Hvitvasking av penger på høyt nivå

Hvitvasking av penger og høye lederlønninger er del av det samme sykdomsbilde. Mange land lider under dette. Modige bøker, god historiekunnskap og et glimt i øyet hjelper oss å se dette klarere.

Og det leder også til konklusjonen om at vi burde inngå en leasing-ordning med den britiske regjeringen: De får låne vår næringsminister Jan Christian Vestre. Han kunne lære de en lekse eller to om samfunn, moral og finans.

At vi kan ha en slik «hemmeligholdsindustri» i 2022, er egentlig ikke til å tro.

Et raskt sveip på nettet viser at norske bankers brudd på hvitvaskingsloven etterforskes sjeldent. Økokrim har for få ressurser og å spore transaksjoner kan være vanskelig. Kanskje særlig nå med økt satsing på kryptovaluta.

I 2015 iverksatte journalister fra mange land verdens største graveprosjekt. Var oppmerksomheten om Panama-papirene bare et blaff? Ikke helt. Avsløringene, som Aftenposten bidro til, førte allerede det første året etter til minst 150 offentlige granskninger, revisjoner og høringsprosesser i 79 land.

Frida Kvamme fra NUPI skrev i et innlegg at ulike myndigheter da hadde iverksatt etterforskning av mer enn 6500 skattytere og selskaper, og så langt hentet inn mer enn 110 millioner dollar gjennom tilleggsskatt og beslaglegning av verdier.

Men det internasjonale systemet med skatteparadiser, avslørt gjennom Panama-papirene, lever videre, selv etter skandaleoppslagene. At vi kan ha en slik «hemmeligholdsindustri» i 2022, er egentlig ikke til å tro.

Hva skulle britene nå tjene penger på?

Vi trenger med andre ord stadig å bli påminnet at vi er omringet av mange uærlige sjeler og diktatorer og kleptokrater i fattige land, som raner egen befolkning. Men hva om dette uvesenet har bolig «midt iblant oss», som nær nabo og alliert?

En modig bok forteller oss en slik historie. Forfatter og journalist Oliver Bullough har skrevet Butler for verden (2022). Og med en lang undertittel: Hvordan Storbritannia hjelper milliardærer, skattesvindler, kleptokrater og kriminelle.

Her får vi servert historien om hvordan den andre verdenskrig tappet landet for ressurser. Statskassen var bunnskrapt, imperiet begynte å krakelere og ble gradvis oppløst. Imperiets fall skapte en identitetskrise. Hva skulle britene nå tjene penger på?

Han er sikkert en ok fyr på privaten, denne Røkke.

Det var et imperium først og fremst tuftet på handel, og etter hvert ble finansielle transaksjoner den viktigste formen for handel. Landet ble rikfolkets skruppelløse tjener, hevder Bullough. Landet har med andre ord hjulpet og bistått mange av de samme folkene som i 2016 ble avslørt gjennom Panama-papirene.

Oliver Bullough bruker tørrvittig britisk humor og forfatter P.G. Woodhouses legendariske butlerskikkelse Jeeves når han skal forklare hvordan britiske finansfolk, advokater og politikere innsmigrer seg hos russiske oligarker og andre. Denne virksomheten bidrar til krisene som i dag truer verdens demokratier, skriver han, og dette tjener Storbritannia store penger på.

Bullough dokumenterer hvordan britiske finansfolk, advokater og politikere hjelper til med å forvalte stjålne verdier så friksjonsfritt som mulig – og avslører at Storbritannia ofrer sin gode moral for skitne pengers skyld.

Han er kjent for å organisere kleptokratturer gjennom Londons gater.

Bullough kan mye om pengeindustrien, og har tidligere skrevet boka Pengeland (2020). Her dokumenteres deler av den internasjonale finansindustrien, via de superrike som skjuler sine formuer for å slippe skatt. Noen stjeler. Dette er et internasjonalt system, ifølge Bullough, der gigantiske summer flyttes rundt, utenfor all kontroll. De superrike lever globalt og pengene strømmer over grensene, der eventuelle kontrollinstanser ikke kan følge etter.

Norske rikinger er av et annet kaliber. Mange gjør som bergenseren Trond Mohn – de donerer penger til viktige samfunnsformål, og betaler sin skatt med glede. Andre, som Kjell Inge Røkke, flytter heller til Sveits, og kan cashe inn noen skattefordeler etter fem år i utlendighet. Han er sikkert en ok fyr på privaten, denne Røkke. Men han følger finansiell logikk, og maksimerer egen profitt. Det er mulig at det er vanskelig å la være, om smutthullene er der. Her er det opp til Stortinget å lage lover som ikke «leder oss inn i fristelse».

Og det er nettopp det Bullough, gjennom sitt forfatterskap viser oss. Det er en rød tråd her. Når finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking, er noe fundamentalt galt med hvordan økonomien fungerer. Når de superrike på finurlige måter kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, omgå lovene, eller bare bryte dem, i form av transaksjoner til skatteparadiser, eller via maltesiske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein, etc, så undergraves demokratiet.

Det var først og fremst Suez-krisen i 1956 som ble avgjørende.

Bullough gjør mer enn bare å påpeke dette i sakprosas form. Han har også plass for kreative stunt, for å anskueliggjøre hva som skjer. Han er kjent for å organisere kleptokratturer gjennom Londons gater, og særlig bydelene Mayfair og Knightsbridge. Litt etter malen til kjente Hollywood-turer, der publikum får se stjernenes hus fra utsiden. Kanskje han burde en tur innom Newcastle og Manchester Citys hjemmebaner også. Her er diktator- og mordpenger godt investert.

