Nye grupper i samfunnet som krever de samme rettighetene som resten, presser frem menneskeverd for alle. Nå må vi anerkjenne at folk på flukt er mennesker som oss, for også å redde oss selv.
Det er ikke nødvendigvis helt sant at identitetspolitikk, eller minoriteters kamp for rettigheter, ødelegger for store kollektive kamper på tvers av gruppetilhørighet, slik det gjerne blir påstått (sist lest hos Susan Neiman i Klassekampen tidligere i mai.)
Historien viser at det nettopp kan være stikk motsatt; når minoriteter og grupperinger presser på og krever en plass ved bordet, så utvides ikke bare rettighetene i seg selv, men også vårt syn på alle menneskers likeverd.
En av de gruppene som i dag brutalt rammes av alt dette, er den store gruppen av mennesker på flukt.
Dermed er vi inne i det som kan være en god sirkel: Når alle menneskers likeverd på tvers av tilhørighet i grupper, etableres som en universell sannhet, skal det i prinsippet være en smal sak å inkludere neste gruppe, enten den kalles identitetspolitisk eller ikke, inn i fellesskapet. Dessuten gir det trygghet: Hvis alle hører til, hører jeg også til, samme hva slags identitet jeg har i dag, eller hva slags gruppe jeg kan komme til å havne i, i løpet av livet.
Kamp for andres rettigheter er også en kamp for egen overlevelse til slutt. Vi kan alle ende opp i rullestol. Vi kan alle ende på trygd. Vi kan alle ende opp på flukt.
Vi vet dessverre at denne sirkelen av inkludering i praksis kan ta form som et garnnøste i fri dressur, og at kamper for rettigheter, som burde være selvsagte, møtes med motstand og kreativ nytale av majoritet og makt som ikke ønsker å dele bordet sitt med nye folk i redsel for å miste plassen de alltid har hatt.
En av de gruppene som i dag brutalt rammes av alt dette, er den store gruppen av mennesker på flukt, samme hva de flykter fra eller flykter til. Paradokset for disse menneskene, er at de faktisk har all verdens konvensjoner og rettigheter på sin side, men at de brytes over en lav sko til enhver tid, både ute i verden og her hjemme i Norge.
Likevel fremstår kampen for flyktningers rettigheter som trøstesløs kamp med to skritt frem og tre tilbake til enhver tid.
Dette, sammen med det faktum at flyktninger av natur er en uensartet gruppe som hver for seg har mistet alt av ressurser underveis, gjør at de er i en svært krevende situasjon når det gjelder å legge press på myndigheter for å få sine stemmer hørt. Det krever av oss som har ressurser og trygghet, å være deres allierte og deres stemmer.
Det finnes en drøssevis av slike folk. Det er sivilsamfunnet som de siste årene har stilt opp. Tenk på Refugees Welcome, eller Dråpen i Havet. som jobber i leirene i Hellas, eller Budbringeren fra Helvete som rapporterer fra døden i Middelhavet, eller de utallige Facebook-gruppene fra en lang rekke norske lokalsamfunn som slåss for «sin» flyktning som trues med utvisning.
Likevel fremstår kampen for flyktningers rettigheter som trøstesløs kamp med to skritt frem og tre tilbake til enhver tid, og der hver trist historie eller overgrep avvises av myndigheter som et arbeidsuhell i et ellers fortreffelig og rettferdig system. Men slik er det etter alle disse årene ikke.
Det er systemet rundt folk på flukt som er selve arbeidsuhellet i en verden som hevder seg tuftet på likeverd. Problemet forsterkes av at folk blir trøtte av å lese om og forholde seg til den endeløse rekken av overgrep, død og urettferdighet som rammer flyktninger, og dermed kommer heller ikke det som burde være et stort kollektivt opprør for å forsvare menneskerettighetene og menneskene som burde vært beskytte av dem.
Husk dette: Måten ukrainske flyktninger, heldigvis, ble mottatt i Europa på, var et unntak og ikke regelen når det gjelder måten Europa generelt mottar flyktninger på. Dette kan man se for seg kunne bli en brekkstang for fremtidig behandling av andre lands desperate flyktninger, men: Neppe.
Bekymring. Påstander. Såkalte.
I Hellas dukket nylig opp en video som viste hvordan en gruppe på 12 flyktninger, derav barn og en baby, som hadde kommet seg i land på Lesbos etter en farefull ferd over havet, kjøres i en anonym varevogn til kysten, plasseres i en racerbåt og tas med ut på havet av menn med finlandshetter, der de plasseres i en oppblåsbar gummibåt og sendes ut i det store intet, inntil tyrkisk kystvakt plukker dem opp og tar dem med ut av EU.
Folk som flykter har rett, etter blant annet Geneve-konvensjonen av 1951, å søke opphold i andre land. Hellas og andre EU-land har for lengst skrevet under på dette. Likevel brytes loven gang på gang, år for år, dag for dag, og heller ikke den norske stat gjør noen som helst forsøk på en skikkelig protest mot dette.
