrådte drevet med ostehøvelkutt i offentlig sektor. Litt strammere budsjetter for hvert år. De siste dagene er det brummet mye over kutt i Helsedirektoratet og i Folkehelse-instituttet (FHI), faginstitusjonene vi i dag skylder så mye.

Regjeringa har siden den tiltrådte drevet med ostehøvelkutt i offentlig sektor. Litt strammere budsjetter for hvert år

Dagsavisen fulgte kuttprosessene i 2015 til 2018 nøye. Mange hundre årsverk ble kuttet, mens helseminister Bent Høie hevdet at samme jobb kunne gjøres av færre. I 2017 svarte ledelsen ved FHI slik på de pålagte kuttene fra regjeringa: «Ledelsen mener at det er høy risiko knyttet til å gjennomføre nedbemanning (…). Risikoen for å nedbemanne strategisk feil, og for ikke å etterleve lovpålagte forpliktelser og utføre samfunnsoppdraget, vil være høy».

Ledelsen i FHI mente at det var høy risiko knyttet til å gjennomføre nedbemanning

I går meldte Arbeidstilsynet at de åpner tilsyn etter at FHIs folk jobbet 40.000 timer overtid i 2020. Eller 14 ganger mer enn under et normalår. Men så var det heller ikke et normalår. De ansatte ved Folkehelseinstituttet har jobbet helsa av seg for oss alle. Helseberedskapen vår hadde trengt de 300 menneskene som forsvant. Mange titall ansatte som drev med smittevern mistet jobben.

Beredskap er forsikring. Forsikringspremien føles stiv når forrige pandemi ligger 100 år tilbake i tid og forrige storkrig er 75 år unna. Tryggheten er forførende. Det er ikke lett å gjøre prioriteringer som handler om det som kan skje. For politikere er det mye annet å bruke pengene på og behovene fra en kravstor befolkning vokser. Men det har ikke skortet på advarsler om at verden ikke bare kunne rammes av en pandemi, men også ville rammes. Kortsiktige politikere har sviktet.

Samtidig som Erna Solberg drev med flathogst i norsk helseberedskap, kom FN i 2016 med rapport som ba om høyere lokal beredskap mot pandemi. De teoretiske scenarioene som er brukt, er nifst like det vi nå ser rundt oss. «Den største trusselen mot menneskets fortsatt dominerende posisjon på jorda er viruset», skrev den amerikanske biologen og nobelprisvinner Joshua Lederberg. Verdens helseorganisasjon har hatt globale influensapandemier øverst på sine ark i flere år. De advarte om at vi slett ikke var klare for det. Det var også konklusjonen til et regjeringsnedsatt utvalg her hjemme rett før jul i 2019. Det var litt seint. For ett år siden ble en nærmest ukontrollerbar pandemi til virkelighet.

Flere mennesker, større mobilitet og et økosystem i rask endring, er oppskrift på en bombe.

Ebola skremte vannet av verdenssamfunnet i 2014. Sykdommen startet gjerne med milde symptomer. Litt vondt i hodet, feber og såre muskler. Etter ti dager fikk pasientene voldsom feber og kastet opp blod. Dag 11 rant det blod fra anus, fra nese, øyne og munn, og man fikk hjerneskade. Dagen etter dette mistet pasientene bevisstheten, de fikk kramper og interne blødninger. Og så døde de. En grusom død. Når dette marerittet bare rammet afrikanere, var det umulig å skaffe penger til vaksine. Men den kom brennkvikt på plass når tilfellene dukket opp i Spania og USA.

Men hvem sitt ansvar var det å gjøre «oss» klare? Den innflytelsesrike Microsoft-milliardæren Bill Gates ble skremt til handling. Han advarte: Flere mennesker, større mobilitet og et økosystem i rask endring, er oppskrift på en bombe. For snart seks år siden delte han sin bekymring: «Verden er rett og slett ikke klar til å takle en sykdom – en ekstremt smittsom influensa, for eksempel – som smitter store mengder mennesker veldig fort», sa han. Det ville koste millioner av liv. Og ikke minst – billioner av dollar. Han traff godt med spådommen.

2,2 millioner har dødd så langt. Ett år med korona har kostet summer det ikke gir mening å sette tall på. Ebolapandemien for 7–8 år siden kostet verdenssamfunnet 500 milliarder kroner, men sykdommen hadde vært kjent siden 1976 og kunne med relativt små midler vært utviklet medisiner eller vaksiner mot lenge før. Tenk om verden hadde vært bedre forberedt mot korona? Altså gjennom mer forskning, bedre overvåking og diagnostisering, et langt mer effektivt varslingssystem og internasjonal samhandling, som FN ba om? Istedenfor å lytte til advarslene sliter FN og WHO, som rapporten fra 2016 pekte på som den viktigste suksessfaktoren, med å få inn penger fra medlemslandene. Internasjonale vaksineprogrammer har vært neglisjert. Pengene har sittet langt inne. Å tegne slike kollektive forsikringer har knapt noen sett verdien av. Nå spruter pengene ut til skadekontroll i global skala.

Nå er anslaget 250 millioner tapte fulltidsjobber og flere titalls milliarder i tapte inntekter

Prisen for ikke å være forberedt avtegner seg i antall tapte jobber. Denne ukas nedstenging av Østlandet koster 20.000–30.000 nye jobber, frykter Nav. Fra før er det rundt 200.000 helt arbeidsledige eller permitterte i Norge. Kostnaden er enorm for samfunnet, men den menneskelige prisen er like stor. Å miste jobben er noe av det verste man kan oppleve.

Hele verden blør nå. I begynnelsen av koronaen anslo FNs internasjonale arbeidsorganisasjon ILO at pandemien i verst tenkelige scenario kunne koste 25 millioner arbeidsplasser i verden. Dette var på nivå med finanskrisen i 2008 og 2009. Mandag kom ILO med ny prognose for koronakostnaden. Nå er anslaget 250 millioner tapte fulltidsjobber og tusentalls milliarder i tapte inntekter. Ti ganger verre enn fryktet.

Vi viser ikke vei ved å skyte oss selv i foten og svekke vår egen grunnmur i det forebyggende helsearbeidet.

Faktum er at det hadde kostet verdens fellesskap småpenger å forebygge koronaviruset. Hvis verden hadde jobbet bedre sammen. Koronaen har vært en ekstremt dyr lekse. Norge har alltid gått foran, men vi viser ikke vei ved å skyte oss selv i foten og svekke vår egen grunnmur i det forebyggende helsearbeidet.