Hvordan unngå EUs langsomme død?

Forrige uke leverte den tidligere italienske statsministeren og europeiske toppbyråkraten, Mario Draghi en rapport om EU, som minner om Perspektivmeldingen i Norge. Stikkordene er befolkningsnedgang, lav produktivitetsvekst og økende geopolitiske trusler. Rapporten om EUs fremtidige konkurranseevne gir med andre ord et ganske dystert, men realistisk bilde av utfordringene EU står overfor.

Siden det har Europa gradvis mistet både sin økonomiske og demografiske posisjon​ i verden.

I en tid preget av store endringer, som det grønne skiftet, digitalisering, og økt geopolitisk usikkerhet – spesielt etter Russlands invasjon av Ukraina – er behovet for et sterkt og samlet EU på den globale arenaen viktigere enn noensinne. Rapportens anbefalinger handler om alt fra satsing på innovasjon og teknologi til kvalifisert arbeidsinnvandring for å kompensere for befolkningsnedgangen.

Alt det er riktige skritt, men er de tilstrekkelige? Utfordringen med rapporten er at den i stor grad overser problemer som økt sosial ulikhet og polarisering. En utvikling som kan svekke EU-landene, både internt og som en felles blokk på verdensscenen.

 

Europas historiske posisjon og nedgang

I store perioder av historien har Europa vært en dominerende kraft i verden. Men etter andre verdenskrig mistet Europa mye av sin innflytelse til supermakter som USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen kunne europeiske land fungere mer som selvstendige aktører og var ikke lenger like avhengige av USA. EU-utvidelsen med flere nye østeuropeiske land, gjorde EU enda mer relevant, men sammenlignet med andre land og regioner som har vokst raskere, så har EU likevel kommet til kort.

Siden det har Europa gradvis mistet både sin økonomiske og demografiske posisjon​ i verden. Fra å utgjøre 22 prosent av verdens befolkning på 1900-tallet til å bare 5,6 prosent i dag. I den samme perioden har også EUs andel av verdens BNP sunket fra rundt 30-35 prosent til rundt 15 prosent. Det globale økonomiske tyngdepunktet har flyttet seg østover i takt med den eventyrlige veksten i asiatiske økonomier.

Befolkningsnedgangen truer ikke bare økonomien, men også Europas forsvarsevne.

Men også har USAs disponible inntekt per innbygger vokst nesten dobbelt så raskt som i EU siden 2000​. Verden vokser altså fra et stagnerende Europa.

Mario Draghi påpekte at tapet av billig russisk gass og de påfølgende økte energiprisene er en av de viktigste grunnene til at Europa fortsetter å sakke akterut sammenlignet med USA og Asia. EU-rapporten peker, ikke overraskende, på alvoret økonomisk stagnasjon kan føre med seg. Konsekvensene har allerede nådd EUs innbyggere. En økende følelse av pessimisme har bredt seg som ild i tørt gress den siste tiden.

 

En krympende arbeidsstyrke

Pessimismen er berettiget. For Draghis rapport peker bekymret på en krympende arbeidsstyrke kombinert med lav produktivitetsvekst. Fra 2040 vil EUs arbeidsstyrke minke med omtrent 2 millioner mennesker hvert år. Europa vil ikke oppleve vekst dersom produktiviteten ikke øker, og det ikke er en voksende arbeidsstyrke som kan drive økonomien frem.

Økt produktivitetsvekst er viktig, men også økonomisk vekst som kommer arbeiderklassen til gode.

Befolkningsnedgangen truer ikke bare økonomien, men også Europas forsvarsevne. Krigen i Ukraina har avslørt flere svakheter i EUs forsvarssystem. NATO er verdens sterkerste militære allianse, men det er lett å glemme at det meste av alliansens militære kapasitet ligger utenfor EU. USA alene står for rundt 70 prosent av NATOs totale militære utgifter.

Når Tyrkia og Canada legges til, synker EUs andel ytterligere. En betydelig opprustning forutsetter ikke bare penger, men også folk. For å illustrere: Forsvaret i Norge skal ansette 4000 mennesker de neste 12 årene. De må komme fra et sted.

 

Vekst som kommer alle til gode?

Utfordringene som skisseres i rapporten, omtaler Mario Draghi som eksistensielle for EU. Det har han rett i. Men målet med EU bør jo ikke bare være å holde hodet over vannet – målet må være å styrke EUs posisjon på den globale arenaen.

Men selv om selektiv innvandring kan bidra, vil den alene ikke kunne kompensere for det betydelige tapet av arbeidskraft.

Økt produktivitetsvekst er viktig, men også økonomisk vekst som kommer arbeiderklassen til gode. Europeisk arbeiderklasse har opplevd en økonomisk tilbakegang i de siste tiårs globalisering. Det har bidratt til økt polarisering og fremvekst av radikale krefter på ytre-høyre.

EU kan gjerne se til USA for inspirasjon til innovasjonsevne og vekst, men EU kan ikke kopiere ulikheten og polariseringen landet sliter med. Vekst for veksten skyld er ikke så fruktbart. Veksten skal legge grunnlag for å skape gode liv for vanlige europeere. Bare slik kan vi beholde tillit og oppslutning om de europeiske velferdsstatene.

 

Retningsendring

EU-kommisjonen har lenge løftet frem innvandring som en løsning på befolkningsutfordringen i Europa. Det har møtt sterk motstand fra de som mener innvandring bare forverrer problemene. Motstand mot innvandring var for eksempel sentralt i forbindelse med Brexit. Draghi’s rapport tar imidlertid en mer nyansert tilnærming, og peker på behovet for å tiltrekke seg talenter fra andre deler av verden.

Men selv om selektiv innvandring kan bidra, vil den alene ikke kunne kompensere for det betydelige tapet av arbeidskraft. Med tanke på den demografiske utfordringen som eldrebølgen representerer, har den norske regjeringen satt ned et offentlig utvalg, som jeg er en del av, for å vurdere tiltak for å øke fødselstallene.

Skal Europa fortsatt spiller en viktig rolle på verdensscenen, må det tas omfattende grep på flere områder.

EU bør også vurdere lignende initiativer. Sosiale og familierettede tiltak vil ikke bare kunne bidra til å øke fødselsraten, men også til å redusere sosial ulikhet. Samtidig er det nødvendig med tiltak som løfter den europeiske arbeiderklassen, som har opplevd stagnasjon i takt med økende globalisering.

Den nye asyl- og migrasjonspakten bør implementeres på en måte som sikrer en mer kontrollert og koordinert innvandringspolitikk. Dette vil ikke bare styrke EUs relevans, men også bidra til å motvirke fremveksten av ytterliggående politiske bevegelser som utnytter økonomisk usikkerhet, frykt og misnøye.

Skal Europa fortsatt spiller en viktig rolle på verdensscenen, må det tas omfattende grep på flere områder. Mario Draghis rapport representerer en viktig påminnelse i Brussel om at EU kun kan nå sine ambisiøse mål innen klima, demokrati og menneskerettigheter dersom unionen har tilstrekkelig slagkraft og innflytelse på den internasjonale scenen.