Vi trenger journalistikk som gjør oss til deltagere, ikke tilskuere.
Vi som vokste opp på 90-tallet var vant til at verden ble et stadig fredeligere sted. De store krigene var over. Også i Midtøsten gikk ting tilsynelatende i riktig retning, med gryende optimisme etter Oslo-avtalen.
Så kom inngangen til 2000-tallet, med 9/11, og de påfølgende ulykksalige krigene. Den overambisiøse invasjonen i Afghanistan, og den geopolitiske og menneskelige katastrofen i Irak.
Nå lever vi igjen i en krigstid, og selv i vårt trygge hjørne av verden blir vi påvirket.
Det er en uendelighet av forskjell mellom å leve i en krigssone eller under okkupasjon, og å følge med på det gjennom nyheter og debatter. De tingene kan ikke sammenlignes.
Fredsjournalistikk, på den andre side, setter søkelyset på årsakene til konflikten, de langsiktige løsningene og menneskene som jobber for fred.
Men vi lever også i en tid hvor mange i Norge er direkte påvirket.
Vi huser for tiden 72 000 ukrainske flyktninger i Norge. Vi har også over 20 000 russiske statsborgere. Det er mange med røtter i Midtøsten i landet vårt, i tillegg til mange som er engasjert i ulike former for solidaritetsarbeid med landene som nå er i krig.
Så hvordan vi leser, tenker og snakker om krigen betyr noe.
De siste månedene har jeg tenkt stadig oftere på det jeg tror er et litt glemt fag innen journalistikken, nemlig fredsjournalistikk.
Krigsjournalistikk fokuserer ofte på kamphandlinger, militær taktikk og maktspill. Den stiller spørsmålet: Hvor skjer volden? Hvem vinner? Hvis du blar opp på en av de store nyhetsdestinasjonene vil du se utallige eksempler på krigsjournalistikk.
Men den konstante strømmen av krigsnyheter kan også skape et klima hvor volden blir normalisert og de som jobber for fred blir oversett.
Fredsjournalistikk, på den andre side, setter søkelyset på årsakene til konflikten, de langsiktige løsningene og menneskene som jobber for fred. Det finnes, men er langt mer uvanlig.
Konfliktjournalistikk domineres av dramatiske og sensasjonelle bilder – kamp, ødeleggelse.
Det er gode grunner til å formidle lidelse. Verdenshistorien er full av regimer som forsøker å unngå det. Det var først da bildene fra Vietnamkrigens grusomme konsekvenser for sivilbefolkningen kom at fredsbevegelsen fikk fart i vestlige land.
Vi har trengt å bli fortalt hva som skjer med barn på Gaza, eller sivile i Ukraina, mens våre barn går trygt til skole og barnehage.
Men den konstante strømmen av krigsnyheter kan også skape et klima hvor volden blir normalisert og de som jobber for fred blir oversett.
Det finnes også en betydelig jødisk fredsaktivisme, i Israel, i USA, og i Europa som fortjener mer oppmerksomhet.
Fredsjournalistikk prøver å snu dette, ved å stille spørsmål som går utover hvem som vant eller tapte en slagmark, og istedenfor undersøker hva som kunne ha blitt gjort for å forhindre volden, og hvordan samfunn kan helbredes.
I Palestina har dekningen ofte vært ensidig. Krigsjournalistikken rapporterer regelmessig om bombinger og gjengjeldelser, men sjelden får vi høre om dem som kjemper for fred og forsoning.
En viktig fredsjournalistisk vinkling ville være å fremheve organisasjoner som The Parent Circkle – Familienes forum (PCFF) – som består av palestinske og israelske familier som har opplevd det mest tragiske i menneskelivet, å miste barn, men likevel bestemt seg for å jobbe for dialog og forsoning.
Eller Combatants for Peace, en gruppe bestående av tidligere israelske og palestinske soldater som nå jobber sammen for en fredelig løsning. I stedet for å fokusere på hevn, prøver de å bygge broer mellom to samfunn som har vært atskilt av vold og mistillit.
Det finnes også en betydelig jødisk fredsaktivisme, i Israel, i USA, og i Europa som fortjener mer oppmerksomhet.
Poenget mitt er ikke å fremme et naivt og rosenrødt maleri av en grim sannhet.
Vi hadde med andre ord hatt godt av journalister som stiller spørsmål som virker nesten håpløst naive. Spørsmål som “Hvem jobber for dialog mellom israelerne og palestinerne?”, “Hvordan kan fredelige bevegelser få støtte?”, eller “Hvilke alternativer finnes til den militære løsningen?”
På samme vis kan vi si at det internasjonale søkelyset på Iran ofte har vært på brutaliteten til sikkerhetsstyrkene, og kampen mellom regimet og folket. Men det finnes også krefter i det iranske sivilsamfunnet som arbeider for fred, menneskerettigheter og reformer, selv i møte med enorm undertrykkelse.
Et eksempel er Narges Mohammadi, en iransk aktivist som i mange år har kjempet for kvinnens rettigheter og ytringsfrihet, og som mottok Nobels fredspris for det. Nå er hun i fengsel, for «propaganda mot staten»
Fredsjournalister ville løftet frem spørsmål som “Hvem jobber for å frigjøre Mohammadi?” “Kan hun lede en fredelig demokratibevegelse?” og “Hvordan kan verdenssamfunnet støtte fredelige reformer?”
Kort sagt: et perspektiv som ikke bare viser regimets undertrykkelse uten å vise det iranske folkets fredelige motstand og lengsel etter reformer, for ikke å snakke om dragkampen mellom de som ønsker krig og de som ønsker mindre eskalering i den iranske eliten.
Du kan ta ledelse overalt.
Poenget mitt er ikke å fremme et naivt og rosenrødt maleri av en grim sannhet. Vi lever dessverre i en tid full av destruktive ledere. Det er mange måter å møte dette på. Enten gir vi opp. Eller så må vi alle selv forsøke å være ledere, de stedene vi kan.
Livet gir mange muligheter for det. Du kan ta ledelse overalt. Hvis du venter på bussen, og noe segner sammen. I foreldremøtet, hvor det trengs frivillige. På jobben, med å inkludere og binde mennesker sammen. Kort sagt, vi lever i en tid hvor det trengs at flere av oss tar ledelse og ansvar.
Da trenger vi også journalistikk som bidrar til dette. Som gjør oss til deltagere, ikke tilskuere. Som viser handlingsrom og muligheter. Det er kanskje til syvende og sist det minst naive vi kan etterspørre.
Kommentarer