Hvordan skal vi få flere i arbeid?

Vår nye arbeidsminister Anniken Hauglie har rett i at arbeid til alle er en av våre viktigste oppgaver. Men hun må ikke falle for fristelsen til å lage kortsiktige løsninger som svekker norsk økonomi. I juleferien bør hun sette av litt tid til Rubiks kube. Den kan lære oss mye om arbeidsmarkedet.

De fleste som har forsøkt å løse en Rubiks kube, husker det som en frustrerende opplevelse. Skru på en ting for å få en hel side gul, så blander blått og grønt seg utidig på andre siden. Juster på den siden, og du får problemer der du begynte.

Skal man komme i mål med alle fargene sortert på riktig sted, må man ha en planmessig innsats og flere tanker i hodet på en gang. Hvordan vi skal få flest mulig i jobb, er en utfordring som likner. I dag ser vi mange kortsiktige forslag som på sikt vil gi oss større problemer enn de løser.

Det er oppgaver nok.

På tampen av 2015 har vi for første gang på mange år økende arbeidsledighet i Norge. I september var ledigheten på 4,6 prosent. Det er fortsatt lavere enn de aller fleste land vi liker å sammenlikne oss med. EU har i snitt ti prosent ledighet, med Tyskland på 4,5 % og Spania over 20 prosent. 4,6 prosent ledighet er mer enn vi har hatt på svært lenge i Norge. Sysselsettingen vokser fortsatt, ifølge NAV. Den holder bare ikke tritt med veksten i befolkningen. Omtrent 127 000 mennesker har ikke jobb. I tillegg står altfor mange utenfor arbeidslivet som mottakere av uføretrygd eller registrert med nedsatt arbeidsevne.

Økende ledighet er ikke vår eneste utfordring. Vi mangler fagarbeidere i Norge – mens faglærte opplever å ikke få lærlingeplass. Frafallet i videregående er altfor høyt, enda vi vet at frafall øker sjansen for utenforskap, og et liv utenfor arbeidslivet koster dyrt. Altfor mange høyt utdannede innvandrere står allerede uten jobb fordi de ikke får godkjent utdanningen sin eller ikke behersker det norske språket. Vi trenger folk i helse og omsorg og vi trenger nye klimavennlige transportløsninger og ny ren industri. Det er oppgaver nok.

Samtidig vet vi at norsk arbeidsliv står overfor store teknologiske endringer, som vil bety at mange av dagens jobber vil bli borte. Ifølge SSB vil en av tre jobber kunne automatiseres i løpet av de neste tiårene. I andre land er tallet høyere, nærmere femti prosent i USA. Ekspertene spår økt ledighet også neste år.

 Det er vanskelig å ikke være ønsket i arbeidslivet.

Arbeid til alle som kan jobbe, er viktig av flere grunner. Det er helt nødvendig for framtidas vekst og velstand at folk arbeider og skaper verdier. Det aller viktigste vi kan gjøre for at vi fortsatt skal ha råd til en sterk velferdsstat om femti år, er å øke deltakelsen i arbeidslivet, som Tankesmien Agenda har beskrevet i notatet Vi har råd til framtida. Men arbeid til alle er også viktig for menneskene som jobber. Å være frisk og stå utenfor arbeidslivet i Norge, er ikke et godt sted å være. Å kunne forsørge seg og sine, utvikle seg faglig, sosiale relasjoner – alt dette er med på å gi livet mening.

I 1930 spådde økonomen John Maynard Keynes at hans barnebarn som følge av teknologiske fremskritt ville kunne leve i et samfunn med opp mot åtte ganger høyere verdiskaping. Keynes var optimist i en pessimistisk tid. Teknologi vil fortrenge arbeidsplasser og skape omstillingsutfordringer, men også øke produktivitet og velstand, mente han.

Det som bekymret Keynes noe mer, var hva økt lediggang kunne gjøre med folks mentale helse. Ville befolkningen miste mål og mening hvis de ikke lenger måtte arbeide? Ville samfunnet få en massiv utbredelse av depresjon som den han observerte hos datidens sosietetskvinner som ikke hadde noe å bruke tiden på?

Keynes fikk rett i at teknologien ville øke vår produktivitet og redusere arbeidstiden. Men noen stor vekst i ørkesløse dager blant folk som slipper å jobbe fordi de er så rike, har vi ikke sett. I 1987 ble avtalt arbeidstid endret til 37,5 timer per uke, og har siden stått stille. Det er andre typer lediggang som gir grunn til bekymring: uførhet og sykefravær, og i noen (men økende) grad arbeidsledighet. Det er vanskelig å ikke være ønsket i arbeidslivet – når alle de andre er det.

