La oss unngå at 7. oktober blir et symbol på hvilken side man står i konflikten. I stedet bør vi finne en måte å minnes både jødiske og palestinske ofre.
For jøder verden over er 7. oktober dagen for den største massakren på jøder siden andre verdenskrig.
Tidlig om morgenen stormet Hamas inn i Israel og drepte rundt 1200 israelere, de fleste av dem sivile. Mer enn 200, inkludert barn, ble tatt som gisler og ført til Gaza. Brutaliteten i Hamas’ angrep har vekket minner om de mørkeste kapitlene i jødisk historie og skapt et nytt dypt sår i den jødiske kollektive bevisstheten.
Hvordan skal det offisielle Norge forholde seg til 7. oktober?
Derfor vil jøder markere denne dagen som en sørgedag i lang tid fremover.
For palestinerne markerer samme dag begynnelsen på et mareritt. Det symboliserer starten på det mange omtaler som et folkemord på Gazas befolkning, med over 41.000 drepte, nesten 2 millioner på flukt, og store deler av Gaza lagt i ruiner.
Israels bombing har ikke engang spart sykehus, flyktningleirer, skoler eller moskeer. Påtalemyndigheten i Den internasjonale straffedomstolen i Haag har bedt om arrestordre på statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu for blant annet utsulting av sivile som en krigsmetode.
At partene i en konflikt har ulik minnepolitikk, er helt normalt. De sørger over sine egne og minnes egne lidelser. Men hvordan skal denne dagen markeres i Norge? Hvordan skal det offisielle Norge forholde seg til 7. oktober?
Denne dagen er allerede blitt institusjonalisert gjennom den tunge tilstedeværelsen fra det offisielle Norge
Mange minoriteter i Norge har egne minnedager med stor betydning. Et eksempel er kurdernes markering av Halabja-massakren 16. mars, til minne om de 5000 som ble drept i et kjemisk angrep av Saddams regime i 1988. Bosniere markerer Srebrenica-folkemordet 11. juli. De setter pris på deltakelse fra norske myndigheter i slike markeringer.
I år ble 7. oktober markert av norske jøder i synagogen i Norge. Denne dagen er allerede blitt institusjonalisert gjennom den tunge tilstedeværelsen fra det offisielle Norge. Kongen, kronprinsen, statsministeren og stortingspresidenten var alle til stede i synagogen, hvor de tok del i en minneseremoni og bar kippa som et tegn på respekt og støtte.
Samme dag arrangerte Palestinakomiteen en markering med fokus på de palestinske ofrene for Israels krigføring. I invitasjonen skrev de: «7. oktober i Oslo: Markering: Ett år med folkemord – 76 år med straffefrihet.» De satte 7. oktober inn i en bredere historisk kontekst, med vekt på hendelser både før og etter denne datoen.
Det kom sterke reaksjoner på at Palestina-aktivister valgte å minnes palestinske ofre fremfor israelske denne dagen. På Facebook kritiserte forfatter Anne Holt dem for manglende «smerte og medfølelse» overfor de jødiske ofrene. Samtidig beskrev Minotenk-leder Linda Noor hvor tungt denne dagen føltes for Palestina-aktivister:
«Overalt er det påminnelser om at noens liv er så mye mindre verdt enn andres,» skrev hun, med klar adresse til de som markerer denne dagen uten å anerkjenne de palestinske ofrene for Israels krigsforbrytelser.
En israelsk mor eller en palestinsk mor som mister sitt barn, opplever like stor smerte.
Selv om Anne Holt og Linda Noor ikke akkurat er motpoler i den polariserte debatten om Palestina-Israel-konflikten, har begge litt rett samtidig. Dette viser hvor urealistisk det er å ha en felles minnepolitikk så lenge konflikten pågår.
7. oktober har med andre ord blitt en dag som splitter oss: «Vis meg hvordan du markerer 7. oktober, så skal jeg fortelle deg hvilken side du støtter.»
Det blir vanskelig å markere denne dagen uten å bli oppfattet som ensidig, enøyd eller relativiserende. Uansett hva man sier den dagen, så kan det tolkes som at man veier én urett tyngre enn den andre.
Lege og samfunnsdebattant Wasim Zahid skrev på Facebook at det var fint å se kongen, kronprinsen, statsministeren og stortingspresidenten bære kippa under seremonien, men etterlyste også solidaritet med palestinere:
«Det bor mange palestinere i Norge, kunne dere vist dem litt støtte og solidaritet? Fortjener ikke de også litt trøst fra sine ledere?»
Vi bør bygge videre på slike tradisjoner og fremme en mer forsonende minnepolitikk enn det vi har sett i år.
Vi som ikke er direkte involvert i konflikten, kan – enten bevisst eller ubevisst – bli en del av den pågående propagandakrigen. Likevel har vi et ansvar for å holde fast ved humanistiske verdier ved å behandle alle ofre likt.
Til syvende og sist er ofrene individer, og deres menneskelighet må aldri glemmes. Som lederen for Palestinakomiteen, Line Khateeb sier:
«En israelsk mor eller en palestinsk mor som mister sitt barn, opplever like stor smerte».
Det blir fort mer komplisert når vi tenker på gruppenivå og skal minnes alle ofrene på én og samme dag. Men det finnes en praktisk løsning som kan gjøre minnepolitikken i Norge mer forsonlig.
Vi må erkjenne at 7. oktober er en viktig sørgedag for jødene, samtidig som de enorme palestinske lidelsene i det påfølgende året ikke må gå i glemmeboken. Hva med å gjøre 8. oktober til en dag for å minnes de palestinske ofrene i Gaza?
Det offisielle Norge, sammen med resten av samfunnet – inkludert muslimer – viser sympati med jødene den 7. oktober. Tilsvarende bør det offisielle Norge, sammen med samfunnet, inkludert jøder, vise sympati med de palestinske ofrene den 8. oktober.
Norske jøder må få lov til å bearbeide sine traumer i fred den 7. oktober.
Dette må gjøres uten å sidestille eller sammenligne erfaringene, men ved å vise respekt for begge parters smerte og historie.
Dette forslaget virker litt konstruert, men i stedet for at 7. oktober skaper splittelse med ulike markeringer, kan vi fordele dem på to dager. Slik kan vi bidra til gjensidig forståelse og forsoning.
Vi må vise engasjement for det som skjer i verden, men samtidig unngå å importere Midtøstens konflikter til Norge. Muslimenes fredsring rundt synagogen i 2015 og jødenes solidaritetsring rundt moskeen på Grønland i april, er gode eksempler på ønsket om fredelig sameksistens.
Vi bør bygge videre på slike tradisjoner og fremme en mer forsonende minnepolitikk enn det vi har sett i år.
Norske jøder må få lov til å bearbeide sine traumer i fred den 7. oktober. Det mest tragiske er at palestinerne på Gaza og Vestbredden ikke har tid eller rom til å bearbeide sine egne traumer.
De lever i historien – i en virkelighet med kontinuerlige traumer og ydmykelser som aldri tar slutt. Engasjementet for rettighetene til palestinere bør derfor fortsette, men det må skje uten å fornekte massakren mot jøder 7. oktober.
Kommentarer