“Vi hadde ikke trodd vi skulle overleve den dagen”, sa 27-år gamle Naima Hassan Aden, som opplevde marerittet med finlandshetter og gummibåten og knuste drømmer, sammen med babyen sin. «Når de plasserte oss i gummibåten, gjorde de det helt nådeløst».
Likevel, når SVs Grete Wold i april utfordret utenriksminister Anniken Huitfeldt på dette i Stortinget, var svaret sedvanlig vagt: « (…) Vi har i ulike fora, som FNs menneskerettighetsråd, tatt opp og uttrykt bekymring for påstander fra medier og NGOer om såkalte «pushbacks».
Bekymring. Påstander. Såkalte.
Rettigheter finnes, men brytes.
Det er ikke en intens kamp for flyktningers rettigheter dette her, eller opprørthet over det som faktisk skjer. Ikke i det hele tatt.
Det får utslag også for hva som skjer med våre egne flyktninger, som trodde de hadde en havn, men som også pushes tilbake:
Etter å ha bodd i Norge i 18 år, ble kurdiske Sirwan Muhammed Abdullah (39) fra Austrheim hentet av politiet i midten av april og plassert på Trandum fordi han mangler oppholdstillatelse. Sirwan Muhammed Abdullah og kjæresten Bjørg Waage er foreldre til to små gutter.
Selma Amin (16) var 12 år gammel da politiet tvangsreturnerte faren hennes til Libanon i april 2019. Der befinner han seg fortsatt. Han fikk innreiseforbud i fem år. Selma savner ham hver dag. Han hadde vært i Norge i 22 år.
Innvandringsregulerende hensyn, sies det.
Innvandringsbrutaliserende hensynsløshet. Om noen år vil vi grøsse av nytalen ovenfor.
De siste tre årene har 276 barn opplevd at en av foreldrene utvises fra Norge. 106 av barna er norske statsborgere, ifølge rapporten, som Baumann-utvalget la frem i 2022. Utvalget skulle på oppdrag for regjeringen gjennomgå utvisningspraksisen i saker der barn blir berørt. I rapporten står det at det haster å få på plass muligheter for mer lempelige inngrep i disse sakene. Hvis ikke mente flertallet i utvalget at Norge kunne bli dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Vi burde takke alle som utfordrer alt dette. De redder oss alle på sikt.
Rettigheter finnes, men brytes.
– Det dreier seg om barn, norske barn, flyktningbarn som ikke har noen annen stat enn den norske stat til å ivareta deres interesser, men hvor staten svikter å ivareta deres grunnleggende rettigheter, retten til familieliv, sa seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) til Dagsavisen.
Vi må begripe at flyktningers kamp er vår egen kamp.
Alle som tar to skritt frem og krever å få være med, lærer oss at det var og er mangler i våre samfunn i dag.
Det gjaldt da koloniene gjorde opprør for over 100 år siden, da kvinnebevegelsen krevde, og fremdeles krever, likeverd med menn. Det gjelder når transpersoner peker på diskriminering og undertrykkelse, når samer og andre urfolk gjør det samme, eller når funksjonshemmede med rette krever en plass i storsamfunnet, det skjer i hver eneste anti-rasistiske kamp, det skjer når uføretrygdede står frem og viser frem utenforskapet i moderne fattigdom, det skjer når norske kvinner med minoritetsbakgrunn forteller at de har levd på skyggesiden av den norske solen. Det skjer når utenlandsadopterte i dag peker på uretten som er begått mot dem, både i opprinnelseslandet og av den norske stat.
Vi burde takke alle som utfordrer alt dette. De redder oss alle på sikt.
Så lenge det alvoret ikke synker inn i politikk og praksis, er det minste vi kan gjøre i ivareta dem som vil overleve.
Stilt overfor flyktninger møter Europa og Norge seg selv i døra så det smeller av både brudd på menneskerettigheter og menneskeverd. Dette er mest av alt en katastrofe for de menneskene det gjelder, som brutalt får ødelagt, traumatisert eller i beste fall sterkt forsinket muligheten til å leve det ene livet på jorden de har til rådighet.
Men det er også en katastrofe for oss at vi har kategorisert bort medmennesker slik at de ikke fremstår som like verdifulle som oss selv eller andre, som igjen får oss til å forestille oss at denne gruppen umulig kan ha den samme kjærligheten til sine barn som oss, de samme redslene som oss, de samme lengslene.
Hvordan kan vi ellers utvise foreldre som har bodd her i nesten en generasjon, vekk fra barna sine og familien sin?
Til syvende og sist handler all flukt om det folk rømmer fra. Ingen ønsker å forlate alt de har kjært og kjent, med en pose i hånden og en redd unge på ryggen. Ønsker vi at færre folk må flykte, må vi ta årsakene til flukt på alvor og begynne med slike ting som internasjonal solidaritet, fordeling av ressurser, ta klimaendringene på det dypeste alvor og gjøre alt i vår makt for aldri å starte en krig.
Så lenge det alvoret ikke synker inn i politikk og praksis, er det minste vi kan gjøre i ivareta dem som vil overleve.
Kommentarer