Samtidig som vi skal håndtere alt dette, skal vi ta imot over hundre tusen nye flyktninger. Hvordan skal vi klare det? Flyktninger og innvandring kan enten være svaret på våre utfordringer – eller gi oss nye. Det kommer an på hva vi gjør nå. Vi trenger flere hender og hoder i Norge når befolkningen blir eldre.

Vi kan vel ikke trekke stigen opp etter oss når så mange banker på?

Flere forslag som er kommet, både nå og de siste årene, kan virke ganske lure – men er det ikke. Ett eksempel er minstelønn. For det første fordi minstelønn fort kan bli makslønn. For det andre fordi minstelønn betyr å flytte lønnsforhandlingene inn på Stortinget og ut av godt etablerte samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

Midlertidige ansettelser er et annet grep med svært tvilsomme effekter. En studie fra Fafo viser for eksempel at arbeidsgivere investerer mindre i opplæring for midlertidige enn i fast ansatte. Ikke så rart kanskje.

Lavere lønninger og dårligere stillingsvern for de som kommer inn, kan virke forlokkende og riktig. Vi kan vel ikke trekke stigen opp etter oss når så mange banker på? Hvis vi betaler mindre og forplikter oss mindre kan vi jo ansette flere?

Arbeidsmarkedet er allerede i endring. Økt arbeidsinnvandring presser lønnsnivået nedover. Når tilbudet av billig arbeidskraft øker, synker prisene – det vil si lønna. Det viser også en rapport fra Senter for lønnsdannelse, som har beregnet effekter på lønn og produktivitet av arbeidsinnvandring etter 2004. Det er særlig to bransjer som tydelig har fått merke økt arbeidsinnvandring: Bygg og renhold. Tilgangen på billig arbeidskraft i disse bransjene har redusert lønnsvekst og produktivitet. Og lønnsforskjellene har økt. Arbeidsgivere ansetter på lavere lønn istedenfor å investere i teknologi og andre kapitalvarer, og produktiviteten faller.

Funnene kan gi inntrykk av at vi må velge.

Allmenngjøringen av tariffavtaler – det vil si at tariff gjelder for alle uansett organisering – har dempet de negative effektene på lønn og produktivitet, men ikke fjernet dem. Og ikke redusert lønnsforskjellene. Det er tydelig at nye arbeidstakere går inn på laveste trinn selv i de allmenngjorte tariffavtalene. Allmenngjøringen, som altså slapp bremsen litt på lønnsvekst, bremset også sysselsetting av innvandrere.

Funnene kan gi inntrykk av at vi må velge: Enten reduserer vi lønnsvekst og produktivitet – eller så reduserer vi innvandreres arbeidsdeltakelse – og øker ledigheten ytterligere.

Hvis vi åpner for å senke terskelen og fire på standarden, kan vi altså få flere i jobb. Det er likevel ikke bare en dårlig løsning for de som jobber der nå. Og heller ikke bare en dårlig løsning for de lavest lønte i Norge som også får enda lavere lønn. Det er dårlig for hele samfunnet vårt. Fordi det norske arbeidsmarkedet er en møysommelig konstruksjon som tjener oss alle.

Vi har høy produktivitet i Norge. Den har gitt oss et høyt velstandsnivå. Høy produktivitet og omstillingsevne sikrer oss eksportinntekter, arbeidsplasser og skatteinntekter – som gjør at vi kan fortsette å investere i skoler, barnehager, helse og omsorg.

Forklaringen på hvorfor vi er så produktive, er grundig analysert i prosjektet NordMod, og kan kort fortalt deles i tre: En høyt utdannet befolkning betalt av en sterk velferdsstat, en sammenpresset lønnsstruktur forhandlet av sterke parter i arbeidslivet, og god omstillingsevne støttet opp av inntektssikringsordninger som gjør at det lønner seg å jobbe – men at det går an å miste jobben uten å miste alt.

Vi har ikke jobbsikkerhet i Norge, men sosial sikkerhet.

For det første: Fordi norske arbeidstakere er høyt utdannet, er vi også flinke til å ta i bruk ny teknologi. Høy utdanning er gratis og finansiert av billige studielån. Når vi har mye kunnskap og dessuten mestrer teknologien, blir vi enda mer produktive for hver time vi jobber.

For det andre: Lønnsforskjellene er små. Det betyr at vi har relativt dyre butikkmedarbeidere og relativt billige ingeniører i Norge. Dermed må arbeidsgiver vurdere veldig nøye om hun skal ansette én til – eller i stedet investere i effektiviserende teknologi på alle tenkelige områder. Ny butikkmedarbeider eller nytt teknologisk utstyr? Hvis hun skal ansette noen, er det like greit å velge en med høy utdanning som ikke er så veldig mye dyrere. Både teknologi og høyt utdannet arbeidskraft øker produktiviteten – det vil si produksjon per arbeidstime.

