Hvor kommer forakten på nettet fra?

Misnøye og frustrasjon over reelle utfordringer i dagliglivet har jeg all respekt for at folk opplever. Men hvordan henger det sammen med hatet mot andre medmennesker som tyter ut fra kommentarfelt og sosiale medier?

Hva er det som skjer i den overgangen, og hvorfor skjer det? Og hvor ligger medansvaret hos politikere som tidvis tegner bilder av nasjonens undergang om motparten vinner et valg, og hvor ligger ansvaret hos de tradisjonelle mediene som også driver heksejakt på personer i jakt på klikk?

Og ikke minst, hvor ligger ansvaret på den reelle politikken som har blitt ført de siste 40 nyliberale år; der den økonomiske ulikheten mellom folk har økt så mye at vi lever ulike liv, også i Norge.

Den levde erfaringen av et fellesskap som forsvant

Ulikhet er alvorlig på mange vis i samfunnet, et eksempel er den levde erfaringen av et fellesskap som forsvant. Da må man finne fellesskapet andre steder, og et sted å finne det, er der man kan samles rundt hatet mot «de andre», enten «den andre» er en innvandrer, en sosialdemokrat, en akademiker, en kvinne, en transkvinne, en klimaaktivist, en Palestina-aktivist, eller bare en som mener noe annet enn man gjør selv.

Jeg har tilbrakt de siste ukene med å lese meg gjennom kommentarfelt. Hos høyreradikale nettsteder, såkalte alternative medier, eller under enkeltpersoner som driver med podkaster eller tekst, knyttet til slike nettsider og meningsunivers. Men også under statuser skrevet av statsministeren vår for eksempel, eller på antirasistiske nettsider eller der noen har skrevet opprørt om Palestina.

Bare for å utsette meg for maks ubehag, vandret jeg også gjennom ulike lokale lag av Norgesdemokratene, samt noen av deres mer profilerte politikere. Det står ikke på engasjementet hos folk i dette landet. Men hvorfor havner det her, hos ytre høyre på sosiale medier?

Hvem hater mest og hardest

Dette er ikke forskning, men bare en observasjon, men den er uansett tydelig nok. Samme hva tematikken er, kan man finne den samme indre logikken nedover i kommentarfeltene; nesten som om det er en egen sport: Hvem kan bruke de sterkeste og sinteste ordene, hvem våger seg utpå med den drøyeste kommentaren. Hvem hater mest og hardest.

Noen organiserer hatet på sosiale medier: Alternative medier, influensere, podkastverter. De trenger ikke skape det, men de fasiliteter og gir det språk: Eliten ser ned på deg!

Fordi sosiale medier er som de er, blir brukerne belønnet om de viser aggresjon og sinne, og da kan man bli ivrig til å gjøre dette igjen og igjen. Det betyr at den som skriver «Jeg synes innvandringspolitikken er feil» konkurrerer om oppmerksomhet med «Landsforræderne i Ap ødelegger landet!» Alle gjentagelser normaliserer, og blir noe vi venner oss til, som for eksempel rasisme.

Harde løsninger er ment å løse konflikter

Du trenger ikke lenger lete opp lukkede fora for å finne holdninger som er rent ut fascistiske eller konspiratoriske lenger. Det holder å åpne Facebook eller X. Algoritmene bygger oppunder det som er slemt og hatefullt, mens det solidariske og vennlige ofte skyggelegges, akkurat som i verden utenfor internett, der militære og harde løsninger, med tilsvarende språkbruk, er ment å løse konflikter. Kompromiss eller et vennlig uenighetsfellesskap i demokratisk ånd kan i dag virke og tolkes som svakhet.

Det er dyrtid, det er renteøkninger, og om det ikke er massiv arbeidsledighet, er det mange som er urolige for det. Blir du syk eller ufør kan du samtidig måtte forholde deg til økonomisk krise, eller du kjenner noen som står i det. Det er altfor store økonomiske ulikheter mellom folk, som blir altfor synlig på sosiale medier.

Ulikhet er ikke bare forskjellen på en liten og en stor bankkonto. Det er forskjellen på å kunne kjøpe nye vinterdekk når de gamle er for gamle, eller måtte kjøre med usikkerhet vinteren gjennom. Det er forskjellen på å leve med tannverk eller med tannlege, mellom å kunne oppfylle barnas drømmer eller å måtte knuse dem. Det er forskjellen mellom å møte en renteøkning ved å spare litt mindre, eller stirre ut i nattemørket klokken 04 i intens uro.

Det handler ikke bare om kroner, men om status

Vi er ikke et «vi». «Vi» kjenner ikke velferdskutt eller økte bensinpriser på samme måte.