Men dette dreier seg selvsagt om mer enn underholdning. Det handler om system. Like før slutten på 2. verdenskrig, forhandlet deler av verden seg til nye regler for internasjonal handel og pengeoverføringer, kjent som Breton Woods-avtalen av 1944. Det var en viss orden. Men dette har blitt kraftig uthult de siste 40 årene, ikke minst siden liberaliseringen på starten av 1980-tallet, med Ronald Reagan og Margareth Thatcher i spissen, og med både Høyre og Arbeiderpartiet med på lasset her hjemme.

Men, ifølge Bullough, hadde Storbritannia begynt å uthule reglene lenge før. Det var først og fremst Suez-krisen i 1956 som ble avgjørende. Storbritannia og Frankrike forsøkte med militærmakt å hindre Egypt i å nasjonalisere denne livsviktige handelskanalen. Det ble et sviende nederlag, ikke minst fordi USA satte ned foten.

Her manipuleres sårbare sjeler av datamaskiner som lærer vanene dine og får deg til  å fortsette å spille.

Det førte til et britisk finanskrasj. London svarte nesten umiddelbart med å spekulere i noe som ble kalt for eurodollar og andre skattedempende finansielle mekanismer.

I tillegg ble britiske oversjøiske territorier, som De britiske jomfruøyene, og nærmere hjemme, øya Jersey, skatteparadis for amerikanske rikinger, nordkoreanske våpensmuglere, tvilsomme afghanske tjenestemenn, søramerikanske narkotikakarteller, innsidere fra Kreml, korrupte fotballadministratorer og andre kriminelle.

På Gibraltar ble gambling, den gang tungt regulert i selve Storbritannia, den nye forretningsmodellen. Gambling har gått fra å være sett på som et potensielt helseproblem, til nå å behandles som en ren fritidsaktivitet, på nettet.

Oligarken Jevgenij Lebedevs sønn har nå fått plass i overhuset – som baron av Sibir!

Her manipuleres sårbare sjeler av datamaskiner som lærer vanene dine og får deg til  å fortsette å spille. Det anerkjente medisintidsskriftet the Lancet omtalte i 2019 fenomenet som «glupske online rovdyr», og «et onde». Alt dette lagt til rette for av finansfolket i «the City».

Bullough sparer derfor ikke på kruttet, når han hevder at Storbritannia har blitt en nasjon av sleipe tjenere som slikker hånden til noen av klodens verste mennesker. Et av de pussigste eksemplene han kommer med, er hvordan russiske oligarker får tilgang til Storbritannias innerste sirkler, der de betaler seg inn som velgjørere i utdanningssektoren. Oligarken Jevgenij Lebedevs sønn har nå fått plass i overhuset – som baron av Sibir!

Kanskje vi kan leie ham ut, til en solidarisk pris?

Bulloughs bidrag, via hans bøker, viser oss en verden som vil bedras. Ja, vi får hvitvaskingsrapporter, en gang iblant, i form av Panama-papirer. Og vi ser at vi har «finansielle monster» også iblant oss her i Skandinavia. Det er ikke så mange årene siden at vi fikk nyheter om at Den Danske Banks estiske filial, hadde hvitvasket 200 milliarder kroner fra det tidligere Sovjetunionen.

Norske banker er ikke helt der, heldigvis, selv om myndighetene ikke har satt av ressurser til å følge opp. Uansett er utbyttet de drar betydelig. Gjennom hele 2022 har vi kunnet lese i media om DNB, som tjener vanvittig godt i en periode der vanlige folk må spenne inn livreima.

Andre, som våre laksebaroner, vil ikke betale grunnrenteskatt, i alle fall ikke uten at bunnfradraget blir så stort at det snart ikke er noe igjen av regjeringens opprinnelige utsikt til økt skatteinngang. Den rikeste av de alle har til og med truet med å dra utenlands med pengene sine.

Bullough vil at Storbritannia skal begynne å gjøre det rette, uansett hva det koster. Det er et mantra verdt å legge seg på minnet. Og det starter kanskje i det små? Som med vår egen næringsminister, Jan Christian Vestre?

Vestre krever i den nylig fremlagte Eierskapsmeldingen at lederlønningene i statlig eide selskap skal følge lønna til ansatte. Dette skjer ikke i prosent, men i kroner og øre. Og det legges inn en bråbrems for bonuser.

Vestre burde egentlig tilbys en stilling som statsråd i britiske Rishi Sunaks nye regjering.

Her må det med andre ord argumenters på generalforsamlingen om lederen ikke er fornøyd. Har en leder en i utgangspunktet konkurransedyktig lønn og mener at hen likevel skal ha høyere lønnsvekst enn de andre i selskapet, vil nå staten kunne stemme mot. Og om lederen ikke er fornøyd, kan hen jo alltids dra til utlandet, til Storbritannia og prøve lykken der? Der er de jo vant med mange rare aksenter.

Vestre har vist handlekraft før også: I 2021 kastet han styret i Argentum etter avtaler om skyhøye bonuser i det statlige investeringsselskapet. Kanskje Vestre også kan bruke denne høyst laudable innstillingen til å minne en sutret kraftbransje om at deres formål ikke bare er høyere inntekt; de skal også være solidariske i en krevende tid.

Derfor må de tåle tilleggsskatt, fastpriser på strøm og fornuftig regulering av vannmagasinene.

Vestre burde egentlig tilbys en stilling som statsråd i britiske Rishi Sunaks nye regjering. Kanskje vi kan leie ham ut, til en solidarisk pris? Det hadde kanskje vært et lite bidrag til at Storbritannia kvittet seg med sitt klamme butler-stempel?