For det tredje: Vi er omstillingsdyktige. Arbeidslivet er alltid i endring og vil alltid være det. Når arbeidskraften er ganske dyr, må alle jobber vurderes nøye. Virksomheter må og kan si opp medarbeidere for å sikre lønnsomheten dersom det ikke er jobb til dem. Vi har ikke jobbsikkerhet i Norge, men sosial sikkerhet.

Den norske modellen er dessuten ikke bare norsk.

Det betyr at den som mister jobben får arbeidsledighetstrygd. Men det er også lurt å jobbe fordi trygd er til å leve av, men lønn er bedre. Fordi de fleste har god utdanning, har de også kompetanse til å komme seg relativt fort ut i ny jobb. Dermed kan teknologi erstatte mennesker og mennesker finne nye jobber ganske smertefritt. Hvert år forsvinner minst ti prosent av norske jobber. Og nye oppstår.

Samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker står sterkt i Norge. Trepartssamarbeidet er også med på å sikre omstillingsevnen vår. På mikronivå har samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og involvering av ansatte i utviklingsprosesser bidratt til innovasjon og kompetanseutvikling. Norge har tradisjonelt hatt en flat og demokratisk bedriftskultur der de ansatte har et mer helhetlig ansvar for arbeidet og blir hørt og rådført av ledelsen i større grad enn i mange andre land. Dette har skapt en egen type «sosial kapital» i arbeidslivet, kjennetegnet av tillit og gjensidighet i utvikling av løsninger.

Den norske modellen er dessuten ikke bare norsk. Tidligere arbeidsminister i USA, Robert Reich, har hevdet at høy produktivitet og vekst i USA slett ikke har handlet om lave skatter og begrenset regulering. Ifølge Reich var det investeringer i utdanning og fremveksten av en kjøpekraftig middelklasse som løftet USA – og reduksjonen av begge som nå truer videre vekst.

Lavere lønn for å gi plass til flere, er altså en dårlig løsning.

Hva skjer hvis vi senker de laveste lønningene for å få plass til flere? Da får vi mindre investeringer i teknologi, lavere produktivitet og lavere verdiskaping. I tillegg: hvis lønnen er så lav at det ikke lønner seg å jobbe, kan vi oppleve at flere havner på trygd. Da må vi senke sosiale ytelser for å stimulere til at flere jobber – og fattigdom vil øke.

Tyskland er et godt eksempel på hva som kan vente oss. Tyskerne har gjennom flere tiltak for å få flere i jobb redusert lønnsnivå og åpnet for såkalte minijobber. I 2014 levde 7,6 prosent av tyske arbeidere – tre millioner mennesker – på en inntekt under EUs fattigdomsgrense. At ulikhet og fattigdom hindrer vekst fordi alle krefter ikke er i bruk, har blant annet OECD ettertrykkelig vist.

Lavere lønn for å gi plass til flere, er altså en dårlig løsning. Hvilke andre muligheter har vi? Hvis vi ikke kan senke inngangen, må vi bygge en trapp. Det vil si investere i kompetanse. Det er dyrt, men alternativet er dyrere. Jo flere som står utenfor arbeidslivet, jo lavere skatteinntekter – og jo høyere trygdeutgifter. Altså en dobbel kostnad for statsbudsjettet.

Det er ikke så mye som skal til. Beregninger fra Finansdepartementet viser at dersom vi får arbeidsdeltakelsen opp på nivå med for eksempel Island – da er velferdsstaten reddet i 2060 også. En person utenfor arbeidslivet i et helt arbeidsliv, koster ti millioner i inntektssikring, på toppen tapte skatteinntekter – og høye sosiale kostnader.

Målet må være at disse forskjellene på sikt skal viskes ut.

De neste ti årene har vi et handlingsrom hvis vi klarer å prioritere og styre pengesekken bedre. Ennå er ikke etterkrigsbarna gamle og skrøpelige. Det vi investerer i dag i et kompetent arbeidsliv, får vi igjen i morgen. Da kan vi bruke en del på gode arbeidsrettede tiltak.

Det er heller ikke slik at et fast antall jobber skal deles på flere når det kommer flere til landet. Flere flyktninger øker også aktivitetsnivået i norsk økonomi, og kan skape flere jobber, slik både Victor Normann og Klaus Mohn klokelig har minnet oss om.

Mange av de som kommer nå, vil uansett begynne på bunnen av det som er norsk arbeidsliv i dag. Det betyr at selv om vi velger gode løsninger, vil vi på kort sikt se økte forskjeller. Målet må være at disse forskjellene på sikt skal viskes ut – gjennom reelt like muligheter. Da kan Norge også i framtida bli et produktivt samfunn, og ikke minst et godt samfunn å leve i.