Vi trenger å bygge motstandskraft. Å være et vi. Et antirasistisk vi.
Å miste et demokrati skjer sjelden gjennom et klart og tydelig brudd; det er snarere som en form for benskjørhet, der motstandskraften og styrken gradvis svekkes, uten at vi kan merke endringene fra dag til dag. Men så, når det har gått en stund, kan det også gå veldig, veldig fort.
For noen dager siden holdt USAs utenriksminister Marco Rubio en tale på sikkerhetskonferansen i München. Der avfeide han ideen om en regelbasert verdensorden bygd på velferdsstater, og slo fast at Europa og USA i prinsippet tilhører hvite, kristne innbyggere. En av de mange lederne som reiste seg til stående applaus var Carl-Oskar Bohlin, Sveriges minister for sivilt forsvar, fra det konservative partiet Moderaterna.
Etter München dro Rubio videre til Ungarn og Slovakia, noe som vakte sterk begeistring i russiske statsstyrte medier. Det samme gjorde talen hans, som forsterket kjernebudskapet i USAs nye sikkerhetspolitiske strategi. I den tar de til orde for «regimeskifte» i Europa, å «dyrke motstanden», og for å styrke bevegelser og partier som står imot en migrasjonspolitikk som «forvandler kontinentet og skaper uro».
Nå trenger vi at lederne våre tegner opp røde linjer, tenkte jeg da jeg hørte Rubios tale.
Dette skal blant annet gjøres via The Heritage Foundation, som står bak Trump-regimets Project 2025. De har opprettet kontakt med flere likesinnede organisasjoner og tenketanker, som Jerusalem Institute for Strategy and Security, ungarske Oeconomus Economic Research Foundation, og Center for Fundamental Rights. Sistnevnte står bak CPAC, de «konservative» aksjonskonferansene der Steve Bannon og andre har normalisert å gjøre Heil Hitler-hilsen fra talerstolen. Ifølge Politico sa Daniele Scalea, president i italienske Fondazione Machiavelli, i forbindelse med en paneldebatt nylig at samarbeidet mellom slik grupper vokser.
Nå trenger vi at lederne våre tegner opp røde linjer, tenkte jeg da jeg hørte Rubios tale.
Det skjedde ikke.
To dager seinere skrev arbeidsminister Kjersti Stenseng på Facebook at hun «mener vi bør ha et lovverk hvor tap av statsborgerskap kan være en mulig reaksjon. Derfor vil Arbeiderparti-regjeringen nå se på hvordan vi kan frata de som begår alvorlig gjengkriminalitet statsborgerskapet! […] Det er, og skal være et privilegium å få, og ha, norsk statsborgerskap.»
Det må være et vi bygd på rettigheter som ikke kan fratas oss med et pennestrøk.
Samme dag åpner jeg en mail fra en lærer jeg har møtt på et av foredragene jeg har holdt om rasisme og fascisme. Hun forteller at skolen hennes for noen år siden mottok flere brev fra «bekymrede» foreldre, knyttet til hennes person. Hun hadde da jobbet der i 12-13 år, og bodd i området i nesten 45 år. Hun ble adoptert til Norge fra et asiatisk land da hun var liten, noe som var nok til å vekke foreldrenes mistenksomhet og frykt.
«Etter det me veit er det berre eine utanlandsk lærar på 7. klasse. Me håper rektor har kontroll på at ho ikkje driv med islamsk propaganda», skrev de. «Da vårt syn dessverre ikkje er politisk korrekt for tida velger me å vera anonyme men vil vil følge utviklinga ved skulen framover.»
De sendte også bekymringsbrev til FAU, og etter hvert direkte til henne:
«Me er nokre foreldre ved skulen der du jobber som bare vil seie at me ikkje er glad for at du jobber der. Det kan godt hende du er ein god lærar men me er ikkje glad for at du spreier islamske haldningar til barna. Me håper du vil be om noko anna å gjera ved skulen (reinhald er viktig!) eller noko anna ein annan stad. Du kan jo dra tilbake dit du kom frå, du er ikkje norsk og me vil ikkje ha deg her. […] Me treng kristne norske verdiar her. Me er ikkje ute etter deg som person, du er sikkert hyggeleg og grei nok.»
Vi trenger å bygge motstandskraft i møte med Russland, USA og Europas egne autoritære krefter.
«Det var vel nesten dét som da skremte meg mest», skrev læreren til meg. «At jeg fremdeles ikke, av enkelte, ble sett på som ‘norsk’ (og ifølge noen i Frp er barnebarna mine heller ikke det).»
En annen jeg har blitt kjent med, som har tilsvarende bakgrunn, skriver samme kveld:
«Selv om det ikke er sannsynlig at noe blir å skje med meg, så titter jeg meg over skuldra. Hjertet banker alltid litt fortere når jeg går rundt i Oslo alene. Jeg er redd for de få blant oss, for det mørket som vokser seg større. Jeg vet at denne redselen har blitt formet av og er forankret i erfaringene jeg har gjort meg gjennom mange år. Jeg vil og må kjempe mot det, men jeg lyver om jeg ikke sier at jeg noen ganger ‘drømmer’ meg bort til å flytte ‘dit jeg egentlig kommer fra’. Og det gjør meg umenneskelig trist.»
Vi trenger å bygge motstandskraft i møte med Russland, USA og Europas egne autoritære krefter. Det gjør vi gjennom å være et vi, ikke et oss og dem. Det må være et vi bygd på rettigheter som ikke kan fratas oss med et pennestrøk. Et antirasistisk vi, bygd på vår felles menneskelighet.
Kommentarer