Opplevelsen av økonomisk urettferdighet kan i seg selv få politiske konsekvenser. En fersk europeisk studie som også omfatter Norge, finner en sterk sammenheng mellom opplevd ulikhet og støtte til populistiske partier: Nordmenn som oppfattet samfunnet som sterkt ulikt, var rundt 20 prosentpoeng mer tilbøyelige til å støtte FrP enn dem som oppfattet samfunnet som mer egalitært.

Studien viser ikke at ulikhet fører til FrP-støtte, men den peker mot noe viktig: Det er ikke nødvendigvis de objektivt fattigste som blir mest politisk sinte. Opplevelsen av at avstanden øker, at andre drar fra, eller at «folk som meg» får mindre enn de fortjener, kan ha politisk kraft i seg selv. Det handler ikke bare om kroner, men om status, rettferdighet og følelsen av hvilken plass man har i samfunnet.

I Sverige fant statsviteren Sirus Dehdari at varsler om oppsigelser blant lavt utdannede, svenskfødte arbeidere økte oppslutningen om Sverigedemokraterna; effekten var sterkere i områder med mange lavt utdannede innvandrere, altså der konkurransen om jobber lettere kunne oppleves som konkret. En britisk studie av 313 områder i England og Wales fant noe enda mer alvorlig: Da velferdsytelser ble kuttet etter 2010, økte rasistisk og religiøst motivert kriminalitet.

Ingen av studiene viser at dårlig råd «gjør folk rasistiske». Men, når mennesker opplever tap, økonomisk usikkerhet og konkurranse om knappe goder, kan det påvirke både hvilke politiske bevegelser de søker mot og hvordan konflikter mellom grupper utvikler seg.

Virkeligheten blir enklere dersom problemet kan plasseres hos andre

Økonomisk uro kan forklare at mennesker blir misfornøyde, men det kan ikke automatisk forklare hvem de begynner å hate. Mellom en sterk følelse av å være under press eller i stress, og forestillingen om at innvandrere, journalister, politikere, feminister eller klimaaktivister «ødelegger landet» eller er landsforrædere, må det skje noe. Men hva?

Ved siden av ulikheten og fellesskapet som forsvant, mistenker jeg noen ganger at dette spiller inn:

Verden blir rett og slett lettere å leve med dersom kompleksiteten kan ryddes unna.

Man slipper å ta inn over seg alvoret i klimaendringene («det er overdrevet, forskerne skremmer oss, hysteri!»), hva flukt, krig og det å begynne på nytt i et fremmed land faktisk innebærer («de vil bare hit for å utnytte systemet, send dem ut!»), at demokratiet nødvendigvis består av kompromisser, nederlag og beslutninger man misliker («politikerne gir faen i vanlige folk»), eller at kvinner fortsatt kan møte systematiske problemer uten at det betyr at menn har enkle liv («det er menn som egentlig diskrimineres nå»). En komplisert virkelighet blir enklere dersom problemet alltid kan plasseres hos andre, og aller enklest blir det dersom disse andre også kan tillegges dårlige motiver. Så dårlige at de blir fiender lov å hate.

Spør folk: Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

Politikerne burde kaste ut noen av kommunikasjonsfolkene sine som skal snakke utad, og heller kommunisere med menneskene innad i landet.

Spør folk: Hvordan ser en vanlig dag ut for deg? Hva surrer i hodet ditt før du sovner? Hva gjør deg glad? Føler du at du har makt over eget liv? Hva er den ene tingen som kunne fått deg til å stemme på mitt parti? Hva skal til for at du stoler på meg? Hva er du mest redd for når det gjelder barna dine? Det er vanskeligere å være sjenerøs overfor verden når hverdagen oppleves som kontinuerlig administrasjon, stress og ikke strekke til noen steder.

Når vi ikke føler oss sett eller hørt har vi mennesker det med å rope høyere eller bruke sterkere ord.

Arday ble ikke bare en av mange akademikere som har gjort feil

Ta tragedien i Storbritannia, der sosiologiprofessor ved Cambridge Jason Arday, etter alt å dømme tok sitt eget liv etter massiv hets i både tradisjonelle og sosiale medier. Det blir umulig å puste i alt hatet som drukner deg. Ingen hører hva du sier under vann. Ingen klarer å holde deg flytende. Trøkket blir for tungt. Når sluttet folk å oppføre seg som folk?

Arday ble ikke bare en av mange akademikere som har gjort feil, plagiert, eller tatt en kjapp løsning, en anklage mot ham som for øvrig ikke er ferdig etterforsket. Arday ble ikke bare en av mange sjarlataner i denne verden som skryter på seg bragder og lyver på seg sympati, han ble et symbol på såkalt «woke», alt det i visse miljøer er lov å hate. Problemet er bare at når noen mennesker, selv de du er sterkt uenige med, mister sitt menneskeverd, er vi på vei mot høyreekstremisme og fascisme. Fellesskapet er med andre ord livsfarlig, og må møtes med kraft. Men det kan være vi også må møte det med undring og forskning.