Hvordan miste venner og legge seg ut med folk

«Norsk antiamerikanisme er ikke nytt. Det nye er at den har migrert til Høyre», hevdet nylig nestleder i Nobelkomiteen, Asle Toje, i Aftenposten. Hans eksempler stammer fra Høyres landsmøte, der Michael Tetzschner ifølge Toje kalte USA en fiende av Vesten, mens Erna Solberg oppfordret oss til å handle europeiske varer og feriere i Europa.

Uten Youngs høye forventninger ville ikke skuffelsen blitt så stor.

Tojes sjokkpåstand vakte såpass oppsikt, som det heter nå til dags, at både Tetzschner og eks-Frp/Høyre-politiker Jan Arild Snoen gikk kraftig til motangrep. «Tøv fra Toje. Igjen», smalt det fra Oslos tidligere byrådsleder. Gjørmebadet i borgerskapet kan kort oppsummeres slik: Det startet med «du er antiamerikansk» og fortsatte med «nei, DU er antiamerikansk!» og ble avsluttet med «DU er antiamerikansk ganger uendelig!!!».

Realiteten er at ingen av dem er antiamerikanske. Sånn, bli venner nå.

Forvirringen skyldes den evige dansen rundt Jens Bjørneboes 1966-essay «Vi som elsket Amerika», som ifølge Toje dannet skole for den norske antiamerikanismen på venstresiden. Men essayet handler om USAs utenrikspolitikk under den kalde krigen, som Bjørneboe mente var blitt preget av «ensidig brutalt egoistiske motiver».

Å kalle en forfatter «antiamerikansk» fordi han kritiserer USAs rolle i Vietnamkrigen, blir som å kalle noen antisemitt om de hevder Israels regjering begår folkemord mot palestinerne i dag. I et slikt tilfelle er man bare anti-folkemord, ikke antisemittisk. Viktig distinksjon.

Kultur, verdier og identitet er kjernen i den arketypiske antiamerikanismen i Europa, ikke politikk og utenrikspolitikk.

I dette perspektivet har venstresiden aldri vært spesielt antiamerikansk, fordi kritikken hovedsakelig har vært rettet mot USAs utenrikspolitikk. Bjørneboes essay ble da også publisert i avisa Orientering, som ble etablert av venstresiden i Arbeiderpartiet etter Nato-striden på tampen av 1940-tallet.

Bjørneboes 1966-kritikk er en videreføring av hans 1952-essay «Frykten for Amerika i oss», publisert i det konservative tidsskriftet Spektrum. Lest samtidig blir det tydelig at Bjørneboes kulturelle kritikk av USA var like konservativ som hans politiske var radikal. Han mente i 1952 at USA var «bebodd av en ny sort mennesker, av prektige, halvmekaniske kjempebaby’er som lever av hermetisk tomatsaft og kunstige vitaminer» og at «Det jordiske Amerika er et sted hvor tenkende og følende mennesker har det verre enn noe annet sted i verden» – for bare å ta noen få av nokså mange antiamerikanske eksempler.

Dermed har det likhetstrekk med annet fordomsfullt tankegods, som antisemittisme, rasisme og islamofobi.

Bjørneboes verdikonservative kritikk i 1952 føyer seg inn i en gammel, elitistisk tradisjon i spesielt Storbritannia og Frankrike, som stammer fra 1700-tallet: Europa er tradisjon, ånd, filosofi, mat- og drikkekultur, klassisk scenekunst, menneskevennlig byarkitektur andre tegn på fremskreden sivilisasjon. USA er, på den andre siden, barbari – showbiz, mikrobølgeovnmat og store, bråkete biler. Europeere er renraset, dannet og utdannet, amerikanere er bastarder, overfladiske og uvitende. «En hundre prosent amerikaner er 99 prosent idiot», som den irske forfatteren George Bernard Shaw så kort og greit oppsummerte det. Forestillingen om den enkle og brautende amerikaneren har siden blomstret med jevne mellomrom, for eksempel tidlig på 2000-tallet under president George W. Bush den yngre, der hans påståtte dumhet og svart/hvitt-tenkning ble tilskrevet hans Texas-bakgrunn.

Ved å sause alt sammen og trekke anti-kortet i utide, bidrar venner av USA til å fordumme det offentlige ordskiftet.

Legg til ytterligere et velkjent mønster, inkarnert av briten Toby Young på 1990-tallet, da han full av urealistiske drømmer dro til USA og forsøkte å erobre Manhattan-etablissementet som stjernejournalist i det legendariske motebladet Vanity Fair. Slukøret og satiresprengt dro han tilbake til London og skrev bestselgeren «Hvordan miste venner og legge seg ut med folk», der han portretterer alle amerikanere som kulturløse og humørløse. Uten Youngs høye forventninger ville ikke skuffelsen blitt så stor – nok en klassisk pendelbevegelse i USA/Europa-forholdet som går i arv fra generasjon til generasjon.

Kultur, verdier og identitet er kjernen i den arketypiske antiamerikanismen i Europa, ikke politikk og utenrikspolitikk. Antiamerikanisten generaliserer fra enkelttilfeller til befolkningsgrupper og skaper myter og stereotypier som sier mer om europeeren enn amerikaneren. Dermed har det likhetstrekk med annet fordomsfullt tankegods, som antisemittisme, rasisme og islamofobi. Det er forskjell på å si at Benjamin Netanyahu er en krigshissende hauk og at alle jøder er det. Blant annet fordi det første er sant, mens det andre ikke er det. Ved å sause alt sammen og trekke anti-kortet i utide, bidrar venner av USA til å fordumme det offentlige ordskiftet. Kall det gjerne en amerikanisering av debatten, men da må vi nok rykke tilbake til start.

Til orientering: Spaltisten utga i 2003 boka Frykten for Amerika. En europeisk historie (med Dag Herbjørnsrud), om overlappende tematikk.  

Til orientering 2: Spaltisten mener ikke at alle texanere er dumme. Det er et retorisk poeng.