Hvorfor er Israel så redd for Palestina?

I 1989 falt Berlinmuren. Apartheid falt like etter. Det ga håp også for den fastlåste situasjonen mellom Israel og palestinerne. Hvorfor skjedde ikke i samme tidsintervall en endelig fredsslutning mellom Israel og palestinske grupperinger?

I dag har i stedet israelerne jernkontroll over palestinske territorier. Vestbredden er okkupert, og Gaza er i ruiner. Likevel melder en viktig palestinsk stemme seg på banen, som forsøker å se muligheter.

Denne historiefortellingen pågår fortsatt.

Raja Shehadeh, bosatt i Ramallah på Vestbredden, er en anerkjent palestinsk skribent og har vunnet internasjonale litterære priser. I tillegg har han grunnlagt menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq.

Shehadeh, nå 72 år gammel, er forfatter av 12 kortfattede bøker som handler om livet i Palestina, inkludert en bok om å gå på ulike stier (der det fortsatt er mulig).

Den korte, essayistiske boka What does Israel fear from Palestine? (Profile Books, 2024), har to deler. Den første er basert på et foredrag Shehadeh holdt i Japan i 2016. Det er en historisk gjennomgang av staten Israels tilblivelse, og palestinernes ulykke. Den andre er viet Israels brutale motsvar på Hamas terrorangrep 7. oktober 2023.

 

De bleke lysene fra Jaffa

Forfatterens familie bodde opprinnelig i den palestinske byen Jaffa, som etter hvert har blitt til en bydel i utkanten av Tel Aviv, med en betydelig andel palestinere. Men majoriteten måtte flykte i 1948, inkludert forfatterens bestemor, under det som siden er blitt kjent som Nakba – katastrofen. I Israel, derimot, er dette kjent som frigjøringskrigen, “the war of independence.”

Da Shehadeh var ung, pleide bestemoren hans å gå mot en åskam og peke mot horisonten der det var et svakt skimmer av lys fra det gamle hjemmet. Det utvikles en dyp hjemlengsel av slikt. Mennesker mister sine hus mange steder på kloden. Men på Vestbredden og andre steder der palestinere er samlet, er det snakk om noe mer. Det er en total ødeleggelse av et helt folks tilknytning til sin jord.

I 1985 ble faren drept, uvisst av hvem og hvorfor.

Ifølge Shehadeh bidrar israelske begrep som «frigjøringskrig» og «folketomt land» til å skape en fortelling der etableringen av Israel blir en heroisk hendelse som åpnet opp for at jøder kunne returnere til et bibelsk hjemland, uten at staten framsto som en kolonistat.

Denne historiefortellingen pågår fortsatt. Shehadeh påpeker at de 700.000 palestinerne som ble tvunget til å flykte i 1948, ikke ble plassert inn under FNs høykommisjonær for flyktninger, etablert i 1951. De ble i stedet underlagt en egen humanitær organisasjon for fordrevne palestinere, UNWRA, med færre juridiske rettigheter, ifølge Shehadeh.

UNWRA er den samme organisasjonen Israel nå har lagt mye arbeid i å totalt delegitimere og ødelegge.

 

En moderat stemme til ettertanke

Shehadeh, født i 1951, stammer fra en prominent palestinsk-kristen familie. Han har lært seg hebraisk og har israelske venner, og forsøker å holde kontakt og dialog åpen, til tross for alt som har skjedd, både med palestinere generelt og hans familie spesifikt.

Bestefaren var dommer i det britiske mandatområdet Palestina. Faren hans var en av de første palestinerne som modig nok gikk inn for en tostatsløsning. I 1985 ble faren drept, uvisst av hvem og hvorfor. Mordet er uoppklart.

Shehadeh har for øvrig også skrevet en egen bok om sitt kompliserte forhold til sin far, med tittelen We Could Have Been Friends: My Father and I (2022).

 

En varslet katastrofe

Forfatteren skriver om tidligere statsminister Ariel Sharon’s åpenbare fasinasjon for apartheidregimet i Sør-Afrika. Han gjengir også et sitat fra statsminister Netanyahu da det ble bestemt å bygge et gjerde langs Gaza.

“In the area that we live in, we must defend ourselves against the wild beasts.”

Kan denne type bøker hjelpe?

Det er vanskelig å «se» den andre og andres menneskeverd når slike begrep brukes. Hamas viste seg å være som «wild beasts», det er sant, men unnskylder det en total ødeleggelse av bortimot hele Gaza?

Ikke ifølge Den internasjonale straffedomstolen, som har utstedt arrestordre på Natanyahu.

Likevel fortsetter krigen, og samtidig er det en stille utrenskning av palestinske hjem på Vestbredden. Shehadeh virker motløs når han beskriver responsen i det israelske samfunnet. Han treffer på en ikke-navngitt israelsk venn, og spør han om hva han tenker om den israelske folkehærens «inexcusable behaviour», men får bare det samme svaret som mange i Israel nå gir: «Den 7. oktober begikk Hamas en massakre. Og israelere lider under et evig trauma og er fortsatt i sorg».

 

Forfatteren som evige vitner

Kan denne type bøker hjelpe?

Tja.

Vi har hatt gode penner tidligere som har gitt oss innsikt i både palestinere og israeleres liv, på en måte som gir håp. Tenk bare på Edward Said, David Grossman eller Amos Oz. Eller hva med Susan Abulhawa, forfatteren av Morgen i Jenin (som til tross for sine mange klisjeer, er en sterk historie som gir israelere og palestinere ansikt og sjel).

Så hva frykter israelerne?

Det er godt at Palestina rommer en penn som Raja Shehadeh. Språket flyter godt, det er nøkternt, men samtidig insisterende og søkende.

Slik jeg leser ham beholder Shehadeh et snev av håp. Kanskje kan dette nullpunktet vi nå befinner oss ved bli til noe nytt?

“Amid the darkness in the course of this devastating war I have had one hopeful idea. What if this war should end, not by a ceasefire or a truce… but with a comprehensive resolution to the century-old conflict between the Palestinian and Israeli people?” spør Shehadeh.

Verden kan kanskje gjennom det grusomme som nå skjer i Gaza forstå  “that only if a Palestinian state is established will there ever be peace in the region”.

 

Håpet ligger hos den internasjonale ungdommen

Noe av håpet bæres nå frem fordi unge mennesker i andre land begynner å forstå palestinernes situasjon, sier Shehadeh i et intervju med den britiske avisa Guardian. Ikke bare fordi de ser så mye grusomheter på tv, men fordi de også selv utsettes for politiovergrep når de demonstrerer i vestlige hovedsteders gater og utenfor universiteter.

Så hva frykter israelerne?

Er Shehadehs bok original?

Etter Hamas’ feige og uakseptable terrorangrep er svaret klart: alt det palestinske.

Men hva skal til for å løse problemet? Så lenge palestinere flest ønsker seg en tostatsløsning, er svaret innlysende.

Om Israel fortsetter å utradere den palestinske identiteten, vil terror være den underkuedes eneste våpen. Så blir dagens Israel og Hamas hverandres beste fiender, de trenger hverandre. I mellomtiden målretter Israel bombing mot skoler, sykehus, kulturinstitusjoner og gudshus.

Shehadeh ramser opp institusjon etter institusjon som nå er utradert fra jordens overflate. Bort med den nasjonale identitet.

 

Emosjonelt åpnende

Det israelske parlamentet, Knesset, vedtok i midten av juli at et Palestina i Israel er en «eksistensiell trussel mot landet». Det er et signal om at Israel ikke vil høre på verdenssamfunnets krav om etableringen av to stater på det tidligere britiske mandatområdet.

Situasjonen er med andre ord ganske låst. Norge har forstått hvor dette bærer. Etter mange års «ørkenvandring». Regjeringen har nå anerkjent Palestina som egen stat, sammen med flere andre europeiske stater, som Spania og Irland. Det gir litt symbolsk håp til et prøvet folk.

Er dette sårt, og emosjonelt åpnende?

Og Norge og alle andre som nå anerkjenner Palestina gjentar at Israel har all rett til å eksistere i fred innenfor sikre grenser, slik flere FN-resolusjoner har gjentatt. Likevel anklages nå Norge for å være en antisemittisk stat. Israel spiller et høyt spill.

Samtidig pisker Iran og Hezbollah i dette opprørte farvannet. Mange er tjent med at ufreden fortsetter. Kanskje Hamas nå mister den siste rest av respekt de hadde i Gaza, og dermed på et vis ofrer seg selv for en historisk løsning?

Det er håp så lenge ord eksisterer og blir festet på papir slik at de kan bevege oss til å se på fastlåste situasjoner på nye måter. Er Shehadehs bok original? Nei. Det er gammelt nytt. Men satt sammen på en annen måte, og med en søkende tone.

Er dette sårt, og emosjonelt åpnende?

Ja, for mange kan det være det.

Er det viktig?

Hva